KUNST
Eamon O’Kane
«Fröbel Studio. Institutt for kreativitet»
Farhad Kalantary
«The Song of Warning»
Norsk Billedhoggerforening, Oslo
Min første reaksjon var stor begeistring. I Norsk Billedhoggerforenings vakkert restaurerte villa ved Carl Berners plass er utstillingsrommene i første etasje gjort om til fargerike lekerom. Utstillingen er et barnas paradis der de kan boltre seg med (bygge-)klosser og andre elementer i stort antall. Det er moro for voksne også. Foreldre og besteforeldre bør kjenne sin besøkelsestid og ta med barn og barnebarn for å gi dem en annerledes mulighet for lek. Til tross for en positiv opplevelse ble jeg etter hvert litt skeptisk.
Eamon O’Kanes utstilling «Fröbel Studio. Institutt for kreativitet» bygger på to banebrytende pedagogers arbeid. Friedrich Fröbel (1782-1852) var en pionér innen pedagogikk og oppfinner av den moderne barnehagen. Han plasserte lek i sentrum for sin teori, og han utviklet geometriske former som han brukte som verktøy i pedagogisk lek. «Fröbels byggeklosser og bevegelsesspill var også en kilde til inspirasjon for abstrakt kunst og Bauhaus-bevegelsen. Med andre ord, i Fröbels arv kan vi lokalisere kjernen til moderne kunst.» skriver Billedhoggerforeningen i sitt informasjonsskriv.
Jeg stilte spørsmålet i ingressen etter møtet med en kunstnerisk undersøkelse av et annet banebrytende, pedagogisk grep. Det dreier seg om Maria Montessori, den andre pedagogen som utstillingen bruker som utgangspunkt. Her blir vi konfrontert med noen prinsipper som antagelig vil få flere enn meg til å reagere. Det dreier seg om en variant av Montessoris «Glass Classroom», som ifølge presseskrivet «(…) fant sted på Panama Pacific International Exposition i San Francisco i 1915. I fire måneder av denne messens varighet gikk 30 skolebarn på skole i et Montessori-klasserom der alle vegger var lagd av glass. Disse fire månedene ble fanget på film og ga en intim presentasjon av den nye utdanningsmodellen som raskt ble fanget opp av amerikanske lærere og foreldre.»
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Man skal ikke kaste stein når man sitter i glasshus. Slik lyder ordtaket. Men når du blir plassert i et klasserom med glassvegger, du blir konstant observert og alt du gjør blir filmet, da har du ikke muligheten til å kaste stein. Langt mindre til å protestere. Da dette skjedde, for over hundre år siden i 1915, ble ikke filmingen oppfattet som et problem. Men i dag ville et slikt eksperiment krevd en helt annen bevissthet rundt personvern, (u-)frivillig eksponering og overvåking. Om det var så «ille» (eller diskutabelt) i virkeligheten som jeg opplevde situasjonen i utstillingen, er uvisst.
Andre kilder hevder at det i 1915 «bare» var glassvegger på tre sider, og at barna var like opptatt av å se på tilskuerne, som de var av å se på dem. Dessuten ble det uttrykt stor beundring for barnas evne til å konsentrere seg. Og betegnelsen «skolebarn» er heller ikke riktig. På American Montessori Societys nettside står det at barna var i alderen to og et halvt til seks år.
Montessori-rommet i utstillingen er mye mindre. Det har ikke plass til 30 barn, og glassveggene er erstattet av klare og fargede pleksiglassplater. Dette gir en annen opplevelse enn det må ha vært på messen i 1915. Og sett i sammenheng med resten av utstillingen er Montessori-klasserommet bare én variant i en større sammenheng. Resultatet er uansett, i dagens realitet (i en utstillingssituasjon), av et helt annet kaliber enn situasjonen på messen for 105 år siden.
Det å sette barn i bur på den måten de gjorde i 1915 er høyst diskutabelt. Forsvaret ligger i at det var et eksperiment for å teste nye pedagogiske prinsipper. I utstillingen er forholdene annerledes, og det viktigste å tenke på i denne sammenhengen er at utstillingen er «en plattform for å utvikle kreativitet, ment å bli utforsket av både voksne og barn, så vel som lærere og skoler.» Det er en inviterende og engasjerende utstilling som appellerer til barns kreativitet og lekelyst, og til voksnes barnlige sjel.
Irske Eamon O’Kanes utstilling suppleres av iransk-amerikanske Farhad Kalantarys installasjon i andre etasje, «The Song of Warning». Han er basert i Norge, men har tatt for seg en tekst som har hatt verdensomspennende betydning. Det er en enkel installasjon der farget lys projiseres på vertikalt plasserte lysstoffrør. Det er vakkert, blant annet fordi lysstoffrørenes blanke overflate gir fargene en ekstra glød.
Den visuelle opplevelsen i det mørklagte rommet er tilstrekkelig i seg selv. Men når du leser informasjonen, skjønner du at kunsten har en videre mening. Fargene vises i en rytme som er lik morsekode. Og teksten som morses er åpningssetningen fra Marx og Engels’ «Det kommunistiske manifest» anno 1848: «Et spøkelse går omkring i Europa – fascismens spøkelse». Installasjonen lar morsekoden bli omsatt til lyd, og dermed blir dette en installasjon som – i tillegg til å være en politisk brannfakkel – fungerer på flere og ulike plan.
Det de to utstillingene har felles er en glede over skarpe farger, en erfaring samfunnet er i ferd med å omfavne på nytt, etter et tiår der så å si alt av interiør og arkitektur har vært farget grått, grått, grått.