Kultur

Kontroversiell Oscar-favoritt

«Three Billboards Outside Ebbing Missouri» hadde sin verdenspremiere under filmfestivalen i Venezia i fjor, og vant prisen for beste manus. Siden har den sikret seg fire Golden Globe-priser, inkludert for beste film, og ligger an til å bli en av vinterens store Oscar-favoritter.

Bilde 1 av 2

VENEZIA (Dagsavisen): Den irsk-engelske regissøren Martin McDonagh, mest kjent kjent for «In Bruges», er tilbake i sitt rette element – fem år etter metafilmen «Seven Psychopaths». Bekmørk humor og kontroversiell språkbruk står på menyen i «Three Billboards», et verk som tok ham åtte år å fullføre.

– Jeg har blitt spurt om «Three Billboards» er en politisk kommentar på spenninger som foregår i USA nå, men det er det ikke. Vi filmet mens Trump fortsatt var i gang med kampanjen sin, og ingen visste utfallet. Manuset ble ferdig skrevet for åtte år siden, og jeg har ikke rørt det siden da. Årsaken er rett og slett latskap, forklarer McDonagh.

Skrevet for McDormand

I «Three Billboards» følger vi Mildred (Frances McDormand) i sin fortvilte kamp om å finne sin datters morder og voldtektsmann. Hun møter mye motstand hos det lokale politiet, som ifølge henne selv ikke legger inn stor nok innsats. Mildreds ukonvensjonelle metoder for å komme til bunns i saken forbedrer ikke forholdene.

– Jeg skrev rollen for Frances, og jeg kunne ikke sett for meg noen andre få det til på samme måte. Hun er ekstremt intelligent, og passer godt i komedieformatet. Mildred er ikke en hatefull person, men hun er fylt med sinne og sorg. Hun er en sterk kvinnelig protagonist, som ikke finner løsningen på et stort problem. Jeg syns det er fryktelig sørgelig, men også rørende på en måte, forteller han.

– For å skape en dramatisk historie, må man velge å vise dramatiske hendelser. Men det var viktig for meg å aldri fremstille dem som kyniske. Jeg ville vise nedbrutte mennesker, og hva man kan utforske i dem. Skal man få det sørgelig på den rette måten, kan man ikke være kynisk. Man må balansere inn tilstrekkelig med kjærlighet og håp også, legger han til.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Vold og bannskap

Martin McDonaghs filmer er kjente for sin kompromissløse vold og sitt drøye språk. På grunn av disse signaturingrediensene har det ikke alltid vært lett for regissøren å få gjennomslag hos produsentene.

– Med «In Bruges» ble jeg bedt om å tone ned volden en god del. Produksjonsselskapet ga meg også en liste med irske filmer som ikke hadde tjent godt med penger, og brukte dette som argumentasjon for at Colin Farrell og Brendan Gleesons karakterer skulle prate britisk. For meg ble det uaktuelt. Se for deg to irer med tilgjort cockney-aksent. Det ville ikke blitt det samme. Man finner raskt ut hvem man ikke gidder å jobbe med igjen, for å si det sånn. Heldigvis var det ikke noen store innsigelser på «Three Billboards», for produsentene visste hva de gikk til ved å jobbe med meg.

En forkjærlighet for USA

«Three Billboards» bærer et tydelig western-preg over seg, og er satt til en landlig småby i Missouri. McDonaghs sterke fascinasjon for amerikansk kultur og film har preget produksjonen fra start til slutt.

– Jeg skrev hele manuset i små notatbøker mens jeg var på road trip gjennom USA. Jeg reiser til forskjellige stater så ofte jeg kan, for jeg elsker kulturen, folket og naturen. Det var viktig å fange det erkeamerikanske i «Three Billboards». En av mine favorittfilmer er «Paris, Texas», som også er en europeisk regissørs tolkning av det amerikanske. Jeg har alltid syntes at USA er vakkert og cinematisk. Kunstnerisk. Egentlig er de fleste steder i verden foruten hjemme det, forklarer McDonagh.

– Jeg elsker spagetthi-westerns. Mildred er på en måte en moderne John Wayne, noe vi oppdaget i klippeprosessen. Det er noe med måten hun går og beveger seg på, og at hun har et personlig mål om å bekjempe bad guys. Komponist Carter Burwell lagde et eget tema for Mildred, som fungerte perfekt. Det endte opp med å bli mer western enn intensjonen.

Dagsavisens anmeldelse: «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri»: Markedsføringens makt

Mannebarnet Sam Rockwell

Sam Rockwell bekler rollen som politibetjenten Dixon, den skruppelløse makkeren til Woody Harrelsons karakter. Rockwell vant nylig en Golden Globe-pris for beste mannlige birolle.

– Jeg vokste opp med western-filmer, og har alltid vært fascinert av hillbillies og lovløse på film. Det er gøy å spille badguys, men Dixon er mer en antihelt enn en badguy. Han tror han er en god politibetjent, men egentlig er han en tulling. Han jobber med hjertet, og ikke hjernen, noe som gjør at han aldri vinner, forklarer Sam Rockwell.

– Jeg reiste til småbyer i Missouri for å studere de lokale politibetjentenes væremåte og personlighet, noe som var en veldig rik opplevelse. Vi drakk øl sammen og de viste meg masse triks de benyttet i yrket sitt, noe som gjorde at jeg følte meg som en detektiv. Å ta med dette inn i materialet Martin har skrevet, har vært givende og utrolig morsomt. Manuset er så godt skrevet, og ekte. Mange vil nok mene at det er for mye banning. Spesielt amerikanere er merkelige når det kommer til stygge ord, forteller han.

– Sam er helt brilliant å jobbe med, og jeg skulle gjerne gjort det hver dag hvis jeg kunne, skyter McDonagh inn.

– Han får frem en helt perfekt umodenhet i Dixon. Selv om han kan framstå som noe tomhjernet, tror man fremdeles at han kan forandre seg og bli et skikkelig menneske. Denne utviklingen er i bunn og grunn filmens hjerte. Man tror lenge at det er Frances’ film, men den ville aldri ha blitt det samme uten det han forårsaker, og det de trigger i hverandre, avslutter han.

Mer fra Dagsavisen