Barneflyktninger fra Sørøya i 1945, om bord på den britiske destroyeren som fraktet dem til Skottland. Da hadde de overvintret i huler oppe i fjellene.

– Krigsbarn til alle tider

Sorgen over å miste småsøsken, et dyr eller en bamse, redselen for tyskerne som jaget dem på flukt. En ny dokumentarfilm lar de som var barn under krigen fortelle – til de som er på flukt i dag.

Kultur

– Jeg har intervjuet de som var barn og tenåringer under tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms i 1944, og latt dem møte barn som er på flukt i dag, for de har noe felles. Vi har hatt krigsbarn til alle tider. Barn har vært og er alltid uskyldige ofre for de voksnes krig, sier dokumentarfilmskaper Ellen-Astri Lundby til Dagsavisen.

Hennes nye dokumentarfilm «Brennende minner» er nettopp ferdig klippet, og skal ha verdenspremiere under Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) i februar. Lundby håper også å få filmen på TV, kino og i skolen etter hvert.

Bombeangrep

Filmskaper Ellen-Astri Lundby har arbeidet med «Brennende minner» siden 2011, og det har tatt tid å få finansieringen på plass. Filmen har også endret seg underveis.

Den første tida ville hun først og fremst fortelle historiene til seks forskjellige tidsvitner som var barn da hele sivilbefolkningen i Finnmark og Nord-Troms skulle tvangsdeporteres på seinhøsten i 1944.

Senere, inspirert av flyktningkrisen i Europa i 2015, kom hun på grepet med å la de eldre tidsvitnene møte barn som har flyktet fra krig til Norge i dag. I filmen ser vi for eksempel Grete Sofie Haagenrud fra Vadsø, i dag barnebokforfatter, møte de to jentene Halima og Samah Ismael fra Sudan. Alle tre har de opplevd bombeangrep, og alle tre er enige om at bomber er skremmende og farlig. De to jentene, som bor i Finnmark i dag, leser i filmen på klingende finnmarksdialekt barnet Gretes reaksjon på det store bombeangrepet mot Vadsø 23. august 1944: «Æ hadde ikke lyst til bli drept. Om tre dager hadde æ jo bursdag».

– Det var interessant og godt å se den fine kommunikasjonen mellom den eldre og den yngre generasjonen av flyktninger, sier Lundby, som ble godt kjent med begge gruppene under arbeidet med filmen.

– Jeg har prøvd å lage en annerledes film om krigen, og når jeg tar inn flyktningbarn i dag håper jeg å kunne vise at krig angår oss til enhver tid, og at barn over alt er uskyldige og prisgitt de voksne, sier Lundby.

Mistet søsken

Hun forsto på de eldre tidsvitnene at de hadde snakket lite etter krigen om det de opplevde under evakueringen.

– De fikk nok traumer, som de ikke fikk bearbeidet etterpå, mener Lundby.

– De fleste i filmen var veldig små under krigen, mellom fem og ni år gamle. Vi vet at barnesinn tar inn ting på forskjellige måter, avhengig av hvordan foreldrene oppfører seg i en ekstrem og tøff situasjon, mener Lundby, som forteller moren som fikk togturen fra Trondheim og sørover til å framstå som et morsomt eventyr overfor datteren sin.

– Et fellestrekk ved de tre hovedfortellerne fra Finnmark, er at de var godt voksne før de begynte å fortelle om det traumatiske de hadde opplevd. Det lå litt i tida etter krigen, at man ikke snakket så høyt om «sånt».

Barna i Nord-Troms og Finnmark opplevde alle at hus ble brent og at de ble jaget bort hjemmefra. Men krigsbarna i nord opplevde også evakueringen i 1944 forskjellig.

Noen barn måtte gjemme seg i huler og overvintre med familien sin i fjellet, og opplevde der å miste småsøsken i difteri. Andre barn ble fraktet sørover under grusomme forhold med tyske transportskip som «Karl Arp», der minst 25 mennesker døde på turen sørover. Ei samisk jente i slutten av tenårene flyktet med familien sin og hele reinflokken fra Nord-Troms og over fjellene til Sverige, livredd for å bli skutt før de nådde grensa.

Familien måtte også stå og se på at hele reinflokken på 1.000 dyr ble skutt av tyskerne. En gutt ble mobbet av de andre barna i den norske bygda han kom til som flyktning. De ertet ham og kikket i buksa hans for å se om han hadde hale.

– En av mytene om folk fra Finnmark var at de hadde hale, smiler Lundby.

– Det hjalp heller ikke at flyktningene ofte var lusete, skitne og medtatte når de kom sørover, og at de framsto som noen stakkarer som var ribbet for hus, hjem og alt de eide.

– Da hadde de gjerne vært opp til ti dager på reise, uten å ha fått vaske seg eller skifte klær. De hadde overnattet i båter og i kirker, forteller Lundby.

Same fra Lambertseter

Også dokumentarfilmskaper Ellen-Astri Lundbys mor ble evakuert under krigen. Hun kom fra en liten sjøsamisk bygd utenfor Alta, og endte til slutt opp i Oslo.

Der giftet hun seg og bosatte seg på Lambertseter. Hun la om dialekten og fortalte lite om familien sin i nord. Hun skammet seg tydelig over å være samisk, og datteren var over 40 år før hun forsto at hun selv hadde samisk bakgrunn.

Og så hun, som hadde vokst opp 60-tallets Gerhardsen-land, der alle var så like! Oppdagelsen fikk henne til å lage en dokumentarfilm med arbeidstittelen: «Jeg – en same fra Lambertseter». Filmen ble ferdig i 2009 under navnet «Min mors hemmelighet». Det var under arbeidet med denne filmen at hun ble ordentlig kjent med det store krigsdramaet i nord, der over 70.000 mennesker ble tvangsevakuert eller måtte flykte. Og det var nok her ideen kom om å lage en film om hvordan barna opplevde dette.

Siste vitner

I dag er disse krigsbarna rundt 80 år og eldre, og er snart de siste tidsvitnene fra denne perioden.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Jeg ville nok ikke laget denne historien uten min familiebakgrunn, sier Lundby, som legger til:

– Men dette er ikke enda en film og meg og min mor, men om barna!