Siste Munch-utstilling på Tøyen: Nesten flaut

KUNST

«Alt det vi eier – Munchs kunst. Én finale – fire samlinger»

Munchmuseet, Oslo

Avslutningsutstillingen skal stå i tre kvart år, og den er fin nok til at jeg anbefaler en tur til Tøyen. Men det er et stort MEN som innebærer løgnaktig markedsføring og en tapt sjanse. Utstillingstittelen og markedsføringen sier at Munchmuseet skal vise «Alt det vi eier» fra «fire samlinger». Det sier seg selv at de ikke har plass til å gjøre det. Men det utvalget de har gjort er så lite representativt at det er lett å føle seg lurt.

Les også: Høstutstilling i alvor og håp

Etter at kommunen nedla Stenersenmuseet i desember 2015 har samlingene etter Amaldus Nielsen, Ludvig O. Ravensberg og Rolf E. Stenersen vært en del av Munchmuseet. Utvalgte deler av Stenersen-samlingen har vært undersøkt med gode utstillinger i programmet Munchmuseet i bevegelse. Men resten av Stenersen-samlingen og de to andre samlingene har blitt liggende i magasinene. Munch-samlingen teller over 28 000 verk, mens de tre andre samlingene rommer henholdsvis 106 verk (Ravensberg), 405 (Nielsen) og «rundt 900» (Stenersen).

Artikkelen fortsetter under bildet.

«Alt det vi eier». Foto: Mimsy Møller

Forventningene var store da jeg dro til Tøyen torsdag. Endelig skulle jeg få se Edvard Munch i sammenheng med det beste fra de tre andre samlingene. Det får vi for så vidt se, for det er mye bra i denne utstillingen. Men det er langt fra nok. Det skyldes at konseptet som utstillingen er laget etter er så snevert at det blir en gedigen skuffelse. I en annen sammenheng kunne det vært fint. Med når markedsføringen påstår at museet «takker av med en skattekiste av en utstilling» blir det de viser nesten flaut.

Les også anmeldelsen av Maria Pasenaus utstilling: Djevelsk bra

Hvilke valg har museet tatt? Først får du en hel Munch-sal med et lite og begrenset utvalg. Det er god plass mellom bildene, og innerst i lokalet har «Skrik» fått et eget avlukke med dempet belysning, sittebenk og en hel vegg dekket av en tung og mørk gardin bak maleriet. Både «Vampyr» og «Madonna» er med, men alle disse tre skal være med i åpningsutstillingen i nybygget, så de tas ut før utstillingen lukker. «Skrik» forsvinner allerede i januar. Utstillingen oppgis å slutte «våren 2020», men direktør Stein Olav Henrichsen har sagt at dagens museum skal holde åpent helt til det nye museet åpner i Bjørvika, antagelig i mai eller juni.

Neste rom er museets største, og her presenteres de fire samlingene gjennom en tett montert frise som løper langs den ene veggen og ut i neste sal. Den presenterer utelukkende landskapsmalerier i liggende format innenfor en tidslinje fra 1858 til 1961. Dette er interessant, ikke minst fordi den viser hvordan ulike stiluttrykk eksisterte side om side på samme tid. Og den presenterer utviklingen hos Nielsen og Ravensberg.

Les også: Siste natt på museet

I det samme rommet finnes ulik informasjon i skrift, bilder og gjenstander om kunstnerne og samlingene. Og i en stor monter midt i rommet presenteres utstillingens store overraskelse, den naivistiske maleren Johan Berner Jakobsen (1859–1939). Det er spesielt gledelig at et totalt ukjent navn trekkes frem. Spørsmålet jeg sitter igjen med er hvor mange slike ukjente perler samlingen skjuler?

Heldigvis, tenker jeg, det kommer mer. Spent runder jeg neste hjørne. Der det vanligvis er to-tre rom til stopper det brått. Tre rom er lukket av fordi de skal brukes i pakke- og flytteprosessen. Utstillingens siste sal rommer bare tre malerier som avslutning av landskapsfrisen. Det blir litt tungen ut av munnen. Var dette alt?

Artikkelen fortsetter under bildet.

«Alt det vi eier» markerer slutten for Munch på Tøyen. Foto: Mimsy Møller

Det finnes ingen oversikt over Nielsen- og Ravensberg-samlingene, så der vet jeg ikke hva publikum går glipp av. Men i det utslitte eksemplaret av katalogen over Stenersen-samlingen jeg har fått låne, finner jeg den ene perlen etter den andre. Hvor er Ludvig Karsten, Rolf Nesch og Sigurd Winge? Harriet Backer og Teddy Røwde er så vidt representert, men hvorfor er det ikke mer av dem? For ikke å snakke om Reidar Aulie, Kai Fjell, Else Hagen, Olav Strømme og Jakob Weidemann? Og så våger museet å påstå at de viser «Alt det vi eier» fra «fire samlinger». Det er å lyve publikum midt opp i ansiktet.

Les også: Spektakulær mastodont

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Mimsy Møller

Du skal vite at det kan gå lang tid før du får en ny sjanse til å se hva de tre andre samlingene inneholder. Amaldus Nielsens og Ludvig O. Ravensbergs samlinger rommer mye fint. De har ikke vært vist på år og dag, og nå presenteres de kun i et begrenset (?) utvalg. Da de var under Stenersenmuseets forvaltning, ble de dradd frem en gang imellom. Etter hva jeg er blitt fortalt er det ingen ved Munchmuseet som har eller vil få et spesielt ansvar for disse samlingene.

Det du ikke får se denne gangen blir antagelig liggende i magasinene veldig, veldig lenge. Det skal heller ikke være satt av plass til å vise samlingene permanent i det nye museet. De er ikke digitalisert, og ingen kan gi en enkel oversikt over hvor mange verk de rommer, en gang. «Alt det vi eier»-utstillingen viser at Munchmuseet bryr seg døyten om de andre samlingene de disponerer.

Jeg har lenge argumentert for at Oslo kommune burde si ja til tilbudet om å overta samlingen etter Aksel Waldemar Johannessen. Den er langt mer relevant som et supplement til Munch-samlingen enn de to minste samlingene som blir vist nå. Tilbudet har ligget over et år på kulturbyrådens skrivebord. Etter det denne utstillingen viser har jeg begynt å tvile. Men jeg velger å stå ved min anbefaling om at kommunen bør si ja. For dagens museumsledelse er der bare midlertidig. Det kommer andre etter dem.