Kultur

Kommunefarget La Traviata

La Traviata treffer ikke helt planken.

Dagsavisen anmelder

OPERA

«La Traviata»

Av Giuseppe Verdi, Francesco Maria Pave

Regi: Tatjana Gürbaca

James Gaffigan, dirigent

Med Aurelia Florian, Daniel Johansson, Audun Iversen, Maija Skille, m.fl.

DNO & B

I forrige uke presenterte operasjefen et program for neste sesong der et hyppig brukt ord var «reprise». Det er mye repertoar jeg gleder meg til å se igjen, for i det siste har vi vært bortskjemt med forestillinger som skaper engasjement og diskusjon. Men siste større premiere før sommeren, Verdis klassiker «La Traviata», er kjedeligere enn merittlistene til folkene bak skulle tilsi. Åpningstablået, der gjestene på en parisisk sosietetsfest er frosset midt i en bevegelse, lover godt og gir rom til musikken. Men orkesteret plukker ikke opp den ballen, og når alle får bevege seg igjen, ser det mer tilfeldig ut.

Det meste av handlingen foregår oppå en abstrakt scene-på-scenen. Den kunne minne om en diger bokstøtte med kommunefarget harlekinmønster som bakvegg. Langt om lenge, når tragedien er et faktum, er bokstøtten også en slags verden som faller fra hverandre i biter trillet rundt av sceneteknikere, uten at det er veldig gripende.

Sceneløsningen låser sangernes bevegelser og koster mye musikalsk. En ekstra etasje i høyden bidrar ikke til kontakt mellom stemmer og orkester. For hovedpersonen Violetta mangler kontakten helt i første scene. Stemmen skinner, og å gjøre Violetta mer eterisk enn de andre, kan forsvares. Men intonasjonen er uklar, linjene seiler og fortøyer aldri harmonisk verken i hva orkesteret eller hennes utkårede Alfredos uanstrengte tenor driver med. Å være låst på en catwalk halvannen meter opp i luften, eller splittet i to nivåer når noen beveger seg ned på gulvet, er heller ikke ideelt for koret. I andre akt får Violetta styr på det sanglige, og særlig i svake partier har hun elektrisk kontroll. Orkesteret glimter til, men klarer ikke helt å følge opp og faller for ofte sammen til et retningsløst teppe. I disse vanskelige omgivelsene er Audun Iversens Gaston et stort musikalsk lyspunkt. Recitalen han sang i Operaen for en stund siden, kunne virke litt tung, men i denne rollen er tyngden bevegelig og en flott kontrast til Violettas skimrende svake partier. Daniel Johansson som Alfredo overbeviser også, sammen med flere fine biroller som Verdi ikke gir mye spilletid. Men den musikalske helheten som binder komponistens flettverk av linjer sammen, mangler.

Paradoksalt nok tar den pregløse scenografien aller mest plass i bevisstheten. Den vil kanskje være pregløs, men virker uenig med seg selv. En fin scene der koret står langs hele (den virkelige) bakveggen med ryggen til, plukker opp det abstrakte og arkitektoniske fra åpningen. Ned over dette grafiske drysser masse konkret småtteri som nettopp blir for smått til å ha effekt. En kort sekvens med maskerade og konfetti introduserer kunst, kropp og kjærlighet i de rike parisernes livstrette verden. Men den er trykket inn i et hjørne, og sammen med brevark og pengesedler som hovedpersonene konstant kaster rundt seg, produserer det mest umotivert rydding og store emosjoner med feiekost. Konvensjonelle, realistiske middagsbord, rødvinsflasker og gaver med sløyfe kan også virke overforklarende i de abstrakte omgivelsene.

«La Traviata» betyr den falne, og da Verdi skrev operaen over romanen «Kameliadamen», var det en radikal provokasjon å gjøre en luksusprostituert til hovedperson i en opera. I denne oppsetningen er Violetta tenkt som en sterk kunstnerkarakter. Men selv om damene river klærne av mennene her og ikke omvendt, smitter det likegyldige og fargeløse som korets parisere skal representere, over på oppsetningen som helhet.

Anmeldt på bakgrunn av forestilling tirsdag 28. april.