Utstillingskampen om Munch

KUNST

«Edvard Munch – I oss er verdener»

Kode 2, til 19/1 2020

«Det eksperimentelle selvet. Edvard Munchs fotografier»

Kode 3, til 19/1 2020

BERGEN (Dagsavisen): Oslo kontra Bergen: Vi er inne i et historisk tidsvindu. Neste år åpner både Munchmuseet og Nasjonalmuseet i nye bygg. Åpningsdatoene er fortsatt ikke annonsert, men denne venteperioden medfører at de to viktigste visningsstedene for Edvard Munchs kunst er utilgjengelige. Nasjonalgalleriet med sin verdensberømte Munch-sal stengte i fjor høst. Munchmuseet på Tøyen holder åpent helt frem til åpningen av nybygget i Bjørvika i mai/juni neste år. Men det de viser av Munchs kunst i den siste utstillingen gjennom det siste trekvart året er nesten flaut.

Den tredje største, og tilsvarende viktigste Munch-samlingen har alltid befunnet seg i Bergen. Rasmus Meyer var en av Munchs viktigste samlere, (samlingen vises permanent i Kode 3), og da Bergen i tillegg fikk deler av Rolf Stenersens samling i 1971 ble vestlandsbyen umulig å komme utenom for enhver Munch-entusiast.

Saken fortsetter under bildet.

«Kvinnen i tre stadier» er et nøkkelverk i Kode Bergens store Munch-utstilling. Gjennom forfatter Gunnhild Øyehaugs katalogtekst utvides forståelsen av hvorfor Munchs kunst snakker til ulike mennesker på tvers av tid, kjønn og klasse. Foto: Kode Bergen

Nå har Kode grepet sjansen og lånt inn verk fra de to Oslo-museene og andre samlinger slik at de kan utdype sin egen samling. De har utnyttet den unike situasjonen til å presentere en av de beste Munch-utstillingene jeg har sett. Den er delt i to med malerier og grafikk i Stenersen-bygget, og en meget god presentasjon av Munchs fotografier i Rasmus Meyer-bygget. Utstillingene har både stor bredde, mange hovedverk og ukjente overraskelser, og utstillingene presenterer – ikke minst – overraskende linjer gjennom Edvard Munchs kunstnerskap.

I tillegg får vi forfatteren Gunnhild Øyehaugs motlesing av «Kvinnen i tre stadier» (1894). Katalogteksten er så overraskende bra at jeg tenker at det nesten er som å lese en IS-krigers forståelsesramme. Ikke fordi Øyehaugs tekst er ekstrem, hverken religiøst eller på noen annen måte, men fordi teksten markerer et blikk som går så klart imot Munch-forskningen og mye annet av etablert samfunnsforståelse.

Jeg skal ikke røpe for mye av innholdet, men det dreier seg om den problematiske tolkningen av Munchs og mannens blikk på kvinnen. Forfatterens feministiske lesning av maleriet er befriende ærlig. Og det er herlig hvordan hun trekker linjer til bejublede grep som Karl Ove Knausgårds nytolkning av Solveigs rolle i Peer Gynt til Festspillene i Bergen tidligere i år. Øyehaugs tekst gir en god forståelse av hvorfor Munchs kunst oppleves som tidløs og appellerer til folk av alle avskygninger.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Monteringen i Bergen er tematisk orientert. Kuratorene Frode Sandvik og Line Daatland trekker på en god måte linjer gjennom kunstnerskapet som vi sjelden får anledning til å se. Gjennom monteringen diskuterer de hvorfor og hvordan mange av Edvard Munchs bilder er blitt stående som ikoniske enkeltverk når de faktisk inngår i en helhet. Munch tenkte i stor grad gjennom tematiske presentasjoner, og det er når vi ser bildene i sammenheng at deres styrke og universelle karakter fremtrer på sitt sterkeste.

Derfor blir kontrasten til Munchmuseets siste utstilling så sterk. På Tøyen presenteres deres «Skrik»-maleri isolert i et eget avlukke, i en sal med et sterkt begrenset utvalg av andre malerier. I Bergen er grafikkutgaven av det samme motivet satt inn i en spennende sammenheng. Siden arbeider på papir ikke tåler mye lys er grafikken samlet i en egen seksjon i Kodes store Munch-utstilling. Her presenterer de varianter av samme motiv, og viser gjennom dette hvordan kunstneren eksperimenterte for å finne frem til den beste presentasjonen av akkurat de ulike motivene.

Saken fortsetter under bildet.

Edvard Munch på stranden med pensel og palett. Edvard Munchs og Munch-forskningens kvinnesyn blir utfordret i Kode Bergens utstilling. Samtidig får hans vitalistiske egeneksponering komme frem i fotografiene. Foto: Munchmuseet

Kodes Munch-utstilling har fått tittelen «I oss er verdener». Den er hentet fra en av Munchs tekster og er også tittelen på en av hans tegninger fra 1894. Tittelens åpning for et stort mangfold preger også monteringen. Andreetasjen i Stenersen-bygget er restaurert slik at arkitekt Sverre Lied sterke, brutalistiske konstruksjon kommer til sin rett. Igjen fremstår rommet med en storslått åpenhet slik det var tenkt da bygget ble reist i 1978. I rommet har utstillingsarkitekt Bård Lie Thorbjørnsen plassert buede vegger som tydelig er inspirert av Richard Serras skulpturer. Disse gir rommet variasjon samtidig som de ivaretar arkitekturens åpne struktur. Samspillet mellom kunst og rom blir en befriende opplevelse.

Edvard Munchs fotografier er blitt presentert av Munchmuseet tidligere. Men utstillingen i Rasmus Meyers samlinger (som vises der Munch-samlingen normalt henger) er omfattende og grundig, og den trekker linjer til den øvrige kunsten. Sammen med hovedutstillingen får publikum en bred og dyptpløyende presentasjon av Munchs kunst. Noe tilsvarende har vi ikke sett på lang tid. Dette er nesten på høyde med jubileumsutstillingen i 2013. Så det er all grunn til å ta en Bergens-tur i høst.