Kong ler

5

TEATER

«Kongen dør»

Nationaltheatret

Regi: Stein Winge

Med: Jan Sælid, Anneke Von Der Lippe

Hva skjer når hovedpersonen i et drama får vite at han kommer til å dø når stykket slutter? Eugene Ionesco lar en eneveldig konge få lide denne skjebnen i sin komedie «Kongen dør» fra 1962. På Nationaltheatrets Amfiscene er dette blitt en hysterisk morsom forestilling der dødsangst og maktsyke får folde seg ut i alle slags festlige sjatteringer.

Kong Bérenger (Jan Sælid) har regjert i 400 år, og det har bare gått nedover med kongeriket hans. Økonomi og utdannelse svikter, trærne har sluttet å vokse, ekkoene har sluttet å svare. Riktet er bare hull i hull, takket være en konge som er mest opptatt av seg selv og sin egen makt. Men nå skal han dø, og det i løpet av 90 minutter, ifølge kongens livlege (Espen Alknes) og første kone (Anneke von der Lippe).

Forestillingen er seig i starten, det løsner først når kongen entrer scenen. Hans visuelle gestalt er som klippet ut av en skrekkfilm, med en dæsj av barnebursdag. Og kongen er en dobbel natur, han er hele tiden vinglete og omskiftelig. Når alt kommer til alt, kretser han bare om seg selv. Men det kretses på upåklagelig vis. Sælid evner å få frem så mange nyanser av egoisme, dødsfrykt, makt og maktesløshet som vel det komiske registeret måtte tillate – og enda litt til. Kongen går på høygir og lavgir om hverandre, og ja, det er hysterisk, men jeg ler så jeg gråter. Det gjør jeg sjelden på teater.

Kongens to koner og hoff er i Tine Schwabs punkbarokke kostymer nesten som enkeltstående kunstverk. Anneke von der Lippes dronning må være i slekt med Frida Kahlo. Rebekka Nystabakks yngre dronning har et sus av 1980-tallets Madonna. Mens Gisken Armand freser rundt med hanekam og Doctor Martens-sko. Farge-paletten spinner helt klart videre på den Schwab brukte i Winges oppsetninger av Shakespeares kongedramaer – og ja, jeg innrømmer at jeg gripes av en nostalgi både til disse forestillingene, men også til produksjoner radarparet Winge og Schwab gjorde på 90-tallet. Som kongedrama er dette noe helt annet enn Shakespeares.

En forvirret kong Bérenger tror riktignok etterhvert at det var han som var Shakespeare, men det er det nærmeste man kommer. Winge har uansett et veldig godt grep om denne komedien, her holdes ikke noe tilbake.

I denne oppsetningen foregår handlingen i et slags walk in-closet, der dressposer henger i skap langs veggene. Når kongen dør, faller posene, og dermed fasaden, makten og narsissismen. Tilbake henger et skjelett ikledd kongens gevanter. Og det er jo dessverre at slik at selvelskende makt og makt for maktens skyld aldri forsvinner helt. Det vil alltid være noen skjeletter i skapene, selv i de mest velfungerende samfunn.

Jeg kunne gjerne avrunde med stykkets nåtidige samfunnsrelevans, om selvsentrerte herskere som svinger seg opp på samfunnets elendighet. Men teateranmeldere i USA kjente på en hjemlig aktualitet ved en oppsetning av stykket allerede i 2009, så med tanke på at verden ikke nødvendigvis har blitt bedre, minner Ionesco oss i alle fall om at ingenting varer evig. Og i mellomtiden er det lov å le.