Kultur

Kunta Kinte er tilbake

«Røtter» var boka alle leste og serien halve verden snakket om på 1970-tallet. Nå er TV-serien som rystet USA og ble en kjempesuksess i Norge tilbake i ny utgave.

Bilde 1 av 3

Hva er forklaringen på fenomenet «Røtter», undret norske journalister da serien om Kunta Kinte og slavenes liv gikk på amerikansk TV i 1977.

Hva var det ved TV-serien som fikk stamgjestene på New Yorks barer til å skru av jukeboksen for å se dagens episode? Dansende ungdom på vestkysten til å gå hjem fra diskotekene?

Historisk TV-suksess

«Røtter» var den første TV-serien med svarte hovedpersoner, som ikke var skrevet for et hvitt publikum, men hvor de hvite var onde, kyniske, brutale slavedrivere. Dette var en så rå skildring av slavenes skjebne i de amerikanske sørstatene, at sjefene i TV-selskapet ABC hadde fått kalde føtter. De ville ha den fort unnagjort, og sendte åtte kvelder på rad i januar 1977. De fryktet den skulle skape opptøyer, men også at den ville ha lave seertall.

TV-serien baser på Alex Haleys bestselger ble en braksuksess. Folk ble sittende på utesteder og snakke ut etter kveldens episode. I Las Vegas måtte hotellene utsette showene sine til etter at «Roots» hadde gått.

Serien hadde nær 100 millioner seere, og er fortsatt den mest sette miniserien i amerikansk fjernsynshistorie. Serien vant Golden Globe og Emmy for beste serie, og fikk 17 andre TV-priser. Alex Haley selv fikk en Pulitzer. Med ett var amerikansk slavehistorie eget studium ved 250 amerikanske skoler og universiteter.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Tilbake til røttene

Populariteten hadde flere årsaker. «Røtter» satte bilder og følelser på hva amerikanerne hadde lært om fortida i tall og fakta på skolen. Den ble en renselsesprosess. For afroamerikanerne var dette den første TV-serien som fortalte om deres forfedre. Serien ga dem selvfølelse og selvbevissthet. For de hvite i USA var «Røtter» en mulighet til å kjenne på fortidas skamplett.

Boka følger Kunta Kinte, forfatteren Alex Haleys gambiske forfar, sju generasjoner tilbake. Haley brukte ni år på å finne sin egen families opprinnelse. Til slutt fant han en gammel mann i Gambia som kunne fortelle om Kinte-familien og gutten Kunta som ble bortført. Historien fascinerte nordmenn, som også kunne lese «Røtter» som føljetong i Norsk Ukeblad. Og kjøpe musikken fra «Røtter» på dobbeltalbum.

Fenomenet

TV-serien ble en enorm suksess her i landet også. Til tross for at NRK brukte ett år på å kjøpe den inn, og NRKs ledelse tvilte på om «Røtter» var noe for nordmenn.

– Jeg er ganske overbevist om at de vil leve godt med å ikke ha sett «Røtter» i det hele tatt, uttalte programdirektør Kristian Øgrim til Arbeiderbladet.

Serien hadde 1,5 millioner seere på NRK høsten 1978. Tre av fire nordmenn fulgte den. 75 prosent av seerne likte «Røtter», konstaterte NRK selv. De andre 25 prosent likte boka bedre.

Den fikk det glatte lag av kulturredaktør Finn Jor i Aftenposten, som avviste at denne amerikanske, kommersielle historien angikk norske lesere.

– Hva er det da Haley har å fortelle som vi ikke vet fra før av? Når sant skal sies: Ingenting, skriver Jor.

Han fikk motbør i egne spalter av historiker og Høyre-politiker Grete Værnø, som påpekte at en bok som hadde rystet USA i et halvt år var høyst interessant for et norsk publikum.

Da hadde «Røtter» solgt over tre millioner i USA. Den var blitt en internasjonal bestselger oversatt til 24 språk.

Negerne

Dette var boka som forandret Amerika, fortalte norske aviser. De var fulle av saker om «Røtter» og forfatter Alex Haley, nå en folkehelt blant USAs fargede og gjest hos president Jimmy Carter.

Artikler var gjerne preget av datidens norske mentalitet i forhold til etnisitet og folk.

«En liten rundkjaket neger i salongen på Grand Hotel», skrev Aftenposten i sitt intervju med Alex Haley.

«Mens mange i altfor mange år har trodd at afrikanerne klatret rundt i trærne, har Haley vist at de hadde et vel oppbygd samfunn og en sofistikert egenkultur», konstaterte VG.

I Arbeiderbladet fortalte anmelder Ruth Reese, amerikansk artist fra Alabama bosatt i Norge, at hun gråt da hun leste boka. Den fortalte hennes familiehistorie også.

En god historie

Folk kjøpte musikken fra «Røtter» på plate og kassett. Norsk Ukeblad hadde «Røtter» som føljetong. A-magasinet var på reportasjetur til Kunta Kintes landsby Jufureh i Gambia, (men da var visst ikke en gammel bestemor i Kinte-familien hjemme).

At forskere og historikere hadde innvendinger mot Haleys historie, dempet ikke «Røtter»s enorme popularitet. Men Haley sluttet å kalle boka en slektskrønike.

I norske aviser kalte forfatteren selv det et mirakel at han klarte å ramle over sporene av forfaren i Gambia. Samtidig la han også til at «Røtter» var faksjon, en blanding av fiksjon og fakta.

At han var involvert i en plagiat-sak i amerikansk rett nådde ikke norske aviser før seinere. I 1978 valgte Haley å betale 650.000 dollar til forfatter Harold Courlander, for å ha rappet avsnitt fra hans roman «The African».

Forskernes innvendinger fikk også selskap av journalister som gikk opp Haleys spor. Først etter Haleys død i 1992 fikk kritikerne gehør. Village Voice skrev at forfatterens «funn» i Belgia og Gambia var konstruert, plantet av ham selv på tidligere reiser. Den gambiske fortelleren som mente å huske gamle beretninger om Kunta Kinte i landsbyen Jufureh, innrømmet å være instruert av Haley selv.

– Jeg forsøkte bare å gi folket mitt en myte å leve med, var Haleys egen respons på kritikken før han døde.

Førti år seinere er Kunta Kinte likevel en sterk symbolfigur i amerikansk kultur, en referanse de svarte i USA fortsatt bruker – som Kendrick Lamar i hans fjorårshit «King Kunta». Avsløringen om at Kunta Kinte kan være et resultat av Alex Haleys fantasi, stopper ikke den årlige Kunta Kinte Heritage Festival i Alex Haleys hjemby Annapolis. Der står også minnestatuen Kunta Kinte – Alex Haley Memorial midt i byen.

Ny versjon

Nå er USA modent for et nytt «Røtter». Det mener TV-selskapene History, Lifetime og A & E, som har fått med seg Kunta Kinte-skuespilleren LeVar Burton som produsent av den oppdatert utgaven av 70-tallsklassikeren.

«Roots»-veteran LeVar Burton mener dagens USA i høyeste grad trenger ett nytt «Roots», og ikke bare fordi mennesker har kort hukommelse.

– Det var på tide å lage «Roots» om igjen. Den er påminnelsen om hva serien har hatt å si for vår kultur og identitet, sier Burton.

Teamet bak nye «Roots» presenterte serien under den globale TV-messa MipTV i april. Der ble den øyeblikkelig plukket opp av 50 kringkastere.

– Selv om USA har en farget president, er det sider ved utviklingen i USA som understreker behovet for «Roots», sier Burton.

– Staten Texas har vedtatt å fjerne ordet «slave» fra skolenes historiebøker, og erstatte dem med «ubetalt arbeider». Dette er en omskriving av historien som burde være kriminell, sier skuespiller Anika Noni Rose til Hollywood Reporter.

Røttene

Mandag har serien premiere i USA. Produsent Mark Wolper, sønn av produsenten bak originalen, håper den skaper debatt.

– Hvis dagens unge vil se denne versjonen har jeg oppnådd noe. Serien kommer til å polarisere og bli brukt politisk, men det er bare en god ting. Vi vil at folk skal diskutere den, sier Wolper, som mener at dagens USA trenger en solid dose selvransakelse – i en tid hvor unge svarte, amerikanske menn blir drept av politiet, og en Donald Trump går inn i presidentkampanje med en rasistisk agenda støttet av Ku Klux Klan.

Nye «Roots» inkluderer scener som ikke var med i originalen.

Da «Roots» ble laget i 1976 bød første episode på en samvittighetsfull, hvit skipskaptein. Figuren er ikke med i Alex Haleys bok. Han var tilført TV-serien for å gjøre den mer fordøyelig for USAs hvite. Nye «Roots» har inkludert mer av volden og overgrepene slavene ble utsatt for, episoder unnlatt i 70-tallsutgaven fordi de var for brutale og politisk ømtålig til å vise på TV.

Mer fra Dagsavisen