Kunst

Kunstneren som knuser Kina

Verdens kanskje mektigste kunstner, Ai Weiwei, får ikke forlate Kina. Men i hele sommer er 10.000 av fotografiene hans på Kistefos-Museet.

Først Paris. Så Jevnaker. Siden London.

Slik er reiseruta for den kinesiske kunstneren Ai Weiweis første store foto- og videoutstilling, «Interlacing». Fra og med utstillingsåpningen i morgen, til og med 7. oktober, viser Kistefos Museum over ti tusen fotografier signert kunstneren som av det prestisjetunge kunstmagasinet ArtReview i fjor ble kåret til kunstverdenens mektigste. Selv om han per dags dato sitter i eksil i hjemlandet Kina, etter tre måneder i fengsel i fjor.

- «Interlacing» viser Ai Weiwei som kommunikator og dokumentarist. Han er veldig opptatt av alle samfunnsendringene som foregår i Kina, særlig de problematiske sidene av industrialiseringen, sier Gerd Elise Mørland, som er sjefskurator ved Kistefos, til Dagsavisen.

Raserer Kina

På fotoserien «Dropping a Han Dynasty Urn» fra 1995, avbildet over, slipper Ai Weiwei en to tusen år gammel vase i bakken, blant annet for å peke på hvor dårlig kinesisk statskapitalisme tar vare på kinesisk historie.

En nyere fotoserie fra 2002-8 utdyper og dokumenterer poenget: Svære foto viser hvordan tradisjonell kinesisk bebyggelse jevnes med jorden for å gi plass til hurtig oppførte, lite inspirerte bygninger i grå betong. Det hylles som «framskritt», men Ai Weiweis kameralinse avslører det som den statlige raseringen av historie og kulturarv som det faktisk er. Tilbake ligger hauger av knust murstein på forlatt ødeland, før ensomme heisekraner begynner å bygge tilfeldig misplasserte høyblokker i det fjerne. Alt hyllet inn i en disig tåke av luftforurensning.

- Ai Weiwei dokumenterer starten på en prosess som Kistefoss er slutten av. Starten på industrialismen, kampen mellom det individuelle og det kollektive. Hvordan skaper vi kollektive minner, og hvordan tar vi vare å dem? Ai Weiwei går rett inn i denne diskusjonen, sier Mørland.

Viser fingeren

Direktør Egil Eide ved Kistefos-Museene utdyper:

- Norgeshistoriens første, kanskje eneste, væpnede arbeidskonflikt, Randsfjordkonflikten, skjedde her på Kistefos. Den handlet om lønn, men også om organisasjons- og forhandlingsrett. Det er relevant i Kina i dag. Ai Weiwei er som kjent svært opptatt av demokrati, og av ytringsfrihet. Som et av de mest demokratiske landene i verden, er det naturlig at vi støtter opp om dette, sier han til Dagsavisen.

En tredje fotoserie på Kistefos heter «Study of Perspective», og viser kunstnerens hånd som rekker langfingeren til en rekke ikoniske bygninger og steder verden over, alt fra Det hvite hus i Washington DC til Operaen i Sydney. Dessuten en rekke kinesiske landskap, kunstnerens egen lysfonteneskulptur, og - kanskje viktigst - Tiananmen-plassen i Beijing.

Twitterfavoritt

Det er slike ting som gjør kunstneren svært lite populær blant myndighetene i hjemlandet. I april i fjor ble Ai Weiwei fengslet, angivelig på grunn av skatteunndragelser - noe alle forsto som et påskudd for å bli kvitt en plagsomt frittalende person. Han ble også anklaget for pornografi, med like vikarierende argumentasjon. Etter internasjonal kronerulling og sterkt press, ble Ai løslatt i juni. Men kunstneren har fremdeles forbud mot å forlate landet.

- Ai skiller ikke mellom liv og kunst. Han har alltid dokumentert flittig ved hjelp av foto. Siden er fotografiene blitt mer og mer performative. Gjennom sosiale medier som blogg og twitter har dokumentasjonen nådd mange, sier Mørland.

Kunstnerens svært populære blogg, som hadde 17 millioner lesere, ble stengt av irriterte kinesiske myndigheter i 2009. I dag bruker han i stedet Twitter, og får på 140 kinesiske tegn sagt en hel del, både om kunst, politikk og privatliv.

På Kistefos vises utdrag fra bloggen og Twitter oversatt til norsk og engelsk på skjermer, samtidig som bildeserier derfra går i evig loop. Til sammen rundt 10.000 bilder, mange ordnet i serier etter tema. I tillegg kommer klassiske svart/hvitt-fotografier fra studietiden i New York på 80-tallet, som vises på kunsthallens loft.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen