Kunstanmeldelse Tiril Hasselknippe: Ekkoet fra Moria-leiren

UTSTILLING

Tiril Hasselknippe: «Echo echo echo»

Norsk Billedhoggerforening, Oslo

Til 25. oktober

«Ungdommens bekymringer skal vi høre på.» Slik lød det før i verden. Og så fortsatte verden sin skjeve gang. Slik har det vært så lenge jeg kan huske. Litt sånn «Dere må gjerne få lov til å mene og ytre dere, men det er vi voksne som bestemmer.» Men som Selma Moren påpekte her i avisen 8. september, «makt har forflytta seg». Med internettrevolusjonen har alle fått muligheten til å ytre seg og finne meningsfeller. «For det har skjedd noe med hvem som blir lyttet til, når en tenåringsjente fra Sverige kan skape internasjonale klimabevegelser.» skrev avisens debattredaktør. Selma Moren er fortsatt i første halvdel av tyveårene. Det er ikke mange årene siden det var utenkelig at en så ung person, attpåtil en kvinne, kunne ha en så viktig jobb.

Les også: Kunstanmeldelse: Signe Marie Andersen lager bilder som tåler øyets slitasje

Tiril Hasselknippe er født i 1984, så hun er godt over ti år eldre enn Selma Moren. Men i kunstverdenen regnes hun fortsatt som ung. Der er det vanlig med langvarige utdanningsløp, og mange er langt oppe i tyveårene før de er ferdig med utdannelsen. Hasselknippe var 29 da hun var ferdig med sin master ved Kunstakademiet i Malmø i 2013. Men med syv års karriere som profesjonell kunstner burde jeg kanskje slutte å kategorisere henne som «ung»?

Grunnen til at jeg gjør meg disse refleksjonene er fordi Tiril Hasselknippes utstilling «Echo echo echo» har en politisk dimensjon som er blitt ekstremt aktuell denne uken. Hadde utstillingen åpnet for en uke siden ville jeg antagelig lagt størst vekt på skulpturenes estetiske kvaliteter, inkludert den slående effekten hun oppnår ved å dekke vinduene i de to gallerirommene med henholdsvis oransje og blått filter.

De politiske aspektene hadde kanskje fått en setning eller to. Slik kunne jeg rasjonalisert bort det som kanskje er litt ubehagelig, og som knapt uttales, og som definitivt ikke er spesielt slagordpreget.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

«Stålbyen» er badet i et oransje lys. Foto: Lars Elton

Les også: Anmeldelse Susanna: Fra Baudelaires avgrunn

Norsk Billedhoggerforening holder til i en flott villa like over Carl Berners plass. Ute i hagen står en gruppe betongsøyler med små vannbasseng på toppen. Tiril Hasselknippe har gitt dem et ganske slitent preg, for eksempel stikker armeringen frem flere steder. I tidligere versjoner har hun fylt de små vannbassengene med grus og planter som skal symbolisere hvordan dette renser vann, for eksempel i oldtidens akvedukter som fraktet vann inn til de romerske byene. Dette gir søylene en miljødimensjon.

Men det er ingen grunn til å fortape seg i historien, for det er et annet aspekt som gjør disse søylene superaktuelle. Nå er det viktigere å senke blikket enn å løfte det. Føttene søylene står på er formet som omrisset av Lesvos, øya flyktningleiren Moria ligger på. Denne uken ble leiren ødelagt i en serie antagelig påtente branner. Rundt 13 000 mennesker er uten tak (eller mer presist: teltduk) over hodet. Et skammens problem er blitt enda mer synlig. Denne «hendelsen» har vært veldig synlig i mediebildet denne uken. Men neste uke har vi fått andre ting å tenke på. Tiril Hasselknippes søyler kan kanskje bidra til at kampen om hvor mange flyktninger vi skal slippe inn i Norge holdes liv i lenger?

Les også: Plateanmeldelse: Terje Rypdal: «Conspiracy»: Gitarhelten er tilbake med godt grep

Litt lenger ut i hagen er tre «balkonger» plassert som «tenkte hygienestasjoner i en apokalyptisk hverdag.» Det er ikke vanskelig å tenke seg at de kunne fylt en funksjon i Moria. Men spørsmålet er like gjerne om de, med det utslitte preget de har, ville vært brukbare noe sted? Som kunst sørger kunstneren i hvert fall for at den slitte betongen blir resirkulert i stadig nye sammenhenger.

Før i verden (les: på 1970-tallet) var politisk kunst veldig tydelig, grensende til det slagordpregede. Budskapet ble penslet ut med stor klarhet, og (billed-)kunstnerne stod i første linje i kampen for endring. Kunsten har mistet den rollen. Den politiske kunsten har funnet andre uttrykksformer. Den er blitt mer subtil og bruker virkemidler som ofte er avhengig av å bli forklart og satt inn i en sammenheng. Slik er det også med Tiril Hasselknippes utstilling.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Tiril Hasselknippes installasjon med harde divaner er badet i et blått lys. Foto: Silja Leifsdottir

Les også: Anmeldelse «Bienes historie»: Ambisiøst og krevende teater mot alle odds

I det første rommet finner vi en stor installasjon med fascinerende men avvisende yttervegger. Du aner at det er noe den skjuler, og når du går nærmere oppdager du at skulpturen består av bilde et stort antall bokser som danner en kompleks vev, som en bystruktur. Så heter da også skulpturen «Stålbyen», og med det oransje lyset blir det en spesiell opplevelse å titte ned på nettet av (symbolske) bygningskropper og gater. Installasjonen buer ned mot midten, og hvis vi holder fast ved bymetaforen blir skulpturen et skremmende på hvordan byplanpolitikken er blitt endret til det verre. De snart hundre år gamle ideene om at alle skulle ha boliger med tilstrekkelig lys og luft rundt seg er ofret på kapitalens alter.

I det innerste rommet finner vi en installasjon med flere divaner badet i et blått lys. De er dekket med en glinsende, ikke plastbasert epoxymasse som gjør at du skal kunne speile deg i divanene. Jeg har ikke fått sjekket effekten fordi Tiril Hasselknippe utførte dette kort tid før åpningen. Drar du opp i Hekkveien kan du sjekke selv. Da kan du også få informasjon om hvordan også disse kunstverkene har en politisk dimensjon.