Han skar av sitt eget øre. Var inn og ut av sinnssykehus. Tok til slutt sitt eget liv. Sannsynligheten er stor for at det lille du vet om Vincent van Goghs privatliv, er kun disse tre tingene. Ikke rart man tenker at han var en gal mann, som nærmest tilfeldig og i et øyeblikks tilfeldig inspirasjon nærmest ristet selvportretter, stjernenetter og solsikker ut av ermet.
- Ideen om at van Gogh var en galning, kommer av uvitenhet. Å gi ut brevene hans gir mulighet til å rette opp i misforståelsen, vise at han var så mye mer, sier Leo Jansen.
Dyktig planlegger
Jansen er kurator ved Van Gogh Museum i Amsterdam, og den nederlandske redaktøren for en bok som nylig kom på norsk, «Å skrive livet», en samling brev av nettopp Vincent van Gogh.
Utgivelsen er en stor begivenhet, i alle betydninger av ordet. 1.040 sider inkludert noteapparat, eller over sju centimeter tjukk fra perm til perm. 265 brev, valgt ut blant de godt over 900 som er bevart. Brev til andre kunstnere, til slektninger, til kjente og ukjente. Nå oversatt til norsk fra originalspråkene flamsk, fransk og engelsk av Eve-Marie Lund, en jobb hun har brukt to år på.
- Brevene viser at van Gogh slett ikke opererte etter innfallsmetoden, men tvert om hadde et meget ryddig, velorganisert sinn. I kunsten arbeidet han alltid etter en plan. Planla farger, hvordan han skulle lage perspektiv, skape levende ansikter, vise fram naturens storhet. Tenkte på det, og jobbet mot det, hele tida. Han var absolutt ingen gal kunstner som bare klattet noe ned etter innfallsmetoden. Riktig nok malte han ofte fort, men først etter å ha planlagt motiver lenge og detaljert. Alt var gjennomtenkt på forhånd. Først når tankene holdt, startet arbeidet, utførelsen, forklarer Jansen til Dagsavisen.
Varierte tema
Han og de andre redaktørene har brukt 15 år på å jobbe med Vincent van Goghs brev. Lese, oversette, og velge ut den tredelen som skulle få komme med i utgivelsen, etter en rekke kriterier.
- Brevene kan deles inn i en rekke kategorier. Noen handler om Vincents søken etter et mål i livet generelt, om å søke etter sin egen skjebne. Noen forteller om hans kunstneriske ambisjoner og planer. Noen om inspirasjon fra natur og litteratur, møter med mennesker og samtidige hendelser. Noen om hans personlighet og temperament, helse og helbred. Han var hele tida spesielt interessert i helse, også før han ble mentalt syk. Og mange av brevene omhandler selvsagt mange temaer i samme brev, sier Jansen.
Presist om sjelen
Han og de andre redaktørene ønsker, som overordnet mål, å vise fram Vincent van Gogh som forfatter. Som ordkunstner.
- Van Gogh hadde et eksplisitt ønske om å være både bildekunstner og forfatter. Det lyktes han faktisk i, for brevene fungerer absolutt som litteratur, sier Jansen.
Den norske psykiateren Finn Skårderud er en av mange fans av van Gogh som forfatter. Han er helt enig.
- Det er lite tomprat i brevene. I en verden full av tomprat er det nyttig og givende å lese noe så presist og interessant. Det snakkes veldig mye om vår sjel i dagens samfunn, men mesteparten av det som sies, er upresist, og når derfor ikke fram. Vincent taler også om sjelen, men på en måte som betyr noe. Som når fram, sier han.
Trøstende brev
For selv om Vincent van Gogh hadde en klar og overordnet plan med kunsten sin, og arbeidet hardt for å formidle sin visjon, var han også en trøblet sjel. «En melankoliens kunstner», kaller Finn Skårderud ham:
- Van Gogh laget kunst som trøster bedrøvede hjerter. Han vil vise hvor tungt og ensomt livet kan være, slik at menneskene virkelig ser det. Det smertefulle blir noe vakkert. Preget av intensiteten, av nødvendigheten. Han ønsker å lage kunst som gjør at det blir det samme med ham, så lenge kunsten står igjen. Og lykkes i det, sier Skårderud.
Uviktig selvmord
Kurator og redaktør Leo Jansen er enig i at «melankoliens kunstner» er en dekkende beskrivelse:
- Uten tvil. Vincent skriver flere steder at han har valgt å leve med melankolien, og skape noe av den. Han visste at han måtte skape for å overleve.
- Men han overlevde jo ikke?
- Sant nok. Et paradoks det der. Han tok sitt eget liv. Men vi vet ikke hvor knyttet selvmordet faktisk var til melankolien. Det kan ha vært et uhell. For meg er selvmordet egentlig uviktig. En dag ville han dødd uansett. Det interessante er alt han skapte. I tekst og på lerret, sier Leo Jansen.
gerd.elin.sandve@dagsavisen.no
