Kunst- og kapitalårets beste kunstbøker

Kunstbøker er en fin julegave. Dagsavisen presenterer årets kanskje særeste kulturliste.

For dem som lurer: Listen over årets beste utstillinger kommer i romjulen. Men kunstnere og museumsfolk er opptatt av å dokumentere det de gjør, og det resulterer i en lang rekke kunstbøker. Forbausende mange, har jeg oppdaget. Da jeg ba om tips på Facebook strømmet det på med forslag, og bunken har vokst hurtig. Det skulle vise seg å være mange perler jeg ikke hadde fått med meg. Pluss noen rare, noen uinteressante (dem forbigår jeg i stillhet), noen morsomme og ikke minst noen kuriøse. Det siste hører jo med når vi har med kunstnere å gjøre…

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Kunstnernes behov for å dokumentere det de gjør vokser i takt med gjennomsnittskunstnerens stadig dårligere økonomi. Mange er avhengige av stipend og offentlige oppdrag, og da er dokumentasjon av dine meritter viktig. Kunstnerorganisasjonene har kjempet på vikende front, og selv om de har kunnet innkassere noen små seire de senere årene, er visuelle kunstnere antakelig den yrkesgruppen med dårligst inntektsutvikling de siste tiårene. Selv om mediene domineres av kjendiskunstnere som Pushwagner og Bjarne Melgaard er de unntakene som bekrefter regelen. Myten om den sultende kunstneren er heldigvis fjern, men den har en kjerne av sannhet. Garantiinntekten var et utmerket sikkerhetsnett for mange, men den ble fjernet av den rødgrønne regjeringen. Kampen om oppdrag og utstillingsplass er stor, og resultatet er at frafallet er enda større. Det utdannes mange flere kunstnere enn det finnes et marked for.

 

Så la oss gå rett på sak: Økonomi er den røde tråden i denne gjennomgangen. Også når vi beveger oss inn i historien. Blant de mange gode utstillingskatalogene – som blir mer som velutstyrte praktbøker å regne – er «Art nouveau i full blomst» beretningen om Frida Hansen (1855–1931) verdt å trekke frem. Utstillingen om den nyskapende tekstilkunstneren på Stavanger kunstmuseum inngår i en rekke der relativt ukjente, kvinnelige kunstnerskap brettes ut i full bredde slik at de får den kunsthistoriske tyngden de fortjener. Hannah Ryggen og Anna-Eva Bergman er to andre. Frida Hansen ville aldri blitt kunstner hvis det ikke var for at ektemannen, Stavanger-handelsmannen Wilhelm Hansen, gikk dundrende konkurs i 1883. Han forlot en astronomisk gjeld på størrelse med to statsbudsjetter og stakk til Amerika. Overklassekvinnen måtte forsørge seg selv, og hun tok opp igjen ungdommens interesse for kunst. Hun viste seg å være det vi i dag ville kalle en gründer, og startet vevsatelier og gjorde karriere. En tid var hun ansatt hos Husfliden, men da de brukte hennes mønstre uten lov anla hun sak. Hun ble dermed en pioner innenfor copyrightproblematikk, og hun tok også ut patent på «transparents», teknikken hun utviklet som ga hennes tepper et helt spesielt, luftig uttrykk.

 

Hennes økonomiske lidelse og triumf bidrar til en spennende historie som krydres med bildene av hennes utsøkt vakre Art Noveau-tepper. Den samme miksen finner vi i historiker Børre Haugstads bok «Krig, kunst og kollaps». Den tidligere VG-journalisten har gravd i historien til Nasjonalgalleriets venneforening, og han har skrevet en morsom og god bok om de som i mellomkrigstiden gikk sammen om å skaffe Nasjonalgalleriet kunst av verdensformat. Han ser på kunsthistorien med økonomisk blikk, og avdekker detaljer om de nyrike skipsrederne som kan overraske de fleste. Fremstillingen er til tider for omstendelig, men det er så mange pikante og ukjente opplysninger at det er en innvending man lever med.

 

Norske kunstbøker er i ferd med å bryte gjennom internasjonalt. Høsten 2014 ble Norge viet spesiell oppmerksomhet på New York Art Book Fair, og resultatet er at stadig flere norske bøker selger godt i utlandet. Ett eksempel er det lille forlaget Torpedo Press og Benjamin A. Husebys bok «Weeds & Aliens–An Unnatural History of Plants». Opplaget på 750 eksemplarer er snart utsolgt, og majoriteten er solgt til utlandet. Den vakkert formgitte boken (design: Rupert Smyth) er en kuriøs fremstilling av alle de «unyttige» (ugress-) plantene han fant på veien fra hjemmet til atelieret i Berlin. Dessuten gir han oppskrifter på hvordan de kan brukes til å lage mat.

LES KUNSTKOMMENTAR: Den røde slitte stuen er en kalkulert provokasjon

En annen kunstner med internasjonal suksess er bergenseren Helge Skodvin. Første opplag av hans «A moveable beast» (Full Tank og Aki Books) er utsolgt, men det skal finnes noen få eksemplarer hos Tronsmo og ved museumsbutikken på KODE i Bergen. Den dokumenterer flyttingen av de utstoppede dyrene ved Naturhistorisk museum i Bergen, men den når ikke like høyt opp på listen over kuriøse temaer som hans andre utgivelse i år: «240 landscapes» er foto av enslige Volvo 240 i ulike, norske landskap. Den er så annerledes morsom at den står øverst på den meritterte fotografen Martin Parrs liste over årets beste fotobøker. Den er utgitt på det kresne, svenske kunstbokforlaget Journal, som også er utgiver for fotografen Marie Sjøvold. Hennes «Midnight Milk» er en personlig og vakker utforskning av den foranderlige, skandinaviske kvinneidentiteten med utgangspunkt i det at hun er blitt mor. Andre fotobøker som er verdt å nevne er Linn Pedersens «Sedimentality» (Lord Jim Publishing) og ikke minst antologien «New Scandinavian Photography» (Black Dog Publishing), redigert av Bjarne Bare and Behzad Farazollahi.

 

Norske Kunsthåndverkere feirer 40 år med «Kampen med materialet», en god bok om egen historie. Det er mer glede å få ut av monografien om den nederlandsk-norske smykkekunstneren Felieke van der Leest. En anne bok det er verdt å titte på er «Horizon: Transferware and Contemporary Ceramics», utgitt på det tyske forlaget Arnoldsche. Petter Bergeruds «Experimental Wooden Structures» (Kunst- og designhøgskolen i Bergen) handler om læreren og studentenes arbeid med aparte trekonstruksjoner, mens «Snøhetta Works» er en «coffetable»-bok om arkitektkontorets beste prosjekter. Og jeg kan jo ikke glemme barna, som får sitt med billedboken «Nikolai Astrups si magiske verd» (Orfeus) og Pippip Ferners fantasifulle fargeleggingsbok «Liv og leven under vann» (eget forlag).

LES KUNSTKOMMENTAR: Når døden blir latterlig

I sjangeren kunstnerbiografier er Nicolai Strøm-Olsens «Hans Gude–En kunstnerreise» (Pax) høyst lesbar. Han forteller om den mindre kjente halvdelen av duoen bak «Brudeferden i Hardanger», og leverer et viktig korrektiv til vår selvsentrerte måte å skrive kunsthistorien på. Gude er mindre kjent enn Adolph Tidemand fordi han levde og virket i utlandet. Grafikeren og kunstpolitikeren Anne Breivik har også fått en god biografisk-faglig bok på Museumsforlaget. En annen lite kjent, men ikke mindre betydningsfull kunstner er polsk-norske Ryszard Warsinski (1937–1996) som har fått årets kanskje vakreste kunstbok (Orfeus). Den er ført i pennen av kunsthistoriker Hilde Mørch, som tilbyr et dypdykk i et kunstnerskap som har vært tone- og retningsgivende for flere generasjoner norske kunstnere. At han ikke er mer kjent kan kanskje bli rettet opp nå? Til slutt er det en annen historisk person som må trekkes frem. Fotografen Anders B. Wilse, som vi feirer 150-års jubileum for i år, er den vi kan takke for at vi vet hvordan landet vårt så ut for hundre år siden. I praktboken «Wilse–Mitt Norge» (Press) brettes hans skarpe blikk ut på 350 sider. Han var usedvanlig produktiv, og bildene fra perioden 1892–1945 er en sann svir å dykke ned i.

 

Hvor mange kroner Wilse tjente på sin virksomhet aner jeg ikke, men det gir en lenke over til siste bok, Ingrid Lønningdals «Borgen» (Teknisk Industri). Den er en gjennomgang av de mange kunstnerne, musikerne, scenografene med mer som hadde tilhold i Borgen, den gamle verkstedbygningen ved Middelalderparken i Oslo. Bygget er revet, og kunstnerne er tvunget ut av sentrum. Boken peker på et økende problem i det at kunstnere ikke har tilgang på produksjonslokaler i et levende miljø. Dette er en utarming av kunstens vilkår, men det er også et problem for det mangfoldet samfunnet bør bestå av. Slike bøker trenger vi flere av.