Kunst

Hvor mange tagger har en stjerne?

Hva tenkte de på, nonnene som flyttet til Hovedøya kloster en gang på 1400-tallet? Kan de ha en relevans i dagens virkelighet?

KUNST

«Speile en himmel av»

Hovedøya Kunstsal

Hovedøya, Oslo, til 12/9

HOVEDØYA (Dagsavisen): Jeg har besøkt to øyer den siste tiden. På Hovedøya har jeg sett en vakker, tankevekkende og bemerkelsesverdig utstilling. Tittelen er «Speile en himmel av», og utstillingen med samtidskunst er indirekte inspirert av det arbeidet Birgittinernonnene utførte da de bodde i klosteret på 1400-tallet.

Den andre øya er Utøya, som jeg besøkte noen dager før tiårsmarkeringen for terroren 22. juli. Etterpå har tankene mine gått i skytteltrafikk mellom tragedien for ti år siden, og nonnene som satt på Hovedøya for over 500 år siden. Jeg har lurt på om det finnes noen som helst sammenheng mellom det nonnene i middelalderen opplevde og gjorde, og det alle ofrene for terroristens handlinger opplevde? Kan (samtids-)kunsten være relevant i sammenhengen?

Britt Smelvær og Anne Rolfsen jobber med stjernens symbolkraft. Bildet viser Smelværs installasjon med titaggede stjerneformer.

Sammenligningen kan synes absurd. Men nonnene på Hovedøya hadde også opplevd en katastrofe. De kom dit etter at hanseatene angrep Birgittinernonnenes Munkeliv kloster i Bergen og brant det ned til grunnen i 1455. Noen nonner ble voldtatt, flere ble drept. Da nonnene hadde flyttet til Oslo, brukte de tiden til å lage kirketekstiler. De satt «…bøyd over silkestoffer pyntet med ferskvannsperler og tråder omspunnet med rent gull, broderier så vakre at de kunne “speile Guds himmel av”» – som kurator Inger Johanne Rasmussen antar i teksten som følger utstillingen som nå vises i Lavetthuset på Hovedøya. I hvert fall var det det ordenssøstrene deres i Vadstena kloster gjorde, ved den svenske innsjøen Vättern. Så vi må kunne anta at «våre» nonner på Hovedøya gjorde det samme.

Hvis det overhodet finnes noe som knytter nonnenes erfaringer og virksomhet til dagens virkelighet og samtidskunst, må det være nettopp dette: At de etter en katastrofe fant trøst og forsoning i arbeidet med å fremstille en overjordisk, himmelsk skjønnhet. Det er som kunstner Lotte Konow Lund sa til Aftenposten 21. juli: «– Vi må huske at store, traumatiske hendelser alltid har skjedd. Det vi sitter igjen med fra det, er kunsten. Det er det felles språket vi har utviklet for å behandle smerte med».

Sorgarbeidet etter 22. juli vil antakelig være et åpent sår i mange år ennå. Det er i slike situasjoner at vi trenger noe som kan løfte sinnet og få oss til å se fremover. Kunsten kan bidra til det. Kunsten kan og skal sette problemer under debatt og vise oss nye måter å se verden på. Men kunsten kan også være vakker og bekreftende.

Britt Smelvær og Anne Rolfsen jobber med stjernens symbolkraft. Bildet viser Smelværs installasjon med titaggede stjerneformer.

Når Rasmussen, som er en meget dyktig tekstilkunstner selv, skulle velge kunstnere til utstillingen med det spesielle temaet, inviterte hun kunstnere som bruker geometri som et utgangspunkt for kunsten. Når vi tenker på religionene og deres symbolbruk, er det ofte snakk om geometri og geometriske former: Kristendommen har den hellige treenighet, jødedommen har den sekstaggete stjernen, islam har den kubiske Kabaen i Mekka. Og Birgittinernonnene broderte sekstaggete stjerner.

Svaret på hvor mange tagger en stjerne har, er gjenstand for spekulasjon. I vesten gjengir vi gjerne stjerner med fem til åtte tagger. I Østen er ti tagger et vanlig tall. I realiteten er himmellegemene vi kaller stjerner uten tagger slik vi ser dem for oss. Stjernenes tallsymbolikk ser vi reflektert i Anne Rolfsen og Brit Smelværs arbeider. Førstnevnte lager meditasjonstegninger i nøye konstruerte mønstre. Siden Rolfsen lager sentralt orienterte komposisjoner blir stjerneformen heller et resultat enn et tilsiktet mål. Med sin avstemte koloritt er det svært vakkert. Smelvær lot seg inspirere av islamsk ornamentikk under et opphold i Damaskus. I Lavetthuset viser hun en stor installasjon med titaggete stjerneformer i ulike materialer. De er vakre, de også.

Anne Rolfsen bygger sine komposisjoner rundt et sentralpunkt.

Skjønnhet er et ord som stadig dukker opp under mitt besøk i utstillingen. Torhild Berg er den mest mangfoldige kunstneren i utstillingen. Hun viser både skulpturer med pappmasjé og deler av et flygel, store grafiske arbeider, og assemblager, små meditasjonsstykker satt sammen av materialer og ting hun har funnet. Tor Hvamens tegninger samler inntrykk og uttrykk like fasettert som en stjerne, og han viser to skulpturer som representerer våre sanser i form av et øre og en hånd. De er dekket av speilmosaikk, og er du heldig vil du en solfylt dag kunne studere hvordan refleksene danner stjerner som et resultat av at lyset sildrer gjennom bladverket på trærne utenfor. Der, mellom stammene på trærne utenfor kunstsalen, viser han også en installasjon med speilkledde figurer som representerer Platons fem perfekte legemer. Installasjonen følges av komponist Geir Johnsons «Ave Maris Stella», basert på en hymne som Birgittinernonnene kunne ha sunget.

Skjønnhet er et ord som stadig dukker opp under mitt besøk i utstillingen.

Da er vi tilbake til utgangspunktet. Kari-Anne Pedersen er den eneste som ikke er nevnt hittil. Hennes bunadsbroderier er av en slik kvalitet at det bare er å bøye seg fram og fordype seg i de vakre detaljene. Hennes ornamentikk er både en variant av stjernesymbolikken og egnet til å «speile en himmel av». Enkelte mener at «folkekunst», som disse broderiene for så vidt er representanter for, ikke har noe i et kunstgalleri å gjøre. Mener du det kan jeg anbefale et besøk til Utøya på en av de åpne dagene de arrangerer. Rundt omkring på øya vil du finne minnemarkeringer for de drepte ungdommene. Mange er enkelt utført, men de kan like gjerne oppleves som kunstneriske uttrykk. Kunst fungerer i ulike sammenhenger og på mange plan. Det er opptil den enkelte betrakter å finne ut om akkurat den kunsten «speiler en himmel av».

Torhild Berg viser flere installasjoner. Disse skulpturene bruker deler fra et gammelt flygel.


Mer fra Dagsavisen