Hvor ble det av Askeladden?

---

KUNST

Knut Henrik Henriksen

«Langt, langt borte saa han noget lyse og glitre»

Vigeland-museet, Oslo

Til 22. mars 2022

---

Hovedverket i Knut Henrik Henriksens utstilling i Vigeland-museet er en parafrase over (eller omskriving av) Theodor Kittelsens maleri, «Langt, langt borte så han noe lyse og glitre». Der ser Askeladden mot solnedgangen, som er fremstilt som det gullskimrende slottet Soria Moria. Det må du vite, hvis du skal forstå Henriksens verk.

Han har kalt det kjempestore maleriet «En arkitektonisk solnedgang». Det fremstår som en gigantisk pikselering av det berømte forbildet. Piksler er de små firkantene som sammen danner skrift og bilder på en dataskjerm. I maleriet fyller hver «piksel» (eller farge) en plankelengde. Det innebærer at Soria Moria-slottet er en lang og smal, gul strek. Tilsvarende har røsslyngen Askeladden har rundt føttene i Kittelsens maleri, blitt til én rød strek. Ellers er det blå- og gråtonene som dominerer bildet.

Kittelsen og Soria Moria

[ Jan Groth var en bauta i norsk kunstliv og en stjerne på den internasjonale kunsthimmelen ]

Kittelsens maleri er en del av den norske mytologien. Det snakker om drømmer og lengsler, om fremtidstro og optimisme. Men det er noe som skurrer i Henriksens verk: Askeladden er fjernet. Det er ingen kroppssilhuett mot solnedgangen. Dermed står vi igjen med en drøm, eller en hildring, uten noen å knytte den til. Slik kan kunstnerens omdanning av det klassiske verket sees som en fortelling om negativ utvikling, om tap av illusjoner og drømmer. Slik det er for millioner av mennesker i Ukraina nå.

Å trekke inn Russlands invasjon av Ukraina i denne sammenhengen kan synes påtatt og oppkonstruert. En angrepskrig som den vi har fulgt de siste ukene er så inngripende i alles liv, at det fort blir en klisjé å trekke krigen inn i også denne sammenhengen. Hvorfor skal vi belaste kunsten med krigen?

Knut Henrik Henriksen

Når jeg likevel velger å knytte de to tingene sammen, er det fordi Knut Henrik Henriksen (født 1970) er opptatt av systemer, regler og standarder som regulerer og forenkler våre liv. For eksempel det at det finnes en standard, A4, for hvor stort et papirark skal være. Da trenger vi ikke tenke på om arket og konvolutten passer sammen. Hans tolkning av A4-formatet var en av faktorene som bidro til at hans kunstnermonografi «Architectural Doubts» (2016) ble lagt spesielt merke til.

[ Henie Onstads aids-utstilling: En påminnelse om at frykt er en fundamental følelse (+) ]

Knut Henrik Henriksen har en spesiell interesse for arkitektur. Arbeidet med dette har resultert i markante verk, noe som førte til at han ble nominert til den prestisjetunge Lorch Schives kunstpris 2017. Han bor og arbeider i Berlin. Her har han funnet fram til historiske kilder blant annet for regler som regulerer våre bygninger. For eksempel Hans Neufert (1900–1986), en tysk arkitekt som er mest kjent som assistent for Bauhaus-pioneren Walter Gropius. Det er mindre kjent at han også, ifølge Wikipedia, jobbet for naziarkitekten Albert Speer. Men hans viktigste bidrag til historien er hans livslange arbeid med standarder for arkitektoniske byggesteiner. Det er ham vi kan takke for at mursteiner har standardmål. Det høres ubetydelig ut, men i det praktiske liv har hans arbeid fått stor betydning.

Referansen til Neufert dukker opp i tittelen på det første verket i utstillingen: På gulvet ligger tre speilblanke sirkelfragmenter i rustfritt stål. Tittel og beskrivelse forteller at det er målene for «kunstnerens rekkevidde». Da føres tanken lett til Leonardo da Vincis «Den vitruviske mann», den berømte tegningen der en kropps utstrekning i form av armer, bein og hode er innskrevet i en sirkel og et kvadrat.

vakre rom i Vigeland-museet

Å bruke andres kunstverk og tekniske standarder til å lage parafraser er blitt ett av Knut Henrik Henriksens kjennetegn. Han bruker teknikken til å fortelle noe om grunnleggende forutsetninger for vår felles identitet. For eksempel har han presset inn bygningsdeler i portalene mellom de vakre rommene i museet. Hullet som er igjen tilsvarer minstemålet for en branndør, i henhold til norsk standard. Nok en gang går tankene til krigen i Ukraina: I krig eller andre katastrofer kan en branndør være det som skiller liv og død.

[ Jenny Hvals nye album «Classic Objects» er et perfekt popkunstnerisk samspill spent ut på det helt store lerretet (+) ]

Menneskelige relasjoner blir enklere når vi slipper å tenke på praktiske detaljer. Men, når krigen treffer, blir hverdagens systemer, normer og regler satt ut av spill. Krig er uten rammer og normer. Det som regulerer våre vanlige liv, blir effektivt knust.

Ellers består utstillingen av en gruppe unnselige, morsomme og odde skulpturer i gips, pluss ulike bygningselementer som er satt inn i nye sammenhenger. For eksempel vindskien fra farens hytte, som er dekket med bladgull og satt på høykant i hjørnet i den store salen. Knut Henrik Henriksen avslører sin interesse for standarder og regler allerede i utstillingstittelen. Den er den samme som Kittelsens Soria Moria-maleri, bare med den forskjell at s-ene er byttet ut med symbolet for «paragraf», §. Og er det noe som er sikkert, så er det at krigen i Ukraina bryter med flere paragrafer i internasjonal lov. I Vigeland-museet er konsekvensene ikke fullt så store.