Kultur

Kjærester i kunsten og livet

De poserer som de aldri skulle gjort annet, de snakker i overskrifter, og de opptrer alltid i (nesten) like dresser. Men den konservative overflaten er bare et skalkeskjul. Møt kunstverdenens fremste kjendispar: Gilbert & George.

De er godt over 70 år gamle, men kunstnerparet er her for å erobre Norge gjennom den massive utstillingen «Gilbert & George – The Great Exhibition» på Astrup Fearnley Museet i Oslo, med kunstverk fra gulv til tak og vel så det.

Dagsavisen er innvilget en halv times audiens, og intervjuet går unna i et forrykende tempo. Sittende på hver sin hvite stol foran deres megastore og meget fargesterke bilder overtar den ene der den andre slutter.

– Vi har tilhengere i alle aldre, sier George.

– Men vi er ikke helt Gaga, ennå, sier Gilbert.

Praten går lekende lett, og de sitatvennlige utsagnene kommer på løpende bånd. Dette er de vant til.

De er kledd i hver sin skreddersydde dress. Det er det de er mest kjent for. De konservative dressene er blitt deres signatur. Bortsett fra fargene er dressene sydd med samme stoff, men studerer du noen bilder vil du se at det ofte er ulike farger og detaljer. Denne dagen er det et tykt tweedstoff. Gilberts dress er grønn, mens George har på seg en rød variant.

– Det er nok pressens skyld, sier George.

– De skriver gjerne at vi er kledd i like dresser, sier Gilbert.

– De skriver «like» der de burde skrevet «lignende», sier George.

– «Similar», not «like», sier Gilbert.

Saken fortsette runder bildet. 

Gilbert & George åpner utstillingen The great exhibition på Astrup Fearnley Museet.

De matchende dressene er blitt Gilbert & George sitt varemerke. Foto: Mimsy Møller 

Les også: «Høstutstillingen er så aktuell at det er til å grine av» (+)

Og slik går minuttene. Det er definitivt en underholdende opplevelse å møte de to distingverte herrene. Men under den pertentlige overflaten banker to opprørske kunstnerhjerter.

– Det var det glade sekstitallet, men vi ble avvist. Det var derfor vi ble overbevist om at vi måtte fortsette å samarbeide, sier de.

De traff hverandre på den velrenommerte kunstskolen St. Martin’s. En kurator kom for å plukke kunstnere til det som allerede var en banebrytende turnéutstilling.

– Vi kjente ham, og vi var overbevist om at vi ville bli invitert. Det skjedde ikke. Da krasjet vi åpningsfesten i stedet. Vi stilte oss opp og sang «Underneath the arches», en populær sang fra 1930-tallet.

Resten er historie. Med den sentimentale sangen etablerte Gilbert & George seg som «Singing sculptures», og bidro til etableringen av performance som en kunstnerisk sjanger. Et kunstnerskap var født, og plutselig ble de et kjendispar i kunstverdenen. De fleste har glemt utstillingen, «alle» kjenner Gilbert & George.

De forstod raskt at de var sterkere som et par enn om de jobbet hver for seg:

– Vi lot oss ikke imponere av snobberiet i kunstverdenen, sier George.

– Og vi forstod at vi måtte forme vår egen skjebne, for ingen ting i kunstverdenen var innrettet på to personer, sier Gilbert.

Siden de allerede hadde gjort seg selv til et kunstverk, bestemte de seg for å se seg om og betrakte det de fant rundt seg som kunst.

Saken fortsetter under bildet.

Gilbert & George åpner utstillingen The great exhibition på Astrup Fearnley Museet.

«Gilbert & George – The Great Exhibition» som åpner denne helgen, består av verk fra perioden 1971 til 2016 og utvalget er gjort av Gilbert & George. Foto: Mimsy Møller 

Les også: Ahmed Umar ble kalt«skitten ape» og «gris», og ble utstøtt av familien 

– Vi vandret gjennom livet. Det var vår store oppdagelse, at vi gjorde alt personlig. Vi ville verken være vanlige eller rare. Vi ville være rare og normale på samme tid, sier de.

Slik gjorde de om hverdagen til kunst, og to helt ordinære (jeg burde vel skrevet «ganske» ordinære …) liv ble et evigvarende kunstprosjekt.

Italienskfødte Gilbert Prousch (født 1943) er ett år yngre enn britiske George Passmore (født 1942). Gilbert nevner aldersforskjellen selv, og sørger også for å påpeke at han er litt lavere enn George. Det er også det eneste de snakker om av forskjeller. Etter deres mening er deres interne ulikheter ubetydelige i forhold til alle forskjellene som finnes ute i samfunnet. Det er det kunsten deres har dreid seg om i alle årene siden de møttes på St. Martin’s i 1967, samme år som homoseksualitet ble avkriminalisert.

Bildene deres er fulle av sex, rase, religion og politikk. Og «dirty words». Bildene i de gigantiske collagene er hverdagslige, men måten de setter dem sammen på er ekstraordinært annerledes. Derfor har det de har skapt blitt en egen sjanger i kunstverdenen. De er blitt svært så spiselige, men den som ser etter vil oppdage at her tas det opp temaer som får normaliteten til å steile. Homo- og analsex, tilfeldig sex i parker og på toaletter – det er den type ting flertallet ikke ønsker i sitt nabolag.

Saken fortsetter under bildet.

Gilbert & George åpner utstillingen The great exhibition på Astrup Fearnley Museet.

Gilbert & George har gjort seg selv til et kunstverk. Foto: Mimsy Møller 

Les også: Slik blir bokhøsten (+)

Og mens vi snakker om sex så har jeg alltid lurt på hvorfor det er så lite snakk om deres homoseksualitet i de intervjuene jeg har lest. Så jeg spør dem direkte.

– Vi tror ikke på begrepet homoseksualitet. Religionen vil ned i buksene dine og kontrollere seksualiteten. Sex dreier seg om å være kåt. Og du er ikke heterokåt, er du vel? Det eneste vi tror på er seksualiteten i seg selv, sier de om hverandre.

At det også er noe som heter kjærlighet, det må jeg føye til.

Pressekonferansen torsdag var som å overvære et teaterstykke. Replikkene satt som hammerslag. Etter en lengre utredning om et sosialt boligprosjekt i nabolaget faller de inn i en rytmisk oppramsing av alle temaene de kunne dra ut av det, ett og ett ord vekselvis fra hver munn. Slik utfyller de hverandre, i den kunstneriske skaperprosessen så vel som i dagliglivet. I bunnen for kunsten ligger et dypt, sosialt engasjement.

– Vi har sett hva krigen gjorde med folk. Masse sosial misære. Mye er blitt bedre.

Dagliglivet består blant annet av den korte turen til en restaurant rundt hjørnet.

– Folk tar bilde av kebaben de spiser, sier Gilbert. Når vi tar bilder gjør vi det fordi vi har en visjon. Det er det kunst dreier seg om, sier George.

Når alt kommer til alt er det et dypt menneskelig behov som driver dem:

– Vi er krigsbarn, og vi ble alltid fortalt at alt ville bli bedre. Og det er det jo også blitt, sier George. Vi er drevet av vår egen skaperkraft, sier Gilbert. Det det dreier seg om er å vinne og bli elsket, sier George. To win and be loved, sier Gilbert.

Mer fra: Kultur