Kultur

De lange linjenes forsvarer

– Nå må vi stanse opp og tenke oss om. Sukkerbiten og Filipstad bør ikke bebygges nå. Vi må overlate noe av indrefileten til fremtidige generasjoner.

Bilde 1 av 2

Arkitekt Kristin Jarmund stryker gjerne folk over ryggen. Men hun sier også klart fra. Selv har hun flere bygg plassert på tomter som gjerne karakteriseres som «indrefileter». En ny bok om henne gir prestisje, men den får henne ikke til å sitte og kjæle med prestisjeprosjektene hun er kjent for, som Fokus Bank-bygget ved Stortinget (2005) og det hvite hjørnebygget på Tjuvholmen (2007) i Oslo. Nå er hun aktuell med ombyggingen av Vinmonopolets hovedanlegg på Hasle. Det skal bli et stort boligkompleks med et innvendig gårdsrom nesten på størrelse med en fotballbane.

Saken fortsetter under bildet. 

Kristin Jarmund. Arkitekt. Her foran Stortingsgata 6 (tidl. bl.a. Fokus Bank) (2005) – Statens byggeskikkpris; hedrende omtale.

Arkitekt Kristin Jarmund. Foto: Mimsy Møller 

Les også: – Tjuvholmen er et skrekkeksempel på hvordan strandsonen ikke skal forvaltes

Ingen selvfølge

Hun har alltid slåss for kvalitetsarkitekturen. Neste år er det 35 år siden hun startet kontoret. Å overleve så lenge med kompromissløs kvalitet er ingen selvfølge i en byggebransje der profittjag og raskt byggeri, ensformige og grå hus preger deler av bransjen. Derfor tar det ikke lang tid før de store bytemaene kommer på bordet.

– Da kontoret mitt deltok i arkitektkonkurransen om det nye Munchmuseet i Bjørvika, plasserte vi vårt utkast på Sukkerbiten. 17 av 20 forslag lå der. Den gang frarådet juryen tomten på utsiden av operaen og gikk for et tårn. De mente et museum på Sukkerbiten ville bli en konkurrent til Snøhettas opera. Den beslutningen er blitt styrende for den videre utviklingen i Bjørvika. Nå bør vi la Sukkerbiten være ubebygget slik at folk kan innta den selv. Det er ingen god grunn for å komme nå og bygge et fotografihus der. Særlig når vi ser hvor mange kulturbygg som står tomme etter flytting ned til vannkanten. Vi bør, alvorlig talt, se på hva som kan gjenbrukes i stedet. Nå er snart alt langs vannkanten bygget ut. La oss ta fatt på Groruddalen i stedet. Der er det tomter nok, sier hun.

Det svenske forlaget Arvinius + Orfeus Publishing har utgitt en stor bok om Jarmunds prosjekter. Det er bemerkelsesverdig i seg selv at initiativet kommer fra et utenlandsk forlag. Men det er enda mer spesielt at dette er den andre store boken om henne. Da Pax forlag ga ut en serie arkitektmonografier for ti år siden, var hun første mann ut og eneste kvinne i serien.

Les også: Fotografer om Fotografihuset: «Sukkerbiten er stedet»

Farge som virkemiddel

De to bøkene er nesten som natt og dag. Den gamle hadde grått omslag og bar kontorets navn som tittel. Den nye heter «In Service of Undiscovered Life», og den er tykk med et viltert design til arkitekturbok å være. Det var farger i den forrige boken også, og Per Maning hadde fotografert. Men den nye boken har en fargesterk friskhet som kan komme som en overraskelse. Det er ikke tilfeldig:

– Farge har alltid vært et viktig virkemiddel, på lik linje med plastisitet. I boken skriver redaktør Tomas Lauri om ulike temaer, og «Farge er et materiale» og «Byens hud» er to av dem. Jeg tror på fargebruk, og mine fasader har en forankring i historismen. Jeg liker å jobbe med dybde og flere dimensjoner i fasadene. Vi har en forpliktelse overfor publikum om å gi dem noe å feste blikket på. Levende fasader gir byen liv. Det bør stadig være aktuelt, hevder hun.

Saken fortsetter under bildet. 

Kristin Jarmund er kjent for sine nyskapende skolebygg. Hun er utypisk som arkitekt ved at hun elsker å bruke farger. På Råholt ungdomsskole (2004) har hun brukt mer enn 60 farger. FOTO: STIAN WIIK/KRISTIN JARMUND ARKITEKTER

Kristin Jarmund er kjent for sine nyskapende skolebygg. Hun er utypisk som arkitekt ved at hun elsker å bruke farger. På Råholt ungdomsskole (2004) har hun brukt mer enn 60 farger. Foto: Stian Wiik/Kristin Jarmund Arkitekter 

Les også: Slik blir Oslos nye hovedbibliotek (+)

T-banestasjon

De mest kjente eksemplene på Kristin Jarmunds fargebruk er serveringspaviljongen i Nasjonalgalleriet og nedgangen til T-banestasjonen i Nydalen. Nedgangen var en lystunnel, et konstant skiftende farge- og lydspill laget i samarbeid med kunstnere. I dag er museet stengt, og stasjonen måtte utvides. Lysinstallasjonen ble erstattet av et 100 kvadratmeter stort kunstverk laget av kunstneren Ole Jørgen Ness. Kristin Jarmund karakteriserer det som et persisk teppe. Hun har laget en arkitektur som gjør minst mulig av seg for at det store kunstverket skal få skinne.

Saken fortsetter under bildet. 

T-banestasjonen i Nydalen ble kjent for sin fargerike lystunnel. Etter en utvidelse er lyset erstattet av et stort kunstverk av Ole Jørgen Ness. Arkitekturen spiller annenfiolin for å fremheve kunsten. FOTO: GITTE BOGE/KRISTIN JARMUND ARKITEKTER

T-banestasjonen i Nydalen ble kjent for sin fargerike lystunnel. Etter en utvidelse er lyset erstattet av et stort kunstverk av Ole Jørgen Ness. Arkitekturen spiller annenfiolin for å fremheve kunsten. Foto: Gitte Boge/Kristin Jarmund Arkitekter 

– Jeg synes det er selsomt når et bygg laget i normal, rød teglstein fremstår som en fargeklatt i den ellers grå massen i Bjørvika. Lund+Slaatto Arkitekters boligbygg er kjempefint. Men det har fått mye skryt fordi det fremstår som fargesterkt og viltert ved siden av det nye Munchmuseet. Det skal ikke mye til for å skille seg ut. Det meste i boligmarkedet er i urovekkende stor grad skodd over samme lest. Alt er klin likt. Jeg liker byggherrer som tørr å gå andre veier, sier hun.

Les også: «Rivingen av Y-blokka: Vandalisme mot verdens kulturarv og et overgep mot Oslo» 

Snøhetta

Kristin Jarmund roser gjerne kolleger, akkurat som Snøhettas sjef Kjetil Thorsen roser henne. I bokens forord skriver han om hennes faglighet, hennes sans for detaljering og ekspressive bruk av materialer, og hennes evne til å se bortenfor kortsiktige krav og problemer.

– Hun er beundringsverdig konsekvent og dyktig. Vi arkitekter må bli flinkere til å skryte av hverandre, sier han til Dagsavisen.

Selv sier hun at hun er glad i å bruke tegl:

– Jeg bruker det mer og mer. Det gir bygningene stofflighet, arbeiderne kan utøve ordentlig håndverk, det gir relieffarbeid og dybdevirkninger, og det er ikke avskrekkende prismessig. Boligblokken ved havnepromenaden i Kristiansand har fått mye oppmerksomhet, blant annet på grunn av teglfasaden. På Hasle har vi fått lov til å skjære vindushull i de store teglfasadene. Og vi har fått rive for å få inn nye funksjoner. Det går fremover med Byantikvaren.

Saken fortsetter under bildet. 

Ombyggingen av Vinmonopolets gamle fabrikkanlegg på Hasle er en monumental oppgave som har krevd et tett, og godt, samarbeid med Byantikvaren.

Ombyggingen av Vinmonopolets gamle fabrikkanlegg på Hasle er en monumental oppgave som har krevd et tett, og godt, samarbeid med Byantikvaren. Illustrasjon: Vycom AS/Kristin Jarmund Arkitekter 

Det siste er ment som et pek til Byantikvaren. Kristin Jarmund synes ikke at de helt har fulgt med i timen. Hun viser til utlandet der flotte ting er gjort gjennom endring og ny bruk. Men Hasle viser at Byantikvaren har endringsvilje. Det samme sier hun om Plan- og bygningsetaten (PBE):

– De har en ekstremt vanskelig posisjon. Utviklingen er byggherrestyrt, men PBE lider under lang saksbehandlingstid. De har tatt noen gode grep, som tilgangen til havnefronten og turdraget langs Akerselven. Det er mange flinke folk i etaten. Men vi trenger ikke ta de siste bitene av havnefronten. La oss tenke oss litt om. Det gjelder å skynde seg langsomt, avslutter hun.

Mer fra Dagsavisen