«Kristin Lavransdatter» er et teatermirakel i emning

Det er bare å bøye seg, om ikke i støvet, så i jord, blod og øl over Sara Khorami og resten av ensemblet i Kristin Lavransdatter på Det Norske Teatret. I regissør Kjersti Horns maraton som på premieren klokket inn på like under ti timer inkludert lapskaus og tre pauser, en av dem utilsiktet, blir Khoramis kraftprestasjon i tittelrollen både det emosjonelle og handlingsdrivende navet hele veien gjennom. Hun støttes opp av strålende medspillere og Mads Sjøgård Pettersens video og kameraføring, som sømløst utvider horisonten i fortellingen. Sigrid Undsets viljesterke Kristin Lavransdatter løftes ikke minst opp fra 1300-tallets skuggeheim og inn i vår egen samtid av en renskåren, sylskarp regi og nydelig tekstbearbeiding, hvor utfordringer rundt kjærlighet, samliv, makt og ære klinger med tidløs relevans.

«Kristin Lavransdatter» er på alle vis teaterhøstens største satsing. Å dramatisere og oppføre alle tre delene av Sigrid Undsets romansyklus «Kransen», «Husfrue» og «Korset» er halsbrekkende i seg selv. Å gjøre det «bok for bok», med en svært teksttro tilnærming og med visuelle grep som strekker seg langt utover teatrets hovedscene, gjør prosjektet unikt også utover selve «volumet». Verket skal også spilles som tre enkeltforestillinger på kveldstid. Som helhet var det vi så på premieren fortsatt i prosess, også på skuespillersiden, men «Kransen» er noe av det sterkeste og mest enestående vi har opplevd. Kjersti Horns visjon innbyr til et så indirekte samspill med publikum at vi kjøper det hele, inkludert det uferdige. Det fysiske manuset, som også ligger på bordet skuespillerne sitter rundt, og som de tyr til noen ganger underveis, blir også en påminnelse om ordet i seg selv og opprinnelsen til det hele.

Svært mange har et forhold til Undsets romansyklus. De som ikke har det, og innbiller seg at «Kristin Lavransdatter» er tørr som en neverbunt, kan få seg en overraskelse over hvor vital teksten fra 1920–22 er, hvordan skjønnhet og menneskelig brutalitet brytes og hvor fritt og direkte Undset skildrer de store opplevelsene, det strie båndet mellom en far og en datter, men også forelskelsen, intimiteten, erotikken og det medrivende hovmodet og raseriet som også teaterversjonen balanserer på fint vis. Undsets ord er kledd i en vakker, poetisk og høvisk språkdrakt, og det er eksplosivt.