---
KUNST
Ed Ruscha: «L.A. Restaurants»
Galleri Peder Lund, Oslo, 11/6 – 20/8 2022
---
På mange måter er det en liten sensasjon: Tjuvholmen-galleriet Peder Lund er det første stedet i Europa som viser den amerikanske kunstneren Ed Ruschas før-pandemifilm, «L.A. Restaurants» fra 2019. I den 22 minutter lange filmen viser den snart 85 år gamle legenden fasadene på 64 klassiske restauranter i Los Angeles, byen som av mange ansees som selve kvintessensen av den moderne drømmen.
Avhengig av øynene som ser, kan filmen karakteriseres som både interessant og drepende kjedelig. Den er formet som en slags «roadmovie» der fotografen kjører forbi bygningene som huser restaurantene. Filmkameraet registrerer dem med kjølig distanse, uten noen nevneverdig form for dramaturgisk oppbygging utover repetisjonens monotone variasjoner. Noen restauranter tar det tid å kjøre forbi, andre tar få sekunder. En vanlig kinogjenger vil oppleve at det ikke skjer noe av interesse, i hvert fall ikke sammenlignet med Hollywood-filmens tradisjonelle dramaturgi. Men det trenger ikke bli kjedelig: Hvis du finner det interessant kan du telle antall mennesker i filmen, eller du kan se etter hvilke bilmerker som trafikkerer Los Angeles’ gater. Jeg la merke til at det er forbausende mange europeiske biler.
Ed Ruscha er mest kjent for sine bilder av bensinstasjoner. Boken «Twentysix Gasoline Stations» (1963) har både gjort ham berømt og gitt ham legendestatus. Den modernistiske kunstneren er likevel såpass smal at det ikke er hverdagskost å se kunsten hans i Norge. Men de siste årene er Ed Ruscha blitt vist ved flere anledninger, blant annet på en retrospektiv utstilling høsten 2018 ved Kode i Bergen. Og altså nå, i Oslo: Hos Peder Lund blir filmen å se fram til 20. august.
I Ed Ruschas kunst blir bensinstasjonene, reklamelogoene og Hollywood-skiltet i åsen over Los Angeles omdannet til ikoniske uttrykk for en spesiell tid. Ed Ruschas bilder fra 1960- og 70-tallet er blitt legendariske, blant annet fordi han med popkunstens forenklede formspråk ga uttrykk for essensen av den frihetsfølelsen bilismen ga. Etterkrigstidens grenseløse utviklingsoptimisme fikk sitt klareste uttrykk gjennom bilen. Ikke bare utvidet kjøretøyet menneskets bevegelsesradius, den ga også (dem som hadde råd til å kjøpe en bil) et mentalt bilde av den følelsen av frihet som kapitalismen og tidens politiske system forsøkte å innprente i massene.
I dag kjenner vi konsekvensene av forurensningen, støyen, plassproblemene og køene bilismen førte med seg. Det forhindrer ikke at vi kan beundre Ed Ruschas estetiske fortolkninger av de fysiske manifestasjonene, bygninger og reklameskilt, som den moderne livsstilen og mobilitetskulturen ble bygget på. Bildene hans har kvaliteter som overlever øyets slitasje. Hans rendyrkede stilisering og sterke farger gir bildene en aura av noe tidløst moderne, en kvalitet som hever seg over de mange problemene denne kulturen har ført med seg.
Filmen «L.A. Restaurants» er en konsekvent videreføring av en sentral retning i Ed Ruschas kunstnerskap. Han er født i Omaha, Nebraska i 1937, og vokste opp i Oklahoma City, men som 18-åring byttet han ut de (relativt) søvnige byene i Midtvesten med Los Angeles. Han studerte kommersiell kunst parallelt med «fine art». Han kunne fort blitt en reklamemann eller del av Hollywoods filmindustri. En karriere som illustratør for tegnefilmkongen Walt Disney var én av flere muligheter.
Kunsten vant. Parallelt med kunststudiene holdt Ed Ruscha forholdet til filmkunsten varmt, blant annet gjennom et nært vennskap med skuespilleren Dennis Hopper. Ruscha var opptatt av Hollywood-filmen, men han var bergtatt av Andy Warhols banebrytende filmer «Sleep» (1964) og «Empire» (1965). De hadde ingen handling utover kameraets registrering av en mann som sover og fasaden på Empire State Building. Disse filmene ble avgjørende for både Ruschas filmer og hans bøker.
Dennis Hopper er mest kjent for «Easy Rider», en legendarisk «road movie» der han både spilte den ene hovedrollen og regisserte. Den tematiserer (baksiden av?) den samme drømmen som Ruscha behandler i sine bilder. Filmen kom i 1969, fem år etter at Hopper leverte fotoet som introduserte Ruschas første galleriutstilling i 1964, med hans senere berømte «Standard Station»-malerier. Året før hadde Ruscha publisert «Twentysix Gasoline Stations», en tynn fotobok i svart-hvitt med akkurat det tittelen beskriver. Frem til 1978 publiserte han totalt atten bøker, som «Every Building on the Sunset Strip» (1966) og «Thirtyfour Parking Lots in Los Angeles» (1967).
Disse bøkenes nøkterne registrering skulle bli stående som banebrytende, estetisk dokumentasjon av det moderne livets gjennombrudd. Noen år før (men publisert i bokform først i 1967) hadde det noe eldre, tyske fotografekteparet Hilla og Bernd Becher gjort det samme med sine serielle fotografier av tyske industribygg. De kalte dem typologier, og registrerte variasjonene i de arketypene arkitekturen består av.
Denne holdningen har fått stor betydning, og inspirasjonen skinner gjennom ved gjentatte anledninger. Ett eksempel finner du i Nasjonalmuseet, der du kan se Jan Freuchens «Sixtytwo Gasoline Stations» fra 2017. Han har laget en parafrase over Ruschas berømte bok, bare med den forskjell at i Freuchens serie er tallet snudd på hodet. Og bildene, som er «dårlige» digitale utskrifter av bilder funnet på internett, viser alle sammen bensinstasjonstak som er veltet under storm og annet gyselig uvær. Man kan bemerke at naturen og virkeligheten har slått tilbake og lagt 60-tallets drøm i ruiner. Ett annet eksempel er Do Ho Suhs videoverk «My Home/s (Horizontal)» (og en vertikal versjon), som vises i Nybruket på Kistefos-museet fram til 21. august. Videoene har referanser til Ed Ruschas kunstbøker, som «Some Los Angeles Apartments» (1965) og «Real Estate Opportunities» (1970).
Filmen «L.A. Restaurants» kan, som nevnt, oppleves drepende kjedelig. Samtidig er det noe fascinerende ved den insisterende gjentakelsen med basisk registrering av informasjon. Noen kuriositeter bryter monotonien: For eksempel regner det mens kameraet passerer to av de 64 restaurantene. Og ett sted er det lang kø utenfor Pink’s, en pølsekiosk som også er inkludert blant klassikerne. Arkitekturen er variert, med alt fra klassiske bindingsverkshus, via helt vanlige storby-gatefasader og modernistiske arkitektureksperimenter, til spektakulære reklameinstallasjoner. Galleriet er sommerstengt fram til onsdag 3. august. Frem til da kan du se filmen gjennom vinduene. Det at du ikke hører noe har liten betydning: Lydsporet er like nøkternt som bildene, idet det utelukkende består av støy som fanges opp underveis.
Det er omstendighetene som gjør prosjektet interessant: Blant annet det faktum at de 64 restaurantene har overlevd i en by som dyrker ungdom, kjendiser, mote og raske forandringer. Viktigst er at filmen føyer seg inn som det siste tilskuddet til en rød tråd som strekker seg gjennom Ed Ruschas kunstnerskap siden tidlig på 1960-tallet: Den verdinøytrale, direkte og minimalistiske registreringen av i utgangspunktet uvesentlige bygninger. Det er årevis siden sist han laget film. Gjennom kunstnerens øyne settes registreringen inn i en større sammenheng, der film, fotografi, maleri og grafikk ristes sammen til et kunstnerskap som har satt merker etter seg.
Da har det mindre betydning at Ed Ruscha har uttalt at «Mine bilder er ikke så interessante, heller ikke objektene. De er bare en samling av fakta.» Hans kunstneriske prosjekt har hatt så stor innflytelse at enhver nyhet fra hans side blir lagt merke til i kunstverdenen. Da kan det være så kjedelig det bare vil. En «sensasjon» er det uansett.