Når kunnskapsløsheten styrer

Ett av etterkrigstidens viktigste, norske kunstverk kan forsvinne ut av landet. Nasjonalmuseet toer sine hender og demonstrerer sviktende dømmekraft.

Jeg trodde at Nasjonalmuseet hadde ansvar for å samle, vise fram og forske på landets viktigste kunstverk. Men jeg må ha misforstått. Fredag kunne Morgenbladet fortelle at Nasjonalmuseet har brukt fem år på å vurdere og si nei takk til Marianne Heskes «Gjerdeløa». De vil ikke ha nasjonens viktigste konseptuelle kunstverk. De avviser et sentralt verk i norsk og internasjonal samtidskunst. De ønsker ikke å vise fram det som burde være allmennkunnskap for enhver nordmann.

I stedet kan du starte planleggingen og plotte inn Danmark til høsten. Da nyheten sprakk var ikke direktør Erlend G. Høyersten ved ett av Europas fremste museer, ARoS i Aarhus, sen om å ta en telefon til Marianne Heske. Resultatet er at «Gjerdeløa» skal inngå i en samlingsutstilling i oktober. Den norske direktøren jobber også for å finne de to millionene kunstverket koster slik at det kan innlemmes i ARoS’ faste samling.

Det ville være en katastrofe. All ære til Erlend G. Høyersten og hans snarrådighet. Men det ville vært direkte pinlig om vi i framtida må reise til Aarhus for å se ett av norsk kunsthistories absolutt viktigste verk. Jeg mener at «Gjerdeløa» befinner seg helt øverst i det norske kunsthierarkiet. På linje med Tidemand og Gudes «Brudeferden i Hardanger» og Edvard Munchs «Skrik». Morgenbladets uavhengige jury plukket løa som ett av de tolv viktigste verkene fra perioden 1945 til 2005.

Høyersten er ikke i tvil om at «Gjerdeløa» er et viktig verk i nordisk kunsthistorie og at danskene vil elske det. Og han har jo et poeng. I en internasjonal sammenheng er det bedre at «Gjerdeløa» blir sett av over en million besøkende i den danske provinsbyen, enn av «bare» 500 000 ved Nasjonal-museet i Oslo. Installasjonen med den mer enn 500 år gamle høyløa og avstøpningen fra 2014 i hvitskimrende kunstharpiks vil bli en attraksjon for det danske museet. Slik sett vil det jo være en fjær i hatten for norsk kunst. Men sett fra Norge er dette «400-årsnatten» (som unionstiden med Danmark inniblant omtales som) om igjen. Da ble som kjent Norge ribbet for verdier og tankekraft til fordel for kongehuset og København.

Det at Nasjonalmuseet ikke ser verdien av og er uvillige til å kjøpe «Gjerdeløa», det er symptom på flere forfallstegn i norsk museumsverden. For det første viser det at Nasjonalmuseets (og andre museers) innkjøpsbudsjetter er altfor små. Når Nasjonalmuseet bare hadde sju millioner kroner på innkjøpsbudsjettet i fjor er to millioner mye penger. Det at Marianne Heske tilbød museet en avbetalingsordning hadde ingen betydning for avvisningen, som de altså brukte fem år på å bestemme seg for.

Museet burde snakket med Kulturdepartementet og fått en ekstra bevilgning. Det er fortsatt ikke for sent. Det kunne vært en bra markeringssak for kulturminister Trine Skei Grande. Nasjonalmuseet kunne også snakket med en av de private sponsorene og/eller samarbeidspartnerne de har. For eksempel vil jeg tro at Sparebankstiftelsen DnB kunne vært interessert i å bidra til at «Gjerdeløa» blir vist i Nasjonalmuseet. Men de er ikke interessert i å støtte noe som bare skal oppbevares i et magasin. Så hvis Nasjonalmuseet mener løa ikke er viktig nok til å vises permanent kan de jo like gjerne låne inn kunstverket fra ARoS når det skulle være behov. Det er helt greit for ARoS-direktør Erlend G. Høyersten.

Hovedproblemet er at Nasjonalmuseets innkjøpskomité ikke besitter kompetanse til å forstå viktigheten av det fysiske verket. Direktør Karin Hindsbo skriver i en e-post til Morgenbladet at det er fotodokumentasjonen som har holdt verket levende. Derfor ble fotodokumentasjonen vist i utstillingen «Stille revolt» i 2016, og de 30 fotografiene er innkjøpt til museets samling. Men hvem er det vel som nøyer seg med å vise et fotografi av for eksempel Marcel Duchamps pissoar?

Her tar Nasjonalmuseet feil. Med uttalelsen til Morgenbladet viser direktøren at hun ser på «Gjerdeløa» som et performativt verk, altså et idéverk som er løsrevet fra det fysiske objektet. Da Marianne Heske viste «Gjerdeløa» på Pompidou-senteret i Paris i 1980 var det nettopp løas fysiske tilstedeværelse som ga kunstverket oppmerksomhet. Forhistorien og det at den skulle settes tilbake på sin opprinnelige plass var bare en del av historien. Så ble da også løa fraktet tilbake og satt opp igjen der den hadde stått i flere hundre år. Jeg var selv i Tafjord og besøkte løa i 2010. Det var en fantastisk opplevelse som jeg aldri vil glemme.

Så skjedde det at løa begynte å forfalle. Derfor bestemte Marianne Heske seg for å demontere den én gang til og lage en avstøpning i lysskimrende, hvit kunstharpiks. I 2013 fikk Nasjonalmuseet tilbud om å kjøpe og stille ut det todelte verket. Det kom ikke noe svar. Museet snakket ikke med Marianne Heske. Det har ikke museet gjort i løpet av de fem årene Nasjonalmuseet har hatt tilbudet. I stedet viste Astrup Fearnley-museet de to versjonene av «Gjerdeløa» i 2014. Det ble en suksess.

Hvem er det som sitter i Nasjonalmuseets innkjøpskomité? Den har åtte medlemmer. De tre med størst innflytelse det siste året er utlendinger med begrensede kunnskaper om norsk kunsthistorie.

Nå skal ikke jeg gjøre meg til sutrepave over det store antallet utlendinger i norske kunstinstitusjoners lederstillinger. Men det er grunn til å rope et «varsku her!» når de ikke skjønner verdien av «Gjerdeløa» som et kunstverk med mange fasetter. De forstår heller ikke at løa også er det ideelle kunstverket for det nye museet. «Gjerdeløa» kombinerer alle retningene Nasjonalmuseet representerer. «Gjerdeløa» er både samtids- og konseptkunst, design- og arkitekturhistorie, idéhistorie og filosofi. Ikke å se dette er en gedigen, kunsthistorisk misforståelse. Og det viser at kongstanken bak sammenslåingen i 2003, at Nasjonalmuseet skal fortelle den store historien om Norge og vår historie sett med kulturelle briller, fortsatt ikke har sunket inn i organisasjonen.

Rammen som spøker i bakgrunnen er at Nasjonalmuseets direktør, Karin Hindsbo, er i ferd med å gjennomføre en dyptgripende omorganisering av museet. Det er den tredje store i løpet av museets 15 år lange historie. To av de fire (kunstneriske) avdelingsdirektørene har allerede sluttet. Dermed blir institusjonen tappet for historisk og faglig kunnskap. Da er det jo ikke rart at Nasjonalmuseet kan gjøre en så alvorlig tabbe. Heldigvis er det ennå ikke for sent å snu.