En fantastisk frisk og freidig opplevelse

---

KUNST

«I villskapens øye»

Munchmuseet

12. februar til 8. mai

---

Det er en sann fryd å vandre gjennom utstillingen «I villskapens øye». Her finner du hovedverk av kunstnere fra en del av (den europeiske) kunsthistorien som vi sjelden eller aldri har sett i Norge. Sentrale verk av Salvador Dali, Giorgio de Chirico, Max Ernst, Dora Maar, Lee Miller, Miró og Picasso vises side om side med mer obskure kunstnere. Som Hans Bellmers «Dukken», en kultklassiker som etter sigende aldri tidligere har vært vist i Nord-Europa som annet enn fotografier. Andre berømtheter, som René Magritte og Alberto Giacometti, presenteres med verk som stiller deres mer kjente, ikoniske kunstverk i relieff og utvider vår oppfatning av kunstnerskapene.

Internasjonalt er surrealismen svært populær. Den oppstod etter første verdenskrig da den franske poeten André Breton skrev «Det surrealistiske manifest» i 1924. Etter krigens ødeleggelser skulle kunsten «omskape samfunnet gjennom en forening av drøm og virkelighet (…) ved å søke det ubevisstes grensesprengende kraft.»

Symbolismen oppstod 40 år tidligere, på 1880-tallet, og var for så vidt en visuelt og ideologisk «enklere» kunstretning. Begge ismer hadde et litterært utgangspunkt, men det er de visuelle uttrykkene som er blitt stående med størst styrke i den kollektive bevissthet. Edvard Munch blir gjerne knyttet til symbolistene, blant annet fordi de interesserte seg for åndelighet og psykologi og utforsket sjelens indre liv.

[ Hva sier du til malerier som snakker til deg? ]

Utstillingen «I villskapens øye» tar sitt utgangspunkt i de syner Munch opplevde da han led av en øyesykdom i 1930. Bildene han laget var også omdreiningspunkt i suksessutstillingen «Det moderne øye» på Centre Pompidou i Paris i 2011. Denne gangen synes de å bli stående alene som en unnskyldning ved inngangen til utstillingen. Munch kan knyttes til symbolistene, men noen surrealist er det vanskelig å rubrisere ham som. Riktig nok var Munch-samler og -biograf Rolf Stenersen «(…) overbevist om at Munch var en surrealist». Men selv om det står i katalogen, er det ikke mange andre som hevder det samme. Så tilknytningen til Edvard Munch, og dermed begrunnelsen for å vise utstillingen i Munchmuseet, er ganske tynn.

[ Publikum vil elske utstillingen «Hester dør stående» (+) ]

Så hva har denne utstillingen i Munchmuseet å gjøre? Svaret er enkelt: Museet har laget den fordi de kan. Det er ingen grunn til hekte seg på museets tidligere serie og kalle den «Symbolistene og surrealistene + Munch». De mange fantastiske innlånene er gjenytelser fordi museet de senere årene har mangedoblet sin aktivitet utenlands. Innlånerne er mange, med Pompidou i Paris og Tate i London som de klart største.

Både symbolisme og surrealisme hadde et internasjonalt nedslagsfelt. Begge de to kunstretningene oppstod og hadde sine geografiske tyngdepunkt i Paris. Utstillingen er orientert deretter. Blant utstillingens 200 kunstverk finner vi et stort antall kunstnere fra mange land. Men bare syv verk er laget av Edvard Munch, og det er knapt nok noen andre nordiske kunstnere med. Det er en håndfull verk fra Canica-samlingen, men ingen fra Stenersen-samlingen. Det kunne det godt vært, for utstillingens kurator, Lars Toft Eriksen, har laget utstilling om de surrealistiske kunstnerne i Rolf Stenersens samling før. Denne mangelen kan forklares med at de to Stenersen-samlingene skal vises i Munchmuseeet i full bredde senere i år.

[ Sandra Mujinga med fascinerende soloutstilling på Munch (+) ]

Utstillingen starter altså med kunstverk som konsentrerer seg om øyet. Utstillingens plakatmotiv, Max Ernsts lille illustrasjon til omslaget på Paul Éluards diktsamling «Répétitions» fra 1921, er like absurd og skremmende som det korte utdraget fra «En andalusisk hund», der en ung kvinnes øye (tilsynelatende – Buñuel kunne sin klippeteknikk) blir skåret over med et barberblad. Denne verdensberømte scenen stammer fra filmen Luis Buñuel laget sammen med Salvador Dali i 1929. Dette var på samme tid som stumfilmstjernen Charlie Chaplin var på toppen av sin karriere.

Tar du innholdet i Buñuels film inn over deg kan åpningen oppleves sjokkerende. Surrealistenes frigjorte forhold til begjær, erotikk og seksualitet åpner for flere provokasjoner. Men stemningsleiet tones ned i den første delen av den varierte utstillingsvandringen. Utstillingen er bygd opp tematisk, og det er først etter et par svinger at temaer som «Formløse kropper», «Begjærets revolusjon» og «Driftenes myter» dukker opp. De pornografiske gjengivelsene av menneskets seksualitet kan oppleves befriende i dag. Men i mellomkrigstiden må, for eksempel, Eli Lotars fotografier av en sædsprutende, erigert penis ha vært usedvanlig provoserende – og antagelig straffbart etter datidens lovgivning. Det hører også med at surrealistenes forhold til seksualitet var kvinneundertrykkende, noe utstillingen kommenterer.

Det er ingen nyhet at surrealistene sprengte grenser. I dagens kultur er det knapt noen grenser igjen å sprenge. Samtidig er terskelen for krenkelser og grensene for privat moral forandret radikalt. Utstillingen dreier seg om mye mer enn begjærets irrganger. Nettopp i vår tids moralske landskap kan symbolistene og surrealistenes billedverden oppleves som ung, utfordrende og perspektivkorrigerende. Selv om det er mer enn hundre år siden de to ismene oppstod, oppleves utstillingen «I villskapens øye» som frisk, freidig og grensesprengende.