Johan Söderström, mer enn bare en «One hit wonder»?

---

KUNST

Johan Söderström

«Pace&Pound»

Buer Gallery, Oslo

Til 30. januar

---

Hva er det som går og går og aldri kommer til døra? Gåten er relevant i møtet med Johan Söderströms utstilling «Pace&Pound»: Hans kunstferdige sparkelmalerier har fotavtrykk og tidens gang som vesentlige faktorer. Men det viser seg å være helt andre spørsmål enn enslige slagere og klokkens tikking som driver kunsten hans.

Spol tilbake til Høstutstillingen 2019: Det var første gang han viste sparkelmaleriene for et større publikum. De fire panelene med ordene «NOT» «YET» «TOO» «LATE» vakte oppsikt. De var visuelt tydelige, de kommuniserte bra, og de åpnet for ulike tolkninger. De fire kunstverkene ble kjøpt inn til Kjell Inge Røkkes kombinerte forskningsskip og luksusyacht REV Ocean. Sparkelarbeidene ble vist på nytt under utstillingen av skipets kunstsamling på Bomuldsfabriken i Arendal i fjor sommer.

[ Munch i 2022: Disse utstillingene kan du se på Munchmuseet i år (+) ]

Suksessen fra Høstutstillingen leder frem til spørsmålet om Johan Söderström er noe mer enn en billedkunstens «one hit wonder»? Kan årets utstilling bevise at hans besøk øverst på norsk kunstverdens hitliste – hvis noe slikt finnes? – ikke var en engangshendelse? Kan han mer enn å lage slående visuelle slagord?

Men hva har spørsmålet i gåten (hvis svar er «klokka») med en mulig kort- eller langvarig karriere å gjøre? Jo, det har seg slik at Johan Söderströms kunst har to hovedlinjer. De kommer tydelig til syne i separatutstillingen på Buer Gallery. Tittelen «Pace&Pound» betegner to metoder for hvordan han lager sparkelmaleriene. Utgangspunktet er at han fyller en ramme (som ligger flatt) med sparkelmasse. Så går eller slår han (henholdsvis «pace» og «pound» på engelsk) i den plastiske massen. De delene av massen som nå stikker opp over rammekanten skjæres bort, og hullene fylles med sparkelmasse i en kontrasterende farge. (Hittil hvitt og grått.)

Teknikken og de kunstneriske motivene er fascinerende i seg selv. Men det er når du får møte de store spørsmålene Johan Söderström trekker inn som bakgrunn for kunstverkene, at kunsten får mening på et høyere plan. Det finnes nok av eksempler fra ny, konseptuell kunst at den tekstlige og filosofiske forklaringen er viktigere enn den visuelle kommunikasjonen. Slik er det ikke her: Verkene er fascinerende i egen kraft, men kjennskap til de metodereglene han legger til grunn kan sette i gang interessante tankerekker og refleksjoner.

[ Svensk kongedrama får kritikk av historikere ]

Til denne separatutstillingen har han ikke videreført grepet fra Høstutstillingen med korte, tekstbaserte slagord. I stedet har han lagt vekt på den repetitive handlingen som bevissthetsutvidende og meditativ hendelse. På gulvet i det nedre rommet ligger et arbeid under utvikling, tre paneler som han har gått på. Sparkelmassen tyter opp rundt fotsporene, og mønsteret av to runder i en ellipseform er tydelig. Hva det én dag kan bli til sees på en vegg i samme rom, der han har hengt et tilsvarende verk med tolv paneler. Her er sparkelmassen som tøt opp rundt fotsporene skåret bort, og fordypningene er fylt med grå sparkel.

Verket heter «#356-67 Ellipse Pace (Arches)» og er resultatet av 99 runder spasergang i sparkelmassen. Johan Söderström kunne sikkert fått et tilfredsstillende resultat med mindre enn ti runder. Men ved å gå 99 ganger gir han seg selv anledning til å henlede publikums oppmerksomhet til den urettferdigheten som i stigende grad styrer vår verden: Det symbolske tallet peker mot «Occupy»-bevegelsen og slagordet «We are the 99%». Det viser til det ubehagelige faktum at den én prosent rikeste delen av verdens befolkning kontrollerer en uforholdsmessig stor andel av verdens økonomiske ressurser.

Andre verk i utstillingen forholder seg til filosofiske grunntanker, eller de peker mot den foruroligende utviklingen av fascistiske og totalitære bevegelser i stadig flere land. Han trekker også inn et kunsthistoriske fenomen som Bruce Naumans videoer «Stamping in the Studio», der den amerikanske kunstneren vandret (tilsynelatende) formålsløst rundt i atelieret. Den rytmen Nauman brukte viser seg å være avgjørende for Johan Söderströms valg ved at han har vandret i en rytme som brukes i skandinaviske folkedanser. Hvilken påvirkning dette har på det visuelle resultatet er vanskelig å si noe om, men det gir ham mulighet til å si noe om tradisjoner og historiske myter og hvordan de har påvirket våre liv og vår identitet.

[ Satser på nye kunstgallerier i Oslo ]

Slik utvides publikums opplevelser i møtet med kunstverk som er fascinerende nok i seg selv. Verkene Johan Söderström viste på Høstutstillingen kunne fort blitt et enslig stjerneskudd. Med denne utstillingen viser han at det ligger mye mer enn enkle slagord i den metoden han har valgt å konsentrere sitt arbeid om. Hans repetitive slag med knyttneven i et stort antall sparkelpaneler får en videre betydning enn bare en frustrert manns slag i møtet med motgang.