Krüger & Krogh på spøkelsesjakt

Det tar tid å gjenskape Oslo på 1960-tallet. Det vet skaperne av tegneserien Krüger & Krogh alt om.

 

«Krüger & Krogh: Brennpunkt Oslo» ble en braksuksess da det kom ut i 2014. Tegneseriealbumet var inspirert av fransk-belgisk tegneserietradisjon à la Tintin og Asterix, og hadde handlingen lagt til Oslo på 1960-tallet. Både kritikere og lesere lot seg begeistre av nyskapningen signert de tre kompisene Bjarte Agdestein, Endre Skandfer og Ronald Kabícek.

– Jeg husker aller første gang vi skulle signere album, på Serieteket. Egmont mente det holdt lenge med 50 eksemplarer av albumet. Vi mente det ikke var nok. Det endte med at folk løp rundt i regnet på Grünerløkka for å kjøpe albumet andre steder, og kom våte tilbake for signaturer, humrer Endre Skandfer.

Albumet ble trykket i fire opplag, og vant både Sproingprisen og Pondusprisen. Fire år senere er Agdestein, Skandfer og Kabícek ute med den etterlengtede oppfølgeren. Historien er på 80 sider og har fått tittelen «Spøkelseståken».

Spøkelser på kirkegården

Her møter vi igjen de to agentene Jacob Krüger og Otto Krogh, spesialetterforskere i det topphemmelige Avsnitt for Mellemliggende Anliggender – AFMA. En søndagskveld høsten 1964 må de to agentene rykke ut til Gamle Aker Kirke, hvor en gjeng guttunger har hørt dype drønn fra grunnen og sett skikkelser stige opp fra gravene på kirkegården, innhyllet i tykk tåke.

– Det første albumet var litt science fiction. Denne gangen er historien litt mer okkult, sier Ronald Kabícek.

Etterforskningen tar agentene med tilbake til middelalderen, til myter og overtro, men også Oslos historie.

I dette albumet blir man litt bedre kjent med to agentene.

– Vi har jobbet med å utvikle karakterene videre, gi dem litt flere fasetter. Blant annet kommer vi litt tettere på Krüger, og opplever ham også privat, ikke bare gjennom jobben, sier Bjarte Agdestein.

Egentlig var det en helt annen historie de hadde på blokka da de skulle begynne på det vanskelige andrealbumet for fire år siden. Ett år uti prosessen valgte de å forkaste manuset.

– Vi spurte oss selv: er dette egentlig en Krüger & Krogh-historie? Etter et minutts tenkepause fant vi ut at nei, det var ikke det. Så da forkastet vi manus og begynte på nytt. Det er fordelen med å være tre stykker om dette prosjektet – vi har hverandre å spille på, og trenger ikke ta alle valg alene, sier Kabícek.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Inspirert av «Avengers»

Agdestein, Skandfer og Kabícek har alle bakgrunn innen reklame og animasjon. Ideen om å gjøre noe sammen oppsto mens de jobbet sammen på animerte reklameoppdrag, og slet for å klare å levere best mulig innen ekstremt trange tidsfrister.

– Det var ofte vi tre som ble sittende igjen når de andre hadde gått hjem. Vi delte en frustrasjon over at man ikke fikk gjort ting ordentlig, at det aldri var rom for å gjøre noe ekstra, sier Skandfer.

Dermed begynte de tre å sysle med ideen om å lage en egen tegneserie sammen. De ble raskt enige om to ting: Serien skulle ha handlingen lagt til Oslo på 1960-tallet, og den skulle være inspirert av TV-serien «Avengers» fra samme tiår.

– Vi er jo alle tre innflyttere til Oslo og synes lenge byen har fått for lite skryt og stolt eksponering, sier Skandfer.

– Vi hadde lyst til å lage et originalt konsept, og noe som vi selv ville ha kjøpt. 60-tallet er kult, fordi det er en tid som ikke finnes mer. Å ha dette som bakteppe, gir serien mye mer autentisitet enn om handlingen skulle være lagt til en fiktiv by, sier Agdestein.

For de tre ligger det mye arbeid bak når de skal gjenskape hovedstaden slik den så ut på 1960-tallet. Detaljene blir viktige.

– Vi har alle en begeistring for å grave i gamle bildebanker, bøker og arkiver sier Kabícek.

– Vi har hatt en litt sånn arkeologisk tilnærming til det, og tenker at det gir historiene en ekstra dimensjon. For oss har det gått litt sport i å gjøre det såpass grundig som vi gjør. Vi tenker at det skal være så nøyaktig som kan klare å få det til, så lenge det hjelper historien.

Les Dagsavisens anmeldelse av det første albumet: Man blir sittende igjen med en uforløst følelse.

Grundig research

Endre Skandfer kommer med et eksempel.

– I det nye albumet skal Krüger & Krogh ringe fra en telefonkiosk på Tullinløkka. Da måtte vi først finne ut om det faktisk fantes en telefonkiosk der i 1964. Den mest naturlige måten å finne det ut, ville jo vært å ringe Televerket. Siden Televerket ikke lenger eksisterer, måtte vi kontakte Telemuseet for å få den informasjonen vi trengte, og gå gjennom en liste med tusenvis av apparater.

– Hadde dette vært en vanlig tegneserie, ville vi bare tegnet inn en telefonkiosk der vi trengte det. Men i Krüger & Krogh må det stemme.

I en annen rute har Skandfer tegnet en bil som passerer utenfor Tronsmo.

– Det var en Chevrolet Bel Air fra 1957, og jeg tegnet den fordi den har en veldig kul grill. Men så kommenterte en av de andre at jeg hadde tegnet den på venstre side av veien, så da måtte jeg snu bilen – og den så ikke halvparten så kul ut bakfra. Men så viste det seg at akkurat den gata var enveiskjørt i 1964, så da måtte vi snu bilen igjen, ler Skandfer.

Ulempen med å være såpass nøye med detaljene er at leserne også henger seg opp i detaljene, og gjerne melder inn feil de finner.

– Det var en som sendte oss en pdf på ni sider, med oversikt over veiskilting på 1960-tallet, gitt ut av Statens veivesen. Han hadde klart å finne en feil på et av skiltene vi hadde gjengitt i «Brennpunkt: Oslo», humrer Bjarte Agdestein.

De tre er enige om at det er viktig å finne balansegangen mellom nøyaktig og pinlig nøyaktig.

– Det er viktig at detaljene ikke tar fullstendig overhånd. Hvis absolutt hver detalj skal stemme, ville vi ikke kunne skrevet historien, sier Skandfer.

– For oss kommer historien først. En spennende historie er det viktigste. Men vi er også opptatt av å utvikle karakterene, og på en måte er byen som en karakter også. Så det blir en balansegang, sier Kabícek.