Nidordene har haglet om det nye Nasjonalmuseet. Nybygget oppleves som lukket og trist. Skiferfasadene er tunge og grå. Det er ingen vinduer i den viktigste fasaden, mot plassen ved inngangen til Aker Brygge. Det er riktig nok et stort hull i denne fasaden, men der er det ikke vindu, bare mer skifer. De to sidefasadene er lange, massive murer nesten uten vinduer. Museet lukker seg mot omgivelsene.
Lyspunktet er den lysende alabasthallen som ruver over bygningsmassen. Men se, heller ikke den blir det noe av. Det ble for mange utfordringer. Nå skal fasadematerialet byttes til glass. Endringen er så dramatisk at arkitekten, tyske Klaus Schuwerk, er så skuffet at han ikke har lyst til å komme til åpningen om to år. Det er også grunn til å diskutere museets interiører og måten publikum vil møte kunsten på.
Aftenposten har vært ute og spurt folk. Da fikk de karakteristikker som at nybygget ser ut som et fengsel eller et parkeringshus. I sosiale medier raser debatten, både i faglige fora og blant folk flest. Kulturkommentator og XYZ-redaktør Hilde Sandvik har kalt Nasjonalmuseet «Festung Norwegen». Morgenbladets Gaute Brochmann kaller museet en «lukket borg». Selv har jeg vært skeptisk lenge.
Allerede for åtte år siden, da resultatet av arkitektkonkurransen ble offentliggjort i april 2010, skrev jeg at bygget oppleves «som lukket og massivt.» Jeg har vært og sett interiøret under bygging. Frykten for at vandringen gjennom utstillingsrommene vil bli uoversiktlig og kjedelig er ikke blitt mindre. Jeg skal ta høyde for at mye blir annerledes når bygget står ferdig, byggeplassen er ryddet og eføyen begynner å klatre på fasadene. Men det er grunn til å lytte når nevnte Brochmann foreslår at det allerede nå bør utlyses en arkitektkonkurranse for ombygging av Nasjonalmuseet, to år før det står ferdig.
Norge smykker seg med sine arkitekter. Snøhetta er verdensberømte. Bak dem står en stor gruppe arkitekter som tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet. Norge er i det hele tatt i ferd med å bli en het potet internasjonalt. «Alle» synes å ville samarbeide med våre kreative yrkesutøvere.
Bak den glitrende fasaden er det nasjonale arkitekturbyggverket ganske rustent. Teknokratene og kapitalkreftene dominerer byggenæringen. Det bygges utrolig mange kjedelige bygg i dette landet. Etter terroren 22. juli 2011 er sikkerhetsaspektet blitt så viktig at det dominerer bybildet med estetisk sett forferdelig dårlige løsninger. Det er bare å ta en titt på Karl Johan. Paradegatens viktigste kvartaler er totalt ødelagt av stygge betongrør som skal sikre mot terror.
Også på andre felt er det miserabelt. Deler av boligbyggingen er dominert av profitthensyn. Det bygges leiligheter der det ikke er mulig å få plass til en barneseng på soverommet hvis (det ofte unge) paret som har betalt svinedyrt for å bo der skulle finne på å få barn. Rundt operaen bygges det så tett og høyt at det verdensberømte ikonbygget nesten blir usynlig.
Nasjonalmuseet kan sees som et symptom på teknokratenes og kapitalkreftenes dominans. Det siste ser vi i de økonomiske argumentene for å bytte ut alabasten, først med glasskeramikk og nå med glass. Bygningen blir som en festning. Sikkerhetstenkningen er så dominerende at publikum ikke får innsyn, bortsett fra gjennom noen få vinduer i sidefasadene. Inngangen ligger skjult for de forbipasserende, inne i hjørnet bak Nobels fredssenter i den gamle Vestbanebygningen. Plassen mellom det gamle og det nye bygget kan bli en hyggelig plass med vinduer inn til den lange, smale kafeen. Men hvorfor det ikke kunne vært et vindu mot havnen i enden av kafeen, det er komplett uforståelig. Da ville forbipasserende i hvert fall oppdaget at det finnes noe bak den avvisende fasaden.
Den viktigste kommentaren i Aftenpostens oppslag over to dager denne uken kom fra Ola Bettum. Han er professor i landskapsarkitektur på Ås og daglig leder i konsulentfirmaet IN’BY og mener at «byggeprosjektene i Oslo lider av en sikkerhetsgalskap». «En skarp offentlig diskusjon om hvordan sikkerhetsrådgivere bestemmer utseende på byrommene, er totalt fraværende», sier Bettum.
På Aftenpostens nettside onsdag sier arkitekt Schuwerk at han ikke skjønner «hvordan det er mulig å diskutere et halvferdig bygg». Men denne diskusjonen kommer fordi folk er bekymret. Dessverre er det for sent å få gjort noe med Nasjonalmuseet. Men det er grunn til å ta diskusjonen nå. Fordi det vi ser reise seg på gamle Vestbanen er symptom på en utvikling vi ikke liker. Det er en grunn til at det i det siste er kommet ny interesse for mellom- og etterkrigstidens sosiale boligpolitikk. I dag er det slik at dersom du ikke har rike foreldre er det omtrent umulig å komme inn på boligmarkedet. Frykten for et nytt terrorangrep har fått oss til å ty til løsninger som ødelegger byrommene våre. Nasjonalmuseet skal ikke romme boliger. Men de avvisende fasadene er et symptom på krisen i byggebransjen. Derfor diskuterer vi. Fordi vi ikke vil ha det slik.