Folk er rare

UTSTILLING

«Norsk dokumentarfotografi»

Henie Onstad Kunstsenter

Bærum, til 23/1 2020

HØVIKODDEN (Dagsavisen): At folk flest er noe for seg selv kommer kanskje ikke som noen overraskelse. Bak floskelen finnes et mangfold det både er moro og vondt å dykke ned i. Generelt sett er jeg skeptisk når museer har så presset økonomi at de må operere med utstillingsperioder på fem til seks måneder og mer. Men når det gjelder Henie Onstad Kunstsenters oppsummering av det velstående Norges overskuddsprosjekt «Norsk dokumentarfotografi», er det en viss grunn til å ønske en fem måneder lang utstilling velkommen. For her er det så mange bra prosjekter av så ulik karakter at det er grunn til å komme tilbake flere ganger.

Les også: Nå koser vi oss, dere!

Det hviler en merkverdig stemning over det hele. Bildene kan sette deg midt inn i verdens vonde begivenheter, eller du kan flyttes til en nesten-parallell virkelighet bortenfor det jordiske. Mellom ytterpunktene finner du et vell av fotografiske uttrykk, inkludert dem som pirrer lattermuskelen. Det siste skjer hvis du svinger til venstre når du kommer ned trappen. Første mann ut i seksjonen «Nord» er Eirik Brekke med rare landskapsfotografier fra Hardangervidda. Hvis du har nasjonalromantikkens dramatiske skildringer i bakhodet, blir de fem bildene fra Nord-Europas største høyfjellsplatå en liten reise inn i menneskelige rariteter. Og en påminnelse om hvor fjernt vi er fra naturen i våre moderne liv – enten det er japanske turister som nølende tar på snøen, hyttekolonisering eller skiløpere i karnevalsdrakter før Skarverennet.

Karen Beate Nøsteruds projekt "Welcome, Goodbye" handler om retten til en verdig alderdom. Foto: Karen Beate Nøsterud.

I samme seksjon finnes også et utvalg av Helge Skodvins suverent underfundige serie «240 Landscapes», der han har reist landet rundt og fotografert hus og landskap der det finnes en Volvo 240, bak et hus eller under et tre i bakgrunnen. Dokumentasjon av en hverdagslig velstandsutvikling får et helt annet uttrykk i Oddleiv Apneseths bilder fra Sogn og Fjordane teaters virksomhet. I Monica Larsen Vegsteins bilder av filippinske aupairers liv blir kontrastene mellom våre privilegier og deres bakgrunn hjerteskjærende vond. Bildene er vakre, men fasaden sprekker fort.

Utstillingen teller 35 fotografer, og den sammenfaller med utgivelsen av fjerde volum i serien «Norwegian Journal of Photography» (NJP). Den voluminøse bokserien utgis (paradoksalt nok) på det svenske kvalitetsforlaget Journal, som har flere nordmenn på sin liste. NJP ledes av to redaktører og er kommet i stand med støtte fra stiftelsen Fritt Ord. De har støttet prosjektet siden oppstarten i 2011.

Paul Amundsen har reist rundt i Europa og presenterer bilder som ligger tett opp til det klassiske begrepet om dokumentarfotografi. Foto: Paul Amundsen.

Med en så massiv satsing blir bredden i dokumentarfotografiets muligheter tydelig. Prosjektets 35 fotografer har meget ulike tilnærminger. Flere har sin personlige inngang til det vi gjerne oppfatter som tradisjonelt dokumentarfoto, i sort hvitt og med stor nærhet til dem som er avbildet. Noen er opptatt av hverdagen i et Europa i endring. Kyrre Lien og Tomm Wilgaard Christiansen dokumenterer livet i krigssoner med et stillferdig blikk som gjør dramaet mer intenst. Noen har reist enda lengre, som Knut Egil Wang. Han har sett de humoristiske mulighetene i et California som ignorerer at de snart vil få tidenes største jordskjelv.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I tillegg til de humoristiske variantene finner vi flere sterke beretninger med personlige og private vinklinger. Noen bruker seg selv og sin egen kropp, andre går tett på folk som de har et nært forhold til. Flere fotografer, som Damian Heinisch, Rebecca Shirin Jafari og Kathinka Goldberg, dykker ned i og utforsker sin egen familiehistorie. Med utgangspunkt i en dagbok fulgte sistnevnte mormorens fluktrute til Sverige under krigen. Den fotografiske beretningen har et iøynefallende oppslag og overraskende løsninger.

Å gjøre et utvalg blant de 35 fotografenes omfattende prosjekter er en krevende øvelse. Henie Onstads valg er ikke alltid det beste. Heldigvis er de fire utgavene av «Norwegian Journal of Photography» tilgjengelig i utstillingen, slik at det er mulig å sette seg ned og se resten av billedseriene. Fordelen med denne utstillingen er at du får alt servert på ett brett. Det er en utmerket invitasjon til å gå dypere inn i prosjektene.