Bøker

Kritikernes bokfavoritter 2013

Fra Munch til Morrissey, fra Alice Munro til Merethe Lindstrøm: 
Dagsavisens bokanmeldere velger sine høydepunkter fra bokåret 2013.

Geir Rakvaag

Jo Nesbø: «Politi»


Hvor uoriginalt valget enn er: I et år der seriemorderne herjer fritt i norsk kriminallitteratur feier Jo Nesbø og Harry Hole gulvet med kopiene og konkurrentene. Mørk nok, men også med en sans for humor som er sørgelig fraværende hos de fleste andre.

Hans Olav Lahlum: 
«Kameleonmenneskene»

Den femte boka på tre år om Kolbjørn «K2» Kristiansen og Patricia Borchman, og Hans Olav Lahlum får oss igjen til å tro at det er krimforfatter han egentlig er. Fortsatt i en egen, betryggende gammeldags verden, denne gangen i 1972, med befriende avstand til sjangerens trender.

Gert Nygårdshaug: «Pergamentet»

Gert Nygårdshaug lar etterforskeren Skarphedin Olsen gjøre comeback, og gjør selv et godt comeback som krimforfatter. Med karakteristisk fri fantasi, som tar fortellingen med på mer spennende veier enn det velkjente utgangspunktet «pergament-fra-middelalderen» antyder.

Tore Renberg: «Vi sees i morgen»

Ingen kriminalroman i tradisjonell forstand, men en fortelling som tar hverdagskriminaliteten til nye høyder. Med et usedvanlig ellevilt persongalleri, og en fortellerglede som får sidene til å vende seg av seg selv. Og jammen klarer han med et nødrop å holde seg innenfor det gamle Jarle Klepp-universet også.

Gerd Elin Stava Sandve

Cecilie Enger: «Mors gaver»

Av og til klarer litteraturen å gjøre oss klokere på det store samfunnet gjennom å vise fram de små, nære ting. Sånn er Cecilie Engers gavepakke av en roman: En gjennomgang av julepresanger utvekslet gjennom flere tiår i en kjernefamilie, forteller om økonomisk, politisk og medisinsk utvikling, og om slekt og slekters gang. Alt nydelig fortalt, med stor kjærlighet.

Silvia Avallone: «Stål»

Sylskarp og innsiktsgivende roman om et Italia langt bortenfor de glansede turistbrosjyrene. Der menn er menn og jenter kvinner, og damene bare kan drømme om makt, selv over sine egne liv. Men mest av alt et varmt portrett av et stormfullt jentevennskap, nøkternt og stødig fortalt.

Alice Munro: «Bare livet»

Kanskje ikke Alice Munros aller beste novellesamling, men hun er så dyktig at hun forsvarer plassen selv når hun ikke er helt på topp. Som alltid kretser novellene rundt vanlige, dagligdagse hendelser i kvinners liv, fortalt med humanistisk innsikt som gjør Munro unik. Et lite selvbiografisk innblikk i hennes liv er en bonus.

Nicolai Houm: «De håpefulle»

Morsom og boblende energisk generasjonsroman med tre søsken i sentrum. Det handler om dans og skrivekunst, om Gud og surfing, om fedre og sønner og mødre og døtre, blant veldig mye annet. Lettlest og underholdende, på linje med amerikanere à la Jonathan Franzen.

Mode Steinkjer

Åsne Seierstad: «En av oss - en fortelling 
om Norge»

Det hittil beste, vondeste og mest dyptloddende portrettet som er skrevet om en terrorist og en nasjon. En fortelling med skarp egg, like kontroversiell som den er viktig, bred og allmenngyldig.

Steffen Kverneland: «Munch»

Edvard Munchs biografi i rødt, hvitt og rått. Kvernelands på alle måter største og mest ambisiøse prosjekt er blitt en tegneseriebiografi som vever serieskaperens visuelle verden sammen med Munchs, fortalt med overskudd og fandenivoldsk driv.

Yahya Hassan: «Yahya Hassan - digte»

Det er ikke bare ordene han bruker, men også hvordan han har satt dem sammen som har gjort danske Yahya Hassans diktsamling til den viktigste debuten i Norden på mange år. En samling illsint og intens lyrikk som knuser forstillinger og åpner for et blikk inn i samtida som er urovekkende og sterkt personlig. Utgis på norsk først neste år.

Yann de Caprona: «Norsk etymologisk ordbok»

Et kunnskapsmessig overflødighetshorn skapt av kjærlighet til språk og ord, en murstein som føyer seg inn i arven etter Falk og Torps legendariske ordhistorikk, men til fingerspissene hva gjelder å fange dagens språklige impulser og gjøre språk til folkelesning.

Bernt Erik Pedersen

Dag Solstad: «Det uoppløselige episke elementet 
i Telemark i perioden 1591 - 1896»

Kjedelig? Tvert imot, dette er en lesefest fra første setning! Igjen presser Dag Solstad romanformatet til det ytterste, og skaper en enestående opplevelse av slekt som følger slekters gang, og enkeltmenneskets plass i historien. Det er uforståelig hvordan kritikere seriøst kan hevde at dette er litterært svakt.

Gyrid Gunnes: «Stemmer 2: Å forkynne 
Guds ord klart og urent»

Aschehougs pamflett-serie «Stemmer» har vært et av bokårets friskeste innslag, en månedlig markering av motstand. Dette er den beste av de 12: Rebell-prest Gyrid Gunnes klarer å få noe så tilsynelatende trøtt som søndagsprekener i den norske kirke, til å bli eksplosivt sterk essayistikk, der det hele tida står noe viktig på spill: «Hva om noen sa jeg måtte velge mellom å være feminist og kristen, mellom etikken og metafysikken? Da ville jeg velge feminismen».

Morrissey: «Autobiography»

Aldri avskriv Morrissey: Idet platekarrieren hans lå død, kom han med en overraskende selvbiografi som satte salgsrekorder og skapte overskrifter. Det mest uventede var at boka har så klare litterære kvaliteter, med en fortellerstemme så vekselvis sarkastisk, sørgmodig, innful, poetisk, upålitelig og innsmigrende at fiksjonen aldri hadde klart å finne den opp.

Erlend Loe: «Vareopptelling»

Med den aldrende lyrikeren Nina Faber har Erlend Loe skapt et personportrett som er blant høydepunktene både i hans forfatterskap, og i det norske bokåret. Boka er dessuten et varmt forsvar for poesiens, og i forlengelsen også litteraturens, egenverdi.

Turid Larsen

Britt Karin Larsen: «Det synger i lauvet»

En klassisk fortelling i ordets beste betydning. En roman som forener spenning og underholdning med stor språkbevissthet, psykologisk sans og innsikt i en minoritetskultur - finnskogfolket - som er nesten glemt.

Merethe Lindstrøm: «Arkitekt»

I sin nye novellesamling viser fjorårets vinner av Nordisk Råds Litteraturpris sin virtuose evne til å balansere mellom det antydende og det klare, mellom tekst og undertekst. Forfatteren tegner opp gjenkjennelige hverdagssituasjoner, avslører vår sårbarhet og vår utsatthet.

Judith Hermann: «Alice»

Tyske Judith Herrmann skriver om vårt forhold til døden i nøktern, presis prosa. Det kan høres begredelig ut med fem dødsfall på 150 korte sider. Men gjennom fortellerstemmen til Alice blir dette en type gransking av menneskelige relasjoner og av flyktigheten i dem, som oppleves som både originalt og dypt menneskelig.

Per Olov Enquist: «Lignelsesboken. En 
kjærlighetsroman»

I denne romanen møter den eldre forfatteren Enquist den unge mannen han en gang var. Det er blitt en makeløs beretning om et kjærlighetsmøte, båret oppe av forfatterens fjærlette prosa og hans skarpe iakttakelssevne. En roman fylt av vemod, men også av stor humor.

Liv Mossige

Vanessa Baird: «Ulven og reven»

Finnes det en mer fantastisk illustratør enn Vanessa Baird i vårt kongerike? Dette er Baird og brødrene Grimm i perfekt symbiose. Illustrasjonene utfyller den korthogde teksten ved å dikte den videre inn i en marerittaktig verden der både kulturen og naturen har gått av hengslene.

Gro Dahle/Kaia Nyhus (ill): «Krigen»

En sterk bok om ei jente som blir spion i krigen mellom mor og far. Med både varhet og intens dramatikk risser lyrikeren Dahle opp et troverdig portrett av en familie i krise. Boka er glimrende illustrert av Kaia Nyhus.

Hans Sande: «Blå øger kan isje lyge»

Et portrett av en ensom guttesjel i cyberspace, skrevet på bergensdialekt. I denne dystopiske, mørke verdenen ligger alle muligheter åpne - unntatt kontakt med andre levende mennesker. En framtid som kanskje ligger nærmere vår egen virkelighet enn vi liker å tro.

Alice Munro: «Bare livet»

Munro portretterer menneskeskjebner ved å gripe fatt i detaljer som hva slags småkaker de baker, eller hvilken måte de står på når de får en skrekkelig beskjed. Dette er en mesterlig novellesamling fra Munro, den står ikke tilbake for noe av det hun før har skrevet.

Thea Urdal

Lars Mørch Finborud: 
«De svarte skiltene»

Jeg lovpriste Finboruds debutbok da den ble utgitt i vår, og lovordene mine hagler fortsatt. Her stifter man bekjentskap med blant andre en rimelig eksentrisk bestemor, to unge menn, millioner av svarte skilt, kunsthistorisk «jute­gnask», og en advokat som forsøker å flette sammensuriumet sammen til en historie.

Margaret Atwood: «MaddAddam»

Dronningen av såkalt «speculative fiction» Margaret Atwood har rundet 74, men det er ikke noe gammeldags med den siste delen av hennes fantastiske Madd-Addamm-trilogi, et framtidsscenario etter en massiv pandemi. Atwood er en sann ordsmed, og hennes oppfinnsomhet vil ingen ende ta.

Eline Lund Fjæren: 
«Ung jente, voksen mann»

Den pur unge debutanten Fjæren skildrer forbudt kjærlighet med kløkt og presisjon. Boken er på knappe 121 sider og veksler mellom synspunktene til to navnløse elskere, på vidt forskjellige stadier i livet aldersmessig.

Taiye Selasi: «Pakke og dra»

Selasis familiekrønike er rett og slett glitrende prosa. I hennes debutbok følger vi en familie fra Ghanas hovedstad Accra til akademikertilværelse i Boston. Selasi fletter en kraftig kurv i raffiabast, av intrikate blodsbånd, svik, bugnende mangotrær og kvelende hete.

Mer fra Dagsavisen