Forsker i maleriets muligheter

KUNST

Mari Slaattelid

«Stempel»

Kunstnernes hus, til 26. april

Jeg ble lurt: Da jeg kom inn i den venstre overlyssalen i Kunstnernes Hus var min første innskytelse å ta frem kameraet. Jeg måtte jo få tatt bilde av det vakre skyggespillet på endeveggen før solen forsvant. Så feil kan man ta. Jeg tenkte ikke på at det var overskyet ute. Jeg måtte bare få tatt det bildet. Det var jo så uvanlig.

Jeg er ikke den eneste som vil bli lurt av Mari Slaattelids «16. februar kl. 14:44». Det store veggmaleriet illuderer lysinnfallet slik det ville vært på det valgte tidspunktet – hvis det hadde vært vanlig glass i overlysvinduene i den majestetiske salen. Men vindusglasset er byttet ut med matt glass. Så det fenomenet Mari Slaattelid har fanget med hvit akrylmaling på den hvite veggen vil ikke oppstå, hverken den 16. februar eller på noe annet tidspunkt. Det er akkurat dette, den vellykkede illusjonen, som gjør utstillingen «Stempel» til en helt spesiell opplevelse. For er det noe Mari Slaattelid ikke er opptatt av, så er det tradisjonelt illusjonsmaleri. Heller tvert imot. Som kunstner er hun en forsker i maleriets muligheter. Da hun viste Festspillutstillingen i Bergen Kunsthall i fjor, tok hun utgangspunkt i et fotografi av en operatør som jobbet med lykten i lanternen på et fyr som står i nærheten av familiens hytte. Og ja, det var mulig å se hva utgangspunktet var. Men motivet var først og fremst valgt som en unnskyldning for å prøve ut ulike maleriske utfordringer. Som hvordan farger påvirker hverandre, hvordan ulike typer maling virker sammen, eller hvordan elementer fra virkeligheten kan brukes som kunstneriske utfordringer.

Denne gangen er utstillingen «Stempel» en blanding av nye og eldre malerier. 24 i tallet, men bare 21 katalognumre. De eldste bildene er fra 1999, det tredelte «Representativt, trivielt, subjektivt landskap» og det todelte «Landskap som kverv, landskap som kjem til syne». Motivet er det samme, alle delene måler en ganger en meter, og det siste er to identiske malerier i grått på grått. Disse maleriene er de første eksemplene på et motiv Mari Slaattelid har gjentatt mange ganger. Det dreier seg om et utsnitt av et helt vanlig skogsbryn med silhuetten av busker og trær mot en monokrom (ensfarget) bakgrunn. Landskapsutsnittet er plassert som et fragment i flaten, der figuren fremstår som avtrykket av et stempel. Motivet er så sentralt i hennes produksjon at en gul versjon av motivet fra 2004 (som også vises i utstillingen som del av et triptyk spredd på tre steder i utstillingen) var forsidemotiv på monografien «Ideal problems», en bok som ble utgitt på forlaget Teknisk Industri i 2018.

Mari Slaattelid (født 1960) er født og oppvokst på Voss, og er en bevisst nynorskbruker. Ordet «kverv» i tittelen «Landskap som kverv, landskap som kjem til syne» betyr «å svinne», som i «solkverv». Men de to landskapsmotivene er så like hverandre som mulig er når du maler for hånd. De to panelene er malt med grått på grått, med samme motiv og identiske fargenyanser. Så da blir det opp til deg som tilskuer om du opplever det kunstneren påstår i tittelen: Når du ser på de to maleriene skal du kunne oppleve at det ene stiger frem mens det andre svinner bort. Slike finstemte nyanser kan synes som et finurlig tankespinn. Men hvis du åpner deg for Mari Slaattelids finstemte utforskninger, blir nyansene meningsfulle. Se for eksempel på hennes bevisst bruk av forskjellen mellom akryl- og oljemaling. I det store maleriet på endeveggen i høyre overlyssal, «Grunnfjell (gult)», er det gule feltet malt i akryl, flatt og nyanseløst. Det blå og grå feltet nedenfor er derimot malt med olje. Her blir nyansene i oljemalingens fargeflate et betydelig element som du ser på avstand.

Noe av den samme effekten som hun oppnår i «skogsbrynmaleriene» finner vi i de nyeste maleriene. Her har hun tatt utgangspunkt i «Landtoning», et maritimt begrep for hvordan silhuetten av landskapet ser ut fra sjøen. Begrepet stammer fra nederlandsk, men det morsomme er at Slaattelids utgangspunkt ikke har den minste tilknytning til sjøen. Tvert imot, hennes landtoninger er fotografiske forstørrelser av malingrester. De oppstår på limbåndbitene hun fester på lerretet når hun skal male rette striper, som kantene rundt stempelblokkene i de nevnte «skogsbrynmaleriene».

I disse bildene er horisontlinjen et vesentlig, men relativt fenomen. For Mari Slaattelid vrir og vender på linjene, og horisontene trenger ikke være i vater. Da er vi tilbake til illusjonen av sollyset i den venstre overlyssalen. Landtoningene er ikke reelle gjengivelser av landskap som eksisterer der ute i virkeligheten. På samme måte er ikke solbildet i «16. februar kl. 14:44» en reell gjengivelse av hvordan det ville sett ut. Til det har Mari Slaattelid en altfor fri tilnærming til problematikken. Dessuten er det verdt å merke seg at det kan være lurt å komme tilbake flere ganger. Da vil du oppdage at maleriene skifter karakter med dagslyset. Gallerilyset er slått av, og nyansene i maleriene vil oppleves ulikt avhengig av når på dagen du oppsøker Kunstnernes Hus. I skumringen kan det bli helt magisk.