Når du kommer til Momentum kan du støte på noen som står og skyfler vann ut av utstillingshallen. Det betyr at det snart er mulig å la seg føre inn i Fujiko Nakayas tåkelagte eksperiment. FOTO: HANNA K. SOMMERSTAD

Kunst med tunnelformet vidvinkel

Tunnelsyn er vanligvis ingen positiv egenskap, men under Momentum-biennalen omgjøres sneversynet til vidsyn.

Kultur

 

KUNST

«Momentum 8 – Tunnel vision»

Momentum kunsthall og Galleri F15

Moss, 13/6 – 27/9

MOSS (Dagsavisen): At kunst skal provosere er en vanlig påstand. Det er sjelden det skjer. Jeg har sett mange utstillinger, og det skal veldig mye til før jeg blir provosert av kunst. Men med den åttende utgaven av Momentum ble jeg skikkelig provosert.

Det var ikke de nakne kroppene (typisk nok flest kvinner) i Joanna Lombards video som provoserte meg. Heller ikke (det som ser ut som menstruasjons-)blod som rant nedover innsiden av låret til en naken kvinne. Nei, provokasjonen i videoen fra en gruppesammenkomst i et kollektiv lå et helt annet sted. Det var den umotiverte volden i to kvinners slåsskamp som gjorde meg opprørt. Og spesielt det at de andre satt rolig rundt og så på uten å gripe inn.

Nå viste det seg at volden antakelig ikke var så rå som det kunne se ut som. At det hele var en iscenesettelse av et skuespill for å erkjenne hvilke destruktive krefter alle mennesker bærer med seg i sitt dypeste følelsesliv. Antar jeg. Det viser seg at algirskfødte Joanna Lombard (født 1972) kom til Sverige ett år gammel, og at hun vokste opp i kollektivet Ljusbacken, som har mange likhetstrekk med Friedrichshof-kollektivet Wencke Mühleisen levde ifra 1976 til 1985. Det har hun som kjent tatt et alvorlig oppgjør med.

Det blir mange antakelser i møtet med videoene Lombard presenterer under den felles tittelen «Orbital Re-Enactments», og her ligger svakheten ved årets Momentum-biennale. Det blir mange løse tråder uten forklaring. Men i hennes langvarige oppgjør med den (presumptivt negative) oppveksten hun har hatt, ligger en sterk kritikk av den mentalt ensporede «friheten» denne bevegelsen spilte på, der friheten ofte ble offer for autoritære tanker og handlinger.

Da er det noe helt annet å utsette seg for Fujiko Nakayas tåkelagte eksperiment. Hva føler du når du får bind for øynene og lar en annen føre deg rundt i et tåkelagt rom? Det viser seg fort at blindheten åpner for sterke sanseopplevelser. Og at du kanskje ikke befinner deg der du tror du er?

Du kan også føle mye hvis du setter deg inn i Steingrimur Eyfjörds orgonskap, en konstruksjon psykoterapeuten Wilhelm Reich mente skulle lade kroppen med energi og (ut-)løse kroppslige og seksuelle spenninger. Men i stedet for å gjøre som Marianne Heske, hvis tette orgonskap hadde lyspære slik at du kunne se videomaleriene på innsiden, er det et hull i døren på F15s orgonskap. Det er også en trakt inne i skapet, og det store spørsmålet blir jo om ikke energien forsvinner ut av skapet i stedet for å konsentreres? Nok en gang et spørsmål uten svar.

Jeg kunne fortsatt med å spørre om grunnen til at den populære amerikaneren Ryan Trecartin er representert med en tidlig og middelmådig video, der estetikken er bygget på en kaotisk presentasjon av destruktive inntrykk? Selv med mobilisering av min største velvilje ga jeg opp før filmen var halvveis. Da hadde alle de andre som kom innom visningsrommet gått for lengst.

Når jeg likevel synes Momentum er verdt å få med, seg skyldes det en rekke enkeltkunstnere som går på tvers av det sensasjonelle flere av de nevnte kunstnerne representerer. Christine Ödlunds forskning i plantenes hemmelige liv; Christóbal Lehyts vakre malerier; Julius von Bismarcks roterende bil; Sofia Hulténs dysfunksjonelle tralleskulpturer; Eva Löfdahls aparte skulpturer – alt er kunstverk som både gir estetisk tilfredsstillelse og nærer opp om en undring som gjødsler de fire kuratorenes utlegning av hva de ønsker å fortelle med kunsten og tittelen «Tunnel vision».

I sin egenpresentasjon skriver kuratorene at «Den 8. Momentum-biennalen utforsker tunnelsyn som en kulturell og kunstnerisk tilstand.» En stor del av kunstverkene tar for seg fenomener som representerer bitte små sektorer i samfunnet, ulike sære grupper som har fått en fiks idé som de forfølger inn i det absurde. Det siste er min tolkning, kuratorene ser selvfølgelig på dette med helt andre briller. De skal ha kreditt for å stimulere alle sanser mennesket bærer med seg, og de lykkes i å åpne i hvert fall mine øyne (pluss lukt, hørsel og mer til).

Det som er moro, kuriøst og sært for noen kan være dødsens alvor for andre. Som du skjønner har jeg hatt en delt opplevelse. Jeg heller til den oppfatning at kuratorteamet i litt for stor grad preges av det tunnelsynet de ønsker å utforske. Det at de har forlatt Momentum-biennalens prinsipp om å konsentrere seg om nordiske kunstnere overbeviser kun et stykke på vei, og det at det kun er én norsk kunstner er direkte skuffende. Men det skal hun ha, Sissel Tolaas (som har vært bosatt i Berlin så lenge at hun unngår å snakke norsk når det blir spørsmål om kunsten) sørger for at du ofte vil huske årets Momentum. Hun jobber med lukt, og den fuktigråtne duften hun infiserer lokalene med er det sterkeste inntrykket du tar med deg. Neste gang du møter lukten en fuktig sommerdag vil du garantert tenke på Momentum.

Lars Elton