Bøker

Kvalm av selvbiografiske romaner

Med sin nye bok sier Tore Renberg farvel til den selvbiografiske romanen. Nå har han skrevet om små­-kriminelle og tenåringer istedenfor seg selv.

Hvis jeg leser en bok til der hovedpersonen heter det samme som forfatteren, kaster jeg opp, sier Tore Renberg.

Etter en serie på fem bøker om sitt alter ego Jarle Klepp, engstelig middelklassemann fra Stavanger, har Tore Renberg slått helt om. Hans nye roman, «Vi ses i morgen», er en 600 sider stor og burlesk fortelling om småkriminelle og tenåringer på Stavangers skyggesider.

- Dette er mitt farvel til den selvbiografisk motiverte litteraturen, erklærer Renberg.

- Alle trender når et metningspunkt. Så kan man selvsagt innvende at jeg har vært med på dette selv. Men når både Tore Renberg og Karl Ove Knausgård og alle bare kjørte på, ble dette rommet så trangt at jeg ikke klarte å tenke lenger. Jeg er stolt av hva jeg fikk til med Jarle Klepp-bøkene, men det okkuperte så mye av meg, jeg så ikke lenger litteraturen for bare litteratur. Jeg glemte at det fantes noe annet. Jeg fikk et voldsomt begjær etter fiksjon, forklarer Renberg.

Tre dager i september

«Vi ses i morgen» utspiller seg i disse dager, nærmere bestemt 25., 26. og 27. september. Det er til sammen 11 fortellerstemmer som veksler på å føre ordet, i den ambisiøse romanen som framstår som en blanding av «Pulp Fiction», TV-serier som «Breaking Bad» og «Sopranos», den ville kjærlinghetsskildringen i «Wild At Heart», og de lokale underverden-historiene fra Arild Reins Stavanger-trilogi.

- Det er en uren roman. Kulturell uren, uren i formen. Det er både drama, komedie, thriller, krim og tragedie. Noen får finne på en sjanger. Jeg er mest fornøyd med at dette ikke ligner på noe annet, sier Renberg.

Noen av personene dukket opp for første gang i Renbergs kortroman «Videogutten» i 2006, og siden har Renberg jobbet med dem, mens han har skrevet andre romaner.

- Denne boka har jeg har holdt på med i seks år, det har bare skjedd en gang før at en roman har sittet så langt inne, og det var med «Mannen som elsket Yngve». Jeg måtte gjøre masse research og sette meg inn i folk og miljøer jeg ikke visste noe om fra før. Tidligere har jeg jo oppholdt meg i forfatterens komfortsone. Det jeg har skrevet om i Jarle Klepp-bøkene har vært mine egne erfaringer: Jeg har gått med dette palestinaskjerfet, sunget disse protestvisene, ligget med disse jentene. Men det jeg skriver om nå, har jeg ikke gjort noe av, sier Tore Renberg, og slipper dermed straffeforfølgelse: Romanens hovedpersoner er en gjeng voldelige småkriminelle som hører på heavy metal, siterer Lemmy og vil til Oslo på WASP-gjenforening (i Jarle Klepp-bøkene vil hovedpersonen til Oslo på Smiths-gjenforening).

Av andre hovedpersoner er en døv tenåringsjente med alenemor, en 17-åring i fosterhjem som spiller trommer i et metal-band, en innsatt i Åna fengsel, og en kristen middelklassejente som fantaserer om Jesus. Hvem av dem er mest Renberg?

- Jeg er litt av alle disse. Men Rudi (motormunn-kriminell) og Tiril (tenårings-goth) er folk jeg kjenner sterkt for selv. Den ungdommelige aggresjonen hennes har jeg like mye til felles med som ensomheten til Jan Inge (tjukk, innesluttet, sentimental gjengleder), min personlige favoritt, forteller Renberg.

- De kriminelle er egentlig akademikere, tenker jeg, bare at de droppet ut av skolen rundt 7. klasse, og har hørt Lemmy og sett skrekkfilmer istedenfor å lese filosofi. Men de kan tenke like viktig og overraskende som enhver Thomas Hylland Eriksen.

- Romanen er båret fram av en nyoppdagelse, av det som en gang var fundamentet for hele min litteraturinteresse. Det å være 15 år og lese «Beatles» eller «Oliver Twist», å gå inn i noe som er fremmed, og være en del av det.

Hommage til Fløgstad

Boka er lagt til et kulturelt, litterært og også fysisk landskap som Kjartan Fløgstad tidligere har utforsket. Både Renbergs røverbande og Fløgstads hovedpersoner i «Nordaust-passasjen» møtes på de samme stedene i Hillevåg. Og en av bipersonene til Renberg har tatt navn fra et Fløgstad-essay(!): Beverly Hinna. Fløgstad får da også sin takk i bokas fyldige takkelista - også det et uvanlig trekk ved en norsk roman.

- Det Fløgstad gjorde på 70-tallet og utover, ved å si at populærkulturen og den klassiske høykulturen er likeverdige deler av samme felt, fikk jeg behov for å takke ham for. I 2013 kjempes den kampen fortsatt, man må fortsatt argumentere for at Lemmy og Ian McEwan er likeverdige. Også Fløgstads tillit til at den lokale geografien, de lokale historien, som fundament for noe globalt, det har vært viktig.

bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no

Tore Renberg (41)

Forfatter, gir denne uka ut sin 11. roman «Vi ses i morgen». Allerede solgt for utgivelse i Storbritannia.

Debuterte i 1995 med kortprosa-tekstene «Sovende floke», og fikk Tarjei Vesaas debutantpris.

Fikk sitt store gjennombrudd med «Mannen som elsket Yngve» (2003). Den første av fem romaner om hovedpersonen Jarle Klepp: «Kompani Orheim» (2004), «Charlotte Isabel Hansen» (2008), «Pixley Mapogo» (2009) og «Dette er mine gamle dager» (2011).

Flere av romanene hans er filmatisert

Har også samarbeidet med Kaizers Orkestra om musikkspillet «Sonny», som gikk for fulle hus i Stavanger i 2011-2012.

Mer fra Dagsavisen