Kulturåret 2019: Fiksjon og virkelighet

Over 800.000 mennesker starter en underskriftskampanje. Er det i frustrasjon over at skoleelever får fravær for å demonstrere for et bedre klima? Nei. Det er selvsagt for å få laget en ny sistesesong av tiårets trolig mest populære serie, «Game of Thrones». En som er bedre enn finalen vi fikk tidligere i år, og som fansen har ventet på i over åtte år.

2019 er året da fiksjon og virkelighet på flere måter er blitt enda mer uatskillelig – og ikke bare i politikken. Hendelser og påstander, men også fiktive steder blir stadig oftere behandlet som om det var fakta, bevismateriale, eller eksisterte på ekte. Ta det fiktive landet Wakanda, for eksempel, kjent fra superheltfilmen «Black Panther». Det ble ved en misforståelse oppført som handelspartner på nettsidene til det amerikanske landbruksdepartementet.

Fiksjonens innblanding i virkeligheten har trolig også skylda for at det som er en ganske dårlig film, blir den mest sette filmene på Netflix i januar: «Bird Box», med over 80 millioner i seertall de første fire ukene. Internett-trenden «Bird Box Challenge» går ut på å gå med bind for øynene slik Sandra Bullocks karakter Malorie Hayes og hennes to barn «Boy» og «Girl» gjør i filmen. Netflix ser seg nødt til å gå ut og advare sine tittere etter at folk begynner å skade seg: «PLEASE DO NOT HURT YOURSELVES WITH THIS BIRD BOX CHALLENGE». Selv komponisten bak soundtracket, Nine Inch Nails-frontmann Trent Reznor, er overrasket over filmens popularitet, og uttaler at han trodde ingen kom til å gidde å se «this fucking movie». Reznor har også laga soundtracket til HBO-serien «Watchmen» – en serie som virkelig stiller spørsmål rundt hva som er fiksjon og virkelighet, i det nær sagt blir seriens premiss. Men Reznor har fingra sine i mer, for jommen er det ikke Nine Inch Nails-sporet «34 Ghosts IV» som er samplet i låta som har satt historisk rekord som lengstlevende låt på toppen av «Billboard Top 100».

Vi snakker om Lil Nas X’ «Old Time Road», den første rap-låta noensinne til å inneha Billboard-rekorden, utført av en svart, homofil mann. Billy Ray Cyrus har riktignok gitt drahjelp på en remiks-versjon. For det er flere remikser – deriblant en egen «Area 51»-remiks med tilhørende video som – apropos virkelighet og fiksjon-året – tok utgangspunkt i det store virale «Storm Area 51»-arrangementet. Det starta som et tullete Facebook-arrangement, rettet mot et angivelig hemmelig område i Nevada for testing av fly og andre luftfartøy, eid av det amerikanske militæret. Stedet har blitt knytta til diverse konspirasjonsteorier om at det eksisterer utenomjordiske vesener der. Arrangementet fikk over 2 millioner påmeldte. Få mennesker dukket opp fysisk. Det meste av tilstedeværelse skjer jo tross alt digitalt og ikke fysisk nå om dagen – bortsett fra at selveste Black Widow, også kjent som Scarlett Johansson, faktisk har vært og fysisk handla på en lokal Joker-butikk på Sunnmøre, enda hun kunne fått en assistent til å gjøre det for seg, noe lokalavisa har fått med seg.

Også folk man har forbundet med mindre seriøse prosjekter, har vist seg fra sin mer seriøse, mer virkelighetsnære side i år. Og med stort hell: «Hangover»-regissør Todd Phillips blir kritikerrost og en Oscar-snakkis for å lage «Joker». Filmen skaper kontroverser, kanskje mest fordi den er så nært knytta til virkeligheten og rører ved såkalt incel-tematikk, enkelt sagt menn som hater kvinner fordi de føler seg avvist. Mens tidligere artist og låtskriver, svenske Stakka Bo (Johan Renck), mest kjent som musikkvideo-regissør, står bak den kritikerroste serien «Chernobyl». Den blir kritisert av Russland, som også er et land som er god på å produsere «sin versjon» om historiske hendelser.

Moromannen som ikke alltid er så veldig moro, Sacha Baron Cohen, stikker plutselig huet fram fra ingensteds, og minner oss på at sosiale medier er langt fra noen speiling av virkeligheten, i en av årets kanskje mest betimelige og skarpladde mediekritiske taler under en årlig hat- og antisemittismekonferanse. Han mener at dersom Facebook eksisterte på 1930-tallet, ville de sannsynligvis tillatt Hitler å publisere reklame der. Velkommen til «min versjon»-året 2019.

Apropos taler, er en av årets mest minnerike den der en svensk 16-åring irettesetter verdenslederne på FNs klimatoppmøte fra talerstolen, og med gråten i halsen stiller hun det altfor betimelig spørsmålet: «How dare you?». Greta Thunberg blir også kåret til «årets person» av Time Magazine.

På Time-forsiden gliser også den britiske grime-artisten Stormzy, trukket frem som en av flere unge som går i bresjen hva gjelder god virkelighetsforståelse: Gjennom en stipendordning sørger han for at rekordmange ikke-hvite briter begynner å studere på prestisjeuniversitetet Cambridge, og han engasjerte unge til å stemme for Jeremy Corbyn i forkant av valget i England - selv om det blir et stort nederlag for Labour.

Også nykommeren Slowthai slenger med leppa til den engelske dronningen, og forbanner Brexit med albumet «Nothing Great About Britain».

Politisk blir endelig også Taylor Swift i år, med musikkvideoen til «You need to calm down». Den sparker mot de som hater lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Men videoen får like mye oppmerksomhet for at Swift blir venn med en hamburgerutkledd Katy Perry igjen. Swift får imidlertid kritikk for det politiske initiativet, blant annet for å gjøre profitt på å spille på Pride-bevegelsens budskap. «Why are you mad, when you can be glad?»

Apropos folk som klager, har Bjørn Eidsvåg stukket frem hodet og ment at NRK P1 konsekvent ikke vil spille musikk fra «hvite menn som pusher femti». Ok boomer.

Og nå som vi har begynt å ta for oss «Min versjon»-året 2019, er det ganske mange som har vist at de har et behov for å fortelle om «min versjon» eller «min sannhet», spesielt i en kontroversiell sak, og aller helst vil de fortelle historien sin i fred. Og de store mediene har gitt plass til det. Både Joshua French, Haddy N’jie og Kristian Tonning Riise får snakke ut på TV. Ofte kan det virke som om journalistikken tar parti med intervjuobjektet: «Metoo-oppgjøret tvang Kristian Tonning Riise til å gå av som leder for Unge Høyre», het det blant annet i TV2s beskrivelse av hans «min versjon»-intervju for «Vårt lille land».

Man kan spørre seg om ikke de tradisjonelle mediene har begynt å demonstrere at de tar igjen sosiale medier i det disse plattformene har demonstrert siden de først oppsto, i det å fortelle det man selv vil fortelle, i det å uimotsagt få presentere sin sannhet på sine premisser. Her har også metoo-ballen fått rulle inn – opp til Tromsø og ned igjen, innom «Lindmo». Mediekonferansen «Svarte Natta» får kritikk for å invitere to personer som har stått i spotlighten fra mediene, da de ville debattere mediedekningen av metoo – Trond Giske og Fredrik Virtanen.

Så har også det å spille på egne premisser gjennom egne mediekanaler spilt en stor rolle for å få artister til å bli gigantiske popfenomen i rekordfart – som Billie Eilish. Som fenomen spiller hun på det å avvike fra en standardisert popkulturell estetikk. YouTube og sosiale medier har vært vitale for å bygge opp hennes visuelle identitet og autentisitet, som i dag er kanskje like viktig som lyduttrykket. I en tid der YouTube er den mest brukte kanalen for å oppleve musikk, er det visuelle også en mer forventet del av artistens estetiske fremtoning. Det er en dreining musikkstrømmekanaler også har hoppet på, som iTunes, Tidal og Spotify. Flere av musikkvideo-konseptene til Billie Eilish, som eksempelvis animerte «You Should See Me In A Crown» av den japanske kunstneren Takashi Murakami og «When The Party’s Over», men også albumcoveret, gir stikk tilbake til den tida da musikkvideoer hadde større verdi, og ble laget av regissører som behandlet musikkvideo-formatet som kunst og lekte seg mer med surrealistiske konsepter og utfordret fantasien litt mer. Det viser seg at dette vil publikum ha. Billie Eilish blir verdens mest strømmede artist på Spotify, og er den yngste noensinne som er nominert i alle de fire gjeveste Grammypris-kategoriene, og hun blir kåra til «årets kvinne» av Billboard, snaue måneden før hun blir 18 år. Dette har James Blake også fått med seg, og mener hun er det mest interessante som har kommet ut på musikkfronten siden «Yeezus»-albumet til Kanye West fra 2013.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Og apropos Kanye, er han blitt nyfrelst av Gud og tatt på seg rollen som evangelist med sitt nye album «Jesus Is King», for å forkynne Guds ord, i takt med fremveksten av pinsemenigheter og megakirker i verden. Siste nytt er nemlig at Kanye skal på turné med teleevangelisten Joel Osteen, og han har dessuten blitt sølvgutt, bokstavelig talt (han har malt seg selv i sølv). Brasils høyreekstreme president og pinsevenn Jair Bolsonaro er nok blitt tilhenger nå. Men Kanye kan flere ting. Han kan også påvirke sin kompis president Trump til å bli antirasist i noen få dager, som A$AP Rockys store forsvarer. Rapperen havner i retten i Stockholm etter en voldshendelse, og må kansellere hele turneen sin, inkludert Kadetten-konserten i Sandvika. (A$AP Rocky har jo vært på Kanyes «Sunday Service» før Stockholm-gate). Vi venter på krig mellom Sverige og USA, siden Sverige ikke er NATO-medlem. Men det går bra, og A$AP Rocky får Stockholm-syndrom og melder at han vil komme tilbake til Sverige neste år.

I Sverige lærer vi også at livet på sosiale medier kan spille avgjørende roller som bevismateriale i viktige saker, spesielt når det kommer til metoo: Den svenske medieprofilen Cissi Wallin dømmes for grove ærekrenkelser etter at hun beskyldte journalisten Fredrik Virtanen for voldtekt på Instagram. Og her hjemme er den virale videoen med Trond Giske som holder rundt en kvinne på Bar Vulkan med på å endre Vær varsom-plakaten.

En annen tolkning av «min versjon», er også å late som at ingenting har skjedd, noe som er tilfellet i saken om den overgrepsdømte milliardæren Jeffrey Epstein som senere tok livet sitt i fengsel.

Også Kongehuset har en finger med i årets «Min versjon»-trend: Bare dager før Norges mest kjente Sjaman, Durek Verretts bok «Spirit Hacking», blant annet med sine versjoner om kreft og kreftbehandling, skulle komme på norsk, blir den stoppet av Cappelen Damm. Men så kommer boken på norsk likevel, på forlaget med et navn som også kunne vært en rapartist: Lille Måne.

Mens vi snakker om dårlige artistnavn: Er det ett år Karpe (tidligere Diem) kan kalles verdens største band i Norge, så er det i år. «SAS PLUS/SAS PUSSY» hylles for format-løsninga, med alle låter i ett spor, som jo egentlig er å innskrenke lytternes frihet til å hoppe over låter, likesom kassettformatet. Løsninga på formatet er også interessant når Karpe kjører konsertturné, med hevet scene midt i lokalet, et format som søker å heller rive ned veggen mellom fans og forbilder, og på det viset gi mer intim kontakt med publikum. De avslutter dessuten Øyafestivalen i samme stil, med et oppblåsbart fly som var ment å seile over publikum, slik at Magdi kunne komme nærmere. På tampen av året kommer nyheten om kupping av Oslo Spektrum i 2021, noe som resulterer i at tre av fire billettkategorier til de ti Karpe-konsertene nå for lengst er utsolgt, og at Øya må ut og avkrefte at konsertene krasjer med festivalen dette året.

Norge og norsk kultur blir også fremstilt i et fiktivt univers, når vår samiske kultur skildres i «Frost 2». Dette er noe som også bidrar til at Aurora Aksnes får ytterligere verdensomspennende suksess. Hun har en sentral rolle i Disney-oppfølgeren. New York Post har kalt henne filmens «hemmelige våpen». Mens andre har ment at det både er umulig å bruke henne som våpen, ei heller som sverd, i debatten som oppsto tidligere i år i forbindelse med konserten hun skulle ha i Tel Aviv. Om vi ikke alltid enes om hvorvidt kulturen skal boikotte noe, være synlig eller ikke, kan vi i det minste enes om at vi er stolte over bra tall. Det er jo tross alt det kultur måles gjennom i dag. Vi kan derfor være svært stolte av Jonas Fjeld, som topper Billboard-lista for bluegrassmusikk med albumet «Winter Stories» sammen med Judy Collins. Fjelds respons på dette var at han «jaggu skulle ta seg en pils for det». Det er det også andre som har gjort i år, med «Trymmen sin skål». Du har sannsynligvis sett videoen av en ganske feststemt Øyvind Klemetsen (60), som drar i gang en skål for å hylle FNB-lederen Trym Aafløy, etter bompengepartiet sitt brakvalg i Bergen i år. Den skålen er på ekte, men videoen går viralt.

Så tas lufta litt ut av oss med et sjokk, på tampen av året, med nyheten om at Ari Behn har tatt sitt eget liv. En mange nå innser at vi har tatt for gitt, og kanskje en flere har ledd litt av, men også en som har vært omtalt som en raus og unik fyr, som både forfatter og personlighet. Det er i slike stunder vi blir minnet på at de av oss som vi anser som dem som virkelig kan kunsten å leve livet, også kan være de som ikke orker det. Selv om Instagram-kontoen deres vil fortelle deg noe helt annet.