Fra levende kunsthistorie til «Helt konge»

Det beste med den omstridte avtalen mellom Nasjonalmuseet og søstrene Fredriksen er at de skal finansiere flere forskningsprosjekter. Det kan trengs, for er det noe de senere årene har vist, er det at kunsthistorien er full av hull som trenger å fylles. I løpet av 2019 ble det utgitt flere bøker som tetter noen hull, for eksempel Jorunn Veitebergs lesverdige bok om norsk feministisk kunst, «Hold stenhårdt fast på greia di» (utgitt av Kunsthall Oslo) og boken «The situationist times» (Torpedo forlag) om ett av de mest obskure fenomenene i etterkrigstiden. Begge er utgitt i etterkant av utstillinger på kunsthallen, som med dette fremstår som et utstillingssted med sin egen forskningskanal.

Les også: Holder steinhårdt på greia si

Men det er et annet forskningsprosjekt som virkelig har truffet kunstpublikummet. Da Galleri F15 åpnet sin store utstilling med Charlotte Wankel (1888–1969) i februar sammenfalt det med lanseringen av Hilde Mørchs bok (Forlaget Press) om kunstneren. Utstillingen traff en nerve og ble en stor publikumssuksess. Boken forteller historien bak bildene. Mørch bretter ut en spennende historie om overklasseliv, kjønnet ulikhet og et kunstnerisk talent av dimensjoner. I første tiårene av 1900-tallet var Wankel med i de fremste kretsene i avantgardens Paris, hun stilte ut med de store kanonene, inkludert Picasso, men her hjemme ble hun hånet og foraktet for sin moderne kunst. Boken forteller historien på engasjert vis.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Press

Les også: Endelig får hun som fortjent

Når vi først er inne på forskningsfronten er det flere bøker som kunne fortjent omtale. Dag Erik Elgin er en kunstner som kan synes relativt teoretisk og fjern med sine maleriske utforskinger av kunstverdenens koder. Men i boken «Mirror Falling from the Wall» (Snoeck Publishing/ Forlaget Uten tittel) blir kodene brutt ned og den estetiske puritanismen fremstilles i en estetisk sammenheng. En annen som fortjener oppmerksomhet er Gunvor Nervold Antonsen og boken «Vi er margen» (House of Foundation), som ble utgitt i forbindelse med nominasjonen til Lorck Schive kunstpris 2019. (Den vant Eline Mugaas. Prisen har for øvrig fått sin historie mellom to permer i høst.) Boken dreier seg om virkningen i lokalsamfunnet etter at hjørnesteinsbedriften KA-Rollag, som frem til 2018 produserte bildeler for Kongsberg Automotive, ble nedlagt fordi produksjonen ble flyttet til et lavkostland. Det er en sterk historie om virkningen av kapitalismens globale blindhet. Boken representerer en form for grunnforskning uten at den er satt inn i de «riktige» forskningsmessige rammer.

Les også: Dagsavisens Lars Elton oppsummerer året for kunstdebatter

Forskning kan være så mangt. De siste årene er ulike selvhjelpsbøker solgt i store opplag. I mai lanserte kritikerkollega Kjetil Røed «Kunsten og livet» (Flamme forlag), en filosofisk tilnærming til hvordan kunst kan brukes som forklaring og inngang til de store spørsmålene i livet. Den har vist seg å bli en suksess. Kritikerkollega Arve Rød har også utgitt bok, «Tekster 2005–2019» (Uten tittel).

En oversikt over årets beste kunstbøker kommer jo ikke utenom de rene kunstbøkene der gjengivelsen av kunsten er hovedsaken. Totalt er det utgitt mer enn 50 kunstbøker i år, og i sjangerens kjernekategori er det mange som utmerker seg. Jeg har valgt å trekke frem «Ingeborg Stana. Landskap, maleri» (Uten tittel), «Pål Vigeland» (Arnoldsche), «Ingeborg Annie Lindahl» (Kunstmuseet Nord-Trøndelag), Anja Niemi (Thames & Hudson) og «Henrik Placht» (Kerber Verlag). Som du ser er det mange som er utgitt på utenlandske forlag, en tendens som bekrefter at norske kunstnere holder et høyt nivå, og som reflekterer at kunstverdenen har begynt å betrakte sin egen bakgård med nye øyne. Jeg kan heller ikke hoppe over Maria Pasenau, som i høst kom med sin selv-diskuterende «Pasenau and the devil» (Fotogalleriet).

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Maria Pasenau/Fotogalleriet

Les også: Djevelsk bra

Jeg trekker frem Ingeborg Stana fordi det er en vakker bok og fordi hun tør å jobbe med et smalt felt – skyformasjoner – over lang tid. Dette er en tradisjonstung øvelse gjennom kunsthistorien, og det å se hennes utvikling er en berikende skjønnhetsåpenbaring. Pål Vigeland er en av våre fremste kunsthåndverkere og mottar økt oppmerksomhet internasjonalt for sine flotte arbeider i metall. Ingeborg Annie Lindahl er en maratonløper som lager store tegninger av nordnorske fjellandskap direkte på vegg, og dokumentasjonen av det utrettelige arbeidet er en estetisk nytelse med vidtrekkende konsekvenser. Anja Niemi har gjort internasjonal karriere med sin «ruinporno», men boken på velrennomerte Thames & Hudson viser at hun kan mye mer. Henrik Placht har gjort en hederlig innsats med å bygge opp kunstakademi på Vestbredden, og hans reiser til Palestina, Nord-Korea og Vietnam utgjør en spennende fortelling med store, politiske implikasjoner.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ingeborg Stana med Nikolaj Frobenius som tekstredaktør. Foto: Uten tittel

Én det er umulig å komme utenom er Kurt Johannessen. I år feiret han utgivelsen av sin kunstbok nummer 100, med en utstilling i Kunstbanken på Hamar. Han har ikke tenkt å gi seg med det. Nylig kom bok nr 101 ut, med den poetiske tittelen «Og fjellet og treet og». Betegnelsen «poetisk» er ingen tilfeldighet. Som performancekunstner jobber han med sin egen kropp i sakte forløp. I (mange av) bøkene utforsker han språket med en stillferdig verdighet. Slik skaper han et særegent, kunstnerisk univers som er noe helt for seg selv.

Les også: Her er 2010-tallets 15 beste bøker

Artikkelen fortsetter under bildet.

«Helt konge» ble et høydepunkt på kunstbokfronten i 2019. Foto: Elin Høyland

I undersjangeren kunstkataloger er det mange som har beveget seg opp i bokformatet. Flere museer kjemper om tittelen årets dyktigste, og helt på topp finner vi Henie Onstad Kunstmuseum og Stavanger Kunstmuseum. Begge utgir flott utstyrte kataloger, men i år er det Haugar Vestfold Kunstmuseum som stikker av med prisen i museumskonkurransen. Jeg begynte med en publikumssuksess og avslutter med en annen. Midt-karriere-utstillingen med Sverre Bjertnæs ble en stor suksess, og katalogen er en like lekker «salongbordbok». Man kan si at den er «Helt konge», men den tittelen har Elin Høyland og Eva Marie Bentsen lagt beslag på. Fotograf Høylands dokumentasjon av kongeportrettenes plassering i norske hus og hytter, samt noen mer offisielle steder, er en herlig odysse gjennom annerledeslandets autentiske avkroker. Der er det både morsomt og godt å være.