En film er hovedverket i OCAs utstilling av «Staging Two. «They Went Away to Stay». Problemet er at filmen er så kjedelig at du skal være ekstremt tålmodig for å holde ut. Det er synd fordi resten av Ayreen Anastas og Rene Gabris utstilling har mye fint å by på. FOTO: OCA/DREYER

Kuratorens ansvar

Catch 22: Hensikten er den beste, men kontrollen svikter i OCAs store prosjekt «Om kjærlighet, avreiser og kampen mot nederlag i koleraens tid».

 

KUNST

Ayreen Anastas og Rene Gabri med Ben Morea: «Of Love, Departures and Countering Defeats in Choleric Times/Staging Two. «They Went Away to Stay»

OCA - Office For Contemporary Art Norway

Til 1. november.

Scenen er satt, torsdag for en uke siden i OCA/Office for Contemporary Art Norways lokaler ved Akerselva. Publikum har studert kunsten som er plassert i store glassmontre, fulle av interessante collager satt sammen av kart, steiner og tegninger, diagrammer, fotografier og andre objekter som sammen skaper en fortelling samlet etter et studieopphold i Nord-Norge. Andre kunstverk er hengt på og lent mot veggene. Rundt omkring står TV-skjermer som viser fragmenter av den store filmen som skal få sin premiere litt senere. Filmklippene er ikke det mest spennende, men helhetens mange detaljer er tiltalende. Det serveres mat og vin, og praten går løst før kveldens høydepunkt, filmvisningen. Publikum vagler seg i det store amfiet, lyset dempes. Rull film.

Det skulle vise seg å bli en lidelse. Siden auditoriet hos OCA er en integrert del av utstillingslokalet, og lyset i lokalet bare var dempet litt, tok det en stund før noen tok mot til seg og reiste seg og gikk. Men når først én hadde gjort det fulgte flere etter. Selv gikk jeg etter 30 minutter. Ingen hadde sagt hvor lenge filmen ville vare. Det skulle vise seg at den varte i én time og 17 minutter. Ifølge OCA holdt en tredjedel av de rundt 100 frammøtte ut til slutten.

Det jeg fikk med meg var, blant annet, en filmatisk uinteressant sammensetning av kjedelige bilder av tomme landskap og glidende overganger til nærbilder av objekter på et bord i en malers atelier. Filmens dramaturgi er elendig, det er nesten ingen framdrift. I tillegg er lyden dårlig, og fortellerstemmen er vanskelig å høre, samtidig som den ofte konkurrerer med diverse sang og støy. Fortellerstemmens første setning er «Some things begin in the blue», men hovedinntrykket er grått, grått, grått. Jo da, det er noen vakre bilder innimellom, men som helhet mangler filmen en grunnleggende forståelse av hvordan filmmediet fungerer. Filmen burde aldri vært sluppet løs på publikum.

Det er her overskriften kommer inn. OCAs fagstab (det er ikke angitt noen kurator for prosjektet) burde hatt vett til å be kunstnerne korrigere filmen. Jeg er ikke tilhenger av sensur, og anerkjenner kunstnernes rett til å lage det de vil. Men hvis det ikke var mulig å få til noe bedre enn dette burde publikum blitt advart. Som publikummer er det ikke noe mer irriterende enn å føle seg lurt.

For å kontrollere at det ikke var noe jeg ikke forsto har jeg vært tilbake hos OCA for å se filmen på nytt. Det hjalp ikke. Filmen var ikke det minste bedre ved andre gangs gjennomgang. Men nå, fordi direktøren tilfeldigvis var til stede, fikk jeg vite at OCA ikke hadde noen mulighet til å advare publikum. Filmen ble nemlig laget «live» mens publikum var i salen. Kunstnerne satt i sitt studio under amfiet publikum satt på. Der mikset de filmklipp fra sitt studieopphold i Nord-Norge med objekter de filmet der og da. Det var med andre ord en performance publikum var vitne til, men det var det ingen som fortalte oss.

Det har fått meg til å studere OCAs informasjon på nytt. Det er ingen ting som forteller at det er dette publikum skulle bli utsatt for. Informasjonen er heller ikke korrigert etter åpningen. Skal du forstå dette er du altså avhengig av å stille de rette spørsmålene – hvis du treffer direktøren på tomannshånd.

OCA skriver at kunstnerne tar opp viktige spørsmål som modernitetens overveldende tro på framskrittet og periferiens tapte sjanser under kolonialismens åk – fritt tolket. Men dette er spørsmål som bare blir hengende i luften. Intensjonen er god, det visuelle inntrykket av utstillingen er fint, men informasjonsspråket (som er engelsk i utstillingsrommet, norsk versjon er bare tilgjengelig på nett) er vanskelig. Det er lite i denne utstillingen som gir svar på spørsmålene som stilles. Denne nærmest ugjennomtrengelige informasjonsboblen er typisk for deler av kunst- og kulturlivet. De er i liten grad interessert i å nå fram til et bredere publikum enn den innerste klikken. Med et slikt internt og selvbekreftende språk har de (og mange andre) kunnet bruke penger på prosjekter som kanskje ikke har livets rett.

OCA fortjener en sjanse til. OCAs direktør Katya García-Antón har vært i jobben i ett og et halvt år, og det har skjedd mye positivt under hennes ledelse. Ikke minst er årets vellykkede norske bidrag til Venezia-biennalen hennes fortjeneste. Hun har også demonstrert at hun har en unik forståelse av nordområdenes muligheter og spesielle fascinasjon. Det viste hun med en meget god tale under seminaret i forbindelse med åpningen av Kunsthall Svalbard i februar. Derfor er det fristende å sitere Beckett: «Prøv igjen. Feil igjen. Feil bedre.» Bedre lykke neste gang.

Lars Elton