Kultur

«Kunsten å falle»: Viser oss hvor langt det menneskelige forfallet kan gå

Kari Simonsen og Liv Bernhoft Osa tegner hvert sitt sterke kvinneportett i forestillingen om det eksentriske mor/datter-forholdet kjent fra filmen «Grey Gardens» fra 1975.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 2

5

TEATER

«Kunsten å falle»

Av Sara Stridsberg

Med: Kari Simonsen, Liv Bernhoft Osa, Erland Bakker

Scenografi og kostyme: Milja Salovaara

Nationaltheatret, Malersalen

Da dokumentarfilmen «Grey Gardens» kom ut i 1975, ble den straks et fenomen, og filmens to hovedpersoner, Big Edie og Little Edie Beale, ble kjendiser. Filmen handler om livet til eksentriske mor og datter Beale som bor i et fordums herskapshus i det snobbete East Hampton i USA. Omgitt av seksten katter, noen tonn søppel og et stadig mer påtagelig forfall rundt seg, hører vi deres betraktninger om livet slik det er her og nå, slik det en gang var og ikke minst om hvordan det kunne blitt. At filmen handler om to av Jackie Kennedy Onassis’ slektninger, har nok hjulpet den et godt stykke på vei til kultfilmstatus. I 2009 ble det så skapt en spillefilm om innspillingen av dokumentaren, med Drew Barrymore og Jessica Lange i hovedrollene, og Broadway har også kastet seg over denne historien og laget musikal av den.

Les også: «Tante Jane»: Slikt skjer bare i de verste familier

Nationaltheatret gjør nå denne både komiske, tragiske og noe uhyggelige historien igjen aktuell, og manuset til vårens forestilling, «Kunsten å falle», er det svenske Sara Stridsberg som står for. Og for den som har sett filmene, er forestillingen både et godt supplement og et fint gjensyn med Store Edie og Lille Edie. Denne gangen treffer vi dem i tiden før den legendariske dokumentaren spilles inn.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Bildet av Edie Beale på plakaten fra filmen er tatt utenfor Grey Gardens.

Fortellingen om disse to kvinnene, som en gang hørte til blant den amerikanske eliten, men som mistet det hele, bare ikke drømmene og hvem de var og hvem de kunne blitt, er en både sår og litt mystisk fortelling som heller ikke teaterforestillingen lar oss forstå fullt ut. Det hele er imidlertid mer uttalt i teatret enn i filmene, og Sara Stridsberg har brukt materialet til å filosofere omkring nåtid og fortid, endring, stabilitet og identitet. Og hun kommer veldig godt fra det. Her er det mange gullkorn, og universet hun har skrevet frem, harmonerer godt med det vi kan se i filmene. Vi ser også mange kjente elementer fra filmene både i miljø og scener, og også Edienes karakteristiske kjennetegn er bevart.

Les også: «Meg nær»: En teaterbragd i all sin enkelhet

Liv Bernhoft Osas Lille Edie bærer ulike skaut og hodeplagg og lager klær av de tekstilene hun måtte finne. Hun skrider så herlig inn ikledd det amerikanske flagget når forestillingen begynner. Både en hyllest til og en ironisering over det amerikanske samfunnet, men også en fin billedliggjøring av hennes ikke altfor lille ego. Kari Simonsens Store Edie kommer seg aldri ut av nattkjolen og ligger mest til sengs, der hun klager over datteren, som hun mener har vært en stor feil og en ulykke fra dagen hun ble født. Erland Bakker dukker opp som alt fra Jackie Onassis til prest og dokumentarfilmskaper, og bidrar med sine mange plutselige entreer, blant annet ut av et kjøleskap, til å definere mor og datter Beales lille verden som noe helt utenom det vanlige.

Les også: «Dottera»: Knivskarp disseksjon av den moderne familien

Det er helt klart noe skremmende over historien til de to Ediene, også i forestillingsversjonen. De viser oss hvor langt det menneskelige forfallet kan gå, hvordan søppelet vårt kan bli et monster som sluker oss, og hvordan fortrengningsmekanismer enten kan gjøre oss til overlevere (Lille Edie) eller til levende døde (Store Edie). Samtidig er det noe høyst livgivende over Lille Edies evige feiring av livet og håp om at en dag, en dag blir hun stjerne, slik det var ment, selv om hun nå lever med moren sin, enten av kjærlighet eller av tvang, eller begge deler.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Scenografi og kostymer er laget av Milja Salovaara. Foto: Øyvind Eide

Man må på ingen måte ha sett filmene om Grey Gardens for å få noe ut av denne forestillingen. Den står helt klart meget godt på egne ben og innehar også en distanse til den opprinnelige historien siden hovedrolleinnehaverne har fått skape sine egne, sterke versjoner av karakterene. Men forhåpentligvis kan noen la seg friste til å se både dokumentar og spillefilm etter å ha sett forestillingen. For de to Ediene i East Hampton er det absolutt inspirerende å treffe mer enn en gang i livet.