Kunstanmeldelse av «Jævlade klasseforrædere»: «Detta ække no for vanlige folk»

KUNST

«Jævlade klasseforrædere»

Galleri 69

Oslo, til 15. mars

«Detta ække no for vanlige folk». Terje Nicolaisen skriver det ut med brutalt direkte ord: Arbeiderklassebakgrunn er ikke noe du vifter med hvis du vil opp og fram i kunstverdenen. I et felt der individualitet, originalitet og personlige egenskaper er kunstnerens fremste kapital, er kravet til konformitet baksiden av medaljen. Skal du lykkes som kunstner skal du ikke skille deg ut – før du virkelig skiller deg ut og gjør karriere. Inntil du er kommet så langt, er virkeligheten ganske fjernt fra det bildet folk flest har av Kunstneren: Glansbildet av den heroiske kunstneren med de fantastiske ideene passer dårlig med den virkeligheten du møter som kunststudent og kunstarbeider.

Les også: Hun jobbet med verdens største popstjerner. Nå vil Emma (25) endre dansen

Flertallet av kunstnerklassen har sin familiebakgrunn (inkludert dem som er barn av kunstnere) i middelklassen. Er du så heldig at du kommer fra overklassen og har direkte tilgang til økonomisk kapital er din lykke gjort. Kommer du derimot fra arbeiderklassen starter du kunstnerkarrieren med en rekke stigma som kan være tunge å bære. Ifølge utstillingens kurator, Bjørn Hatterud, mangler du da både økonomisk, kulturell og sosial kapital. I hans høyst leseverdige og innsiktsfulle kuratortekst peker han på en rekke faktorer som er avgjørende for å bygge en karriere innen kunsten.

Arbeiderbakgrunnen forbindes med det motsatte av kunstens dyrking av individualitet: kollektiv kamp; repeterende og ikke-individuelle arbeidsoppgaver; antiintellektuelle holdninger; lav lønn og status.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Trond Arne Vangens «Teine» og «Ål» peker (kanskje) på arbeiderklassens behov for selvberging som tilskudd til en dårlig lønn. Foto: Hanne Ekkeren

Les også: Holbergprisvinner: Metoo har endret kunstverdenen

«Å være arbeider er for jævlig.» Jeg har aldri hørt setningen uttalt, men jeg er ikke i tvil om at ordene presenterer en gjengs holdning i kunstmiljøet. Jeg kan kjenne meg igjen i stigmaet, ikke fordi jeg tilhører arbeiderklassen, (jeg har middelklassebakgrunn som sønn av hotell- og restauranteiere), men fordi jeg ikke har den rette utdannelsen. Derfor er det befriende å lese Hatteruds tekst til utstillingen: For her er vi fjernt fra den arbeiderhistorien vi er vant til å høre om: I hans tekst er det ingen Gerhardsen med kollektiv kamp, diskusjonsmøter, organisering, streiker og lesesirkler på fritiden. Nei, her manes arbeiderklassen fram som dem som er plassert nederst på samfunnsstigen.

En arbeiderklasse som ingen ønsker å tilhøre. En klasse som gir begrepet «klassereise» en aura av noe virkelig attråverdig. Hatterud har samlet 13 kunstnere som er født inn i arbeiderklassen. Utstillingen er akkurat så variert som enhver, tilsvarende gruppeutstilling. Overfladisk betraktet er det ikke noe som skiller denne utstillingen fra mange andre.

Les også: Forsker i maleriets muligheter

Men så skjer det, for den som tar seg litt tid, at kunstverkene viser seg å inneholde et større dyp enn vi er vant til å finne. Terje Nicolaisen er allerede nevnt. Hans maleri på papir går rett inn til kjernen av hvordan en stor del av norske kunstnere overlever: I en påskrift langs kanten forklarer han at dette er «(…) første gang jeg har laget et maleri om igjen fordi noen absolutt ville kjøpe det (…)». Han forklarer at (en stor del av norske) kunstnere «(…) driver ikke og lager bilder for at folk skal kjøpe dem (…)».

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fra utstillingen på Galleri 69. Foto: Hanne Ekkeren

Én tolkning er at verket og teksten blir en markering av at Nicolaisen har lykkes med å distansere seg fra arbeiderbakgrunnen, og at han er lykkelig (?) assimilert i kunstnerklassen der man lever av stipender og offentlige oppdrag. (Galleri 69 oppgir – ironisk nok – ikke priser i forbindelse med utstillingen.) Det ligger også tykke lag av ironi under Nicolaisens presentasjon. Ellers er ironi en egenskap som er totalt fraværende i flere andre verk. For hvis vi skal kunne spore en fellesnevner som peker mot arbeiderklassetilhørighet, er det en grunnleggende ærlighet som ikke viker unna samfunnets store problemer.

Se bare på Kari Glomsaas gjengivelse av «pakkeplanen» for slaveskipene mellom Afrika og «den nye verden». Eller Susanne K. Johansens blodige petriskåler, som visstnok skal være fylt opp med hjelp av den avdøde farens overdosesprøyte.

Les også: Teateranmeldelse «Lear»: Rapport fra alderdommens skyggesider

Det er mye fint å se i det odde galleriets spissede utstilling. Galleri 69 er i midlertidige lokaler, men de overrasker stadig med viktige utstillinger. Sjelden har jeg lest en kuratortekst som er så opplysende, poengtert og relevant. Den står i stil til kunstverkene, som (selv om jeg bare har nevnt tre av tretten kunstnere) har visuell variasjon og intellektuelle kvaliteter på et jevnt høyt nivå. Når du tar med at galleriet holder til i et nedlagt, kommunalt sykehjem nederst på Grünerløkka burde beliggenheten bidra til en solid publikumssuksess.