Hvor viktig er Tracey Emins Munch-mor?

Det er lett å mislike «The Mother», den ni meter høye skulpturen som skal gi Edvard Munch moren tilbake. Tracey Emin er ikke utdannet som skulptør, og skulpturen unndrar seg de fleste, konvensjonelle vurderingskriterier. Meningene om «Moren» er like delt som natt er forskjellig fra dag. Debatten har rast i kommentarfeltene. De som har et ansvar for valget og utplasseringen av den internasjonalt berømte kunstnerens skulptur er programforpliktet positive. Noen er ambivalente, mens et flertall (ut fra det jeg har registrert) er negative.

Mandag fikk jeg muligheten til å ta en forhåndstitt på skulpturen sammen med NRK. Hittil har debatten vært basert på datagenererte illustrasjoner laget for oppdragsgiver Oslo kommune ved Kulturetaten. Først nå, etter at bronseskulpturens 148 deler er ferdig sveiset sammen og patinert, er det mulig å få et inntrykk av den gigantiske skulpturen. «Moren» står fortsatt i et telt på Sukkerbiten utenfor Operaen, omgitt av stillaser. 2. juni skal den løftes over til Inger Munchs brygge på utsiden av Munchmuseet. Der skal den plasseres med ryggen vendt mot museet. Lørdag 4. juni skal den avdukes.

[ Tracey Emin og Edvard Munch: Et eksplosivt møte (+) ]

Tracey Emin har laget skulpturen ut fra en sympatisk idé. «Moren» forestiller en stor, knelende kvinnefigur med utstrakte hender som holder rundt noe vi ikke kan se. Tanken er at skulpturen skal være en slags følgesvenn for Munchs ånd, og at den skal være en hyllest til alle mødre. I 1868, da han var fem år gammel, mistet Edvard Munch moren Laura, samme år som hans yngste søster Inger ble født. Morens død og senere eldstesøsteren Johanne Sophies død til tuberkulose i 1877, ble sentrale motiver i Edvard Munchs kunst.

Selv om stillasene begrenser muligheten for å se og vurdere skulpturen som en helhet, er det liten tvil om at den omsorgen skulpturen gir uttrykk for vil fremstå som dens viktigste kvalitet. Når den kommer på plass, vil man ikke kunne se hva figuren holder rundt. Det kan man ikke fra stillaset heller: Skulpturen er utført med en grovhet i detaljeringen som overskrider ethvert krav til realistisk gjengivelse.

Verket ble valgt blant flere bidrag i en internasjonal kunstkonkurranse i 2018. Man kan spørre seg om ikke kommunens jury kunne valgt en norsk kunstner i stedet? Det er et hypotetisk spørsmål. Det kunne sikkert blitt minst like bra – eller dårlig. Men, vi kan ikke utelukke at britiske Tracey Emin (født 1963) ble valgt nettopp fordi hun er en internasjonalt berømt og skandaleombrust kunstner. Munchmuseet skal skape turisttrafikk, og da er slike faktorer et trekkplaster.

Det er selvfølgelig vanskelig å gi en endelig vurdering av skulpturen basert på en besiktigelse inne i et telt med stillaser rundt skulpturen. Forholdene i teltet var imidlertid ikke verre enn at jeg fikk et godt inntrykk av proporsjoner, helhet og detaljering. Når den blir løftet over Akerselva skal den stå i en blomstereng. Få mennesker vil ta turen ut på utstikkeren. De fleste vil se «Moren» fra langt hold.

[ Sommerutstillingen på Vestfossen står i kvinnenes tegn (+)  ]

Skulpturen er formet med svært grove virkemidler. Korrekt anatomi og realistiske proporsjoner er fjernt fra kunstnerens siktemål. Hender og føtter er – for å si det mildt – klumpete formet. Ansiktet har ingen likhet med normale fjes. Den nærmeste assosiasjonen jeg kom på er «Elefantmannen», en mann med deformert ansikt som ble portrettert i David Lynchs film fra 1980. Sort-hvitt-filmen kunne skilte med Anthony Hopkins, Anne Bancroft, John Gielgud og John Hurt i tittelrollen som Joseph Merrick.

Det at Tracey Emins ni meter høye skulptur er blitt så grov, skyldes at den er forstørret opp fra en håndstor modell. Mange vil karakterisere skulpturen som en leirklump, og det er nettopp det som er utgangspunktet. En klassisk utdannet kunstner ville jobbet med proporsjoner og detaljering. Emin har jobbet med en idé.

Jeg synes «Moren» er verken vakker eller attraktiv. Men det er før den er kommet på plass og ute i det fri. Slik jeg nå har sett den, er «heslig» et dekkende ord. Men jeg er ikke i tvil om at denne skulpturen vil utfordre og utvide vår felles forståelse av hva kunst kan og skal være. Det er én ting å se den på nært hold inne i et telt, omgitt av stillaser. Når den er vel på plass på Inger Munchs brygge, vil figurens grove detaljering og deformerte anatomi bli underordnet Tracey Emins bærende idé.

[ Teaterversjonen av Karl Ove Knausgårds «Morgenstjernen» er blitt et fascinerende puslespill av skjønnhet og horror (+) ]

Det er ett aspekt til som taler til Tracey Emins fordel. Norsk (og internasjonal) skulpturtradisjon er dominert av menn på sokkel. Denne skulpturens feministiske dimensjon, med omsorg og beskyttelse som tema, bidrar til å rette opp en skjev statistikk. Det er også et pluss i margen at det er en kvinne som står bak en så stor skulptur støpt i bronse. Det finnes ikke mange bronseskulpturer av tilsvarende dimensjoner, heller ikke internasjonalt. I Oslo rager Henry Moores «Torso» på Huk seks meter til værs, mens Marianne Heskes «Hodet» i Torshovdalen er syv meter høy. Så ni meter gjør en forskjell. Men først og fremst er «Moren» uttrykk for en vakker tanke alle kan kjenne seg igjen i. Det rokker verken anatomi eller klumpete detaljering ved.