Kunst for sorg og den store tomheten

Den er veldig enkel, Jannik Abels utstilling i de to overlyssalene i Kunstnernes Hus. I den ene salen ligger over 400 objekter i tre på gulvet. De heter «Gjenforenerne», og de er skåret til i håndterbare størrelser for at du skal kunne berøre og holde dem. Objektene danner en formasjon som kan minne om en båtform eller steiner i en elv. De er laget for å vise «hvordan trær ser ut på innsiden», og objektene forsøker å gi – slik jeg tolker det – en inngang til en dyp forståelse av den økologiske sammenhengen mellom natur og menneske.

I den andre overlyssalen er flere hundre trestammer og kvister lent opp mot veggen, lagt ut på gulvet, eller hengt i tynne snorer fra taket. Stammene er strippet for bark, og de er bearbeidet i en eller annen form: Ofte med innhakk som trinn på en stige, andre er sammensatt på finurlige måter av ulike treslag og bein slik at det skapes artige former. Jannik Abel omtaler stigene i installasjonen «De Uerstattelige» som deler i et tradisjonelt dødsritual som skal «løfte sjelen fra jord til himmel», «et virkemiddel til å nå det som ellers er utenfor rekkevidde».

Jannik Abels utstilling står i en lang tradisjon. Kunstnere har bekymret seg for naturen og miljøet i lang, lang tid. Vi må flerfoldige tiår tilbake for å finne de første engasjerte kunstnerne med klimaangst og berettiget harme for menneskers ødelegging av naturen. Kunsten har vist seg som en god kanal for å løfte fram de problemene naturvernerne og miljøbevegelsen har påpekt.