Kunst med klang

I tre måneder framover skal Charlotte Thiis-Evensens «Barn som faller» vises kontinuerlig i vinduet til TM51 Window Gallery på Rådhusplassen. En åtte minutter lang film i loop, døgnet rundt. Hver dag kl. 18 (kl. 14 i helgene) akkompagneres bildene av rådhusklokkene, som spiller Eivind Buenes spesialkomponerte musikk til bildene.

Ungdom og identitet

Vi er heldige som får være her, sier kunstner Charlotte-Thiis Evensen, i det lille rommet til klokkenisten øverst i Oslo Rådhus.

- Da jeg ble invitert til å stille ut i galleriet, tenkte jeg at vi kanskje kunne få til et samarbeid med rådhuset. Utstillingen handler om menneskerettigheter, ungdom og identitet, og det onde mot det gode. Den tar opp frihetsbegrepet - hvor fritt står vi til å velge, og hvordan vi behandler hverandre. Dette var noe rådhuset kunne stå inne for, forteller hun.

Hun fikk med seg komponist - og ektemann - Eivind Buene, på prosjektet. Han har skrevet en fire minutter lang komposisjon for de store rådhuskokkene. Ikke et alminnelig «soundtrack» til filmen, men en forlengelse av kunstverket når de to delene oppleves sammen.

Kjærlighet og hat

Den nye filmen er del to i en trilogi. Den første viste to somaliske søstre som tok av og på seg hijab. Den tredje skal vises senere i år, i forbindelse med en 1814-utstilling. Den aktuelle «Barn som faller» viser to gutter som dytter hverandre i ansiktet, i sakte film som av og til går over i normal hastighet.

- I filmen ser vi dytte-bevegelser som kan uttrykke hvor kort avstand jeg opplever at det kan være mellom kjærlighet og hat. Dette gjelder like mye for to barn på en lekeplass, som for et voksent par, eller venner. Måten dyttingen skjer på kan uttrykke hvor skremmende det er at det finnes noe iboende ondt i oss alle. Samtidig mener jeg at det ligger et håp i denne bevegelsen. Et håp om at det gode kan ta større plass, sier Charlotte Thiis-Evensen.

Videoen handler om små bevegelser, gode bevegelser som går over til voldelige. Musikken har den samme forflytningen, den beveger seg først langsomt, og går fortere og fortere til den ender i en klangsky, forklarer Eivind Buene.

- Hvordan endrer opplevelsen av filmen seg med rådhusklokkene?

- Den får en egen stemning, som gir et mer melankolsk lys til filmen. En langsom skjørhet som er vanskelig å gripe, mener komponisten.

- Filmen blir sårere, musikken er vakker, men den er skurrende også, synes kunstneren.

I byrommet

Det er en fin akse mellom klokkene her oppe og galleriet der nede, sier Charlotte Thiis-Evensen.

Mellom gata og galleriet langt under oss er det et større gravearbeid i gang, for å lage sikkerhetssperringer foran rådhuset?

- Når vi er til stede i byrommet oppstår situasjoner som kan være en del av verket. Det er fint å ikke være lukket inne i et galleri, synes Charlotte Thiis-Evensen.

Eivind Buenes musikk spilles på Rådhusklokkene hver dag klokka 18, i to minutter, av tekniske grunner. Denne daglige avspillingen er automatisk, men under åpningen torsdag kl. 19.30 spiller klokkenisten Laura Marie Rueslåtten Olseng hele verket «live».

- Det er fint at noen ser mulighetene og potensialet i klokkene, mener rådhusets klokkenist.

Hun spiller ellers konserter den første onsdagen i hver måned kl. 13, og ved spesielle seremonier. Dette er første gang rådhusklokkene blir brukt i forbindelse med en kunstutstilling.

geir.rakvaag@dagsavisen.no