Bøker

Kritiserer krimkremmeri

Ingvar Ambjørnsen leser nesten bare krim, og har skrevet krim selv. Likevel er hans nye roman om en feiret forfatter svært skeptisk til bokbransjens ­ensidige fokus på bestselgere.

LILLEHAMMER (Dagsavisen): 
- Kanskje ingen kritikk, direkte. Men en klar kommentar til hvordan bokbransjen ser ut. Jeg kritiserer på ingen måte lesernes smak, men harselerer over forlag og bokhandlere, sier Ingvar Ambjørnsen til Dagsavisen.

Hans nye roman, «Ut av ilden», handler om forfattersuperstjerna Aleksander Irgens, som skriver bestselgende krimromaner av den typen som er vilt populære i både inn- og utland. «Akkurat som Jo Nesbø», er det fristende å tenke. Men forfatteren poengterer, igjen og igjen, at verken Nesbø eller Ambjørnsen selv har stått modell for Aleksander Irgens.

- Man kan ikke lese denne boka og få et innblikk i mitt liv. Eller Jo Nesbøs. Irgens er oppdiktet, sier han.

Arbeiderbladjournalist

Aleksander Irgens i «Ut av ilden» er nemlig, stadig ifølge Ambjørnsen, en forfatter som har sviktet talentet sitt.

- Han begynte med å skrive seriøse bøker. Er en god forfatter, som på få år skrev to novellesamlinger og det som betegnes som en stor roman. Men så ga han opp. Vendte tilbake til jobben som journalist i Arbeiderbladet, og skrev ikke noe før han vant en krimkonkurranse noen tiår etter. Siden kun krim. Som forfatter kan jeg forstå ham. Man har sittet der i mange år, fått glimrende kritikker, men ikke noe salg, ingenting mer, sier Ambjørnsen.

Dumt med ferskvare

Det er et problem for hele bransjen. Nå enda mer enn før.

- Det er færre og færre bøker som får oppmerksomhet. Det er vanskelige tider for forfatterne. Det store problemet er at boka er blitt gjort til ferskvare. Det forfatterne nå kan hente ut av en idé mellom to permer, og et arbeid som kan ha tatt årevis, er cirka seks måneders inntekt før man dumper prisene. Man river verdien ut av varen forfatteren har skapt. Det er en stor feil å dumpe prisene fra 1. mai, sier Ambjørnsen, med henvisning til at fastpris på nye bøker ifølge gjeldende bokavtale kun gjelder ut utgivelsesåret og april året etter.

Han har ingenting imot krim som sådan. Eller krimelskere.

- Jeg kritiserer ikke leserne. Og jeg leser jo nesten bare krim selv, siden jeg anmelder. Har skrevet krim også, ganske mange bøker. Så jeg gråter ikke for meg selv her, men for unge forfattere som har fått det veldig vanskelig, sier han.

Tufsete helt

Mye alvor, altså. Men klart mest moro for leseren. Første halvdel av romanen foregår delvis på Litteraturfestivalen på Lillehammer, som pågår nå, med blant andre Ambjørnsen på plakaten.

Etter å ha opptrådt på et slags krimspill for et utvalg ansatte i en bokhandelkjede - selvsagt kvinner, alle sammen - blir Aleksander Irgens og hans elskerinne innblandet i et ekte slagsmål i en hotellbar på Lillehammer.

Det dekkes selvfølgelig behørig i pressen. Irgens velger å flykte. Selv om hans svigermor nettopp er død, og hans kone gjennom presseoppslagene får vite om ektemannens elskerinne.

- Irgens er ingen mann med særlig dyp innsikt i seg selv. Jeg pleier å være ett hundre prosent på mine hovedpersoneners parti. Det er jeg ikke nå. Jeg synes ofte at han oppfører seg som en tufs. Det er ikke ofte jeg gir hovedpersonene mine så mye juling som denne gangen heller, sier Ambjørnsen.

Lite sex

Irgens flukt går fra Lillehammer til Oslo og Larvik, og videre ut i verden til Island. Alt gjenkjennelig beskrevet, enten man har vært der på ordentlig eller ikke.

- Jeg ser alltid alt i klare bilder, som film. Landskap, hus, veier, alt sånt er veldig film for meg. Kanskje er det derfor så mange av romanene mine er blitt filmatiser også, fordi jeg skriver sånn. Men ikke ansikter, de ser jeg ikke.

- Bare kropper? Det er en del avkledde kvinnekropper i romanen?

- Ha ha, kanskje ser jeg film der òg. Men ikke stygge filmer. Det får jeg ikke lov til. Jeg satt på Kielferga i sluttspurten av min forrige roman da nettopp Jo Nesbø kom på TV. «Det er veldig lite sex i bøkene dine», sa intervjueren. «Nei da, jeg skriver masse sex. Men det blir strøket av redaktøren», svarte Jo. Jeg kunne svart akkurat det samme. Jeg skriver av og til sex, men redaktøren sier tydelig nei, og bort med det. Sex er jo noe av det vanskeligste man kan skrive. Det blir enten dum porno eller teite metaforer.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen