Russel Nachman bruker maskerte menn fra metallkulturen som kulturelle markører i fremmede landskap, som her i maleriet «Palimpsest 23». FOTO: RUSSEL NACHMAN

Kommer snikende

De lurer seg innpå deg, kunstverkene i Haugars nye utstilling «Sneakyville». Midt oppi all skjønnheten er det grunn til å undre seg over hva som skjuler seg under overflaten?

 

UTSTILLING

«Sneakyville»

Sverre Malling (kurator) m.fl.

Haugar Vestfold Kunstmuseum, Tønsberg

TØNSBERG (Dagsavisen): Selv om hverdagen kan synes triviell og vanestyrt er det ikke vanskelig å tenke seg at virkeligheten kan skjule ting, hendelser og fenomener som er skremmende og uhyggelige. Det er godt å få bekreftet egen fortreffelighet med litt uhygge. På Haugar Vestfold kunstmuseum tar de denne opplevelsen på alvor, og inviterer til en estetisk tiltalende og snikende ekkel utstilling der skrekkeffektene er av det mer subtile slaget. Det ligger stor kraft i antydningens kunst, og nettopp derfor blir dette en sterk utstilling.

Som kurator og sentral kunstner er Sverre Malling utstillingens omdreiningspunkt. Det er hans tegninger som møter deg ved inngangen til utstillingen, og det er de som setter seg i minnet som en irriterende igle. De fem kollegene han har invitert har kunstneriske uttrykk som er veldig annerledes enn Mallings utsøkt detaljerte og vakre svart-hvite tegninger. Han har gjort klokt i å finne kunstnere med ulike praksiser.

Jeg skal ærlig innrømme at det har vært en utfordring å finne en vei inn i denne anmeldelsen. Jeg har lest Haugar-direktør Jan Åke Petterson og kurator Mallings tekster, og det er relevant å snakke om Freuds psykoanalyse, monstrene i oss og usikkerheten som oppstår når noe velkjent og hjemlig blir snudd på hodet. Problemet løsnet først da jeg tenkte på Lise Bjørne Linnerts prosjekt «Cruelty has a human heart», eller «Ondskapen har et menneskelig hjerte». Den tekstbaserte installasjonen har en lang rekke utsagn og sitater om ondskapens vesen. Tittelen har hun hentet fra den engelske poeten og bildekunstneren William Blake (1757–1827). Han peker på den enkle erkjennelsen at ondskapen ligger som en mulighet i ethvert menneske, noe alle som søker det gode bør legge seg på minnet.

«Dark tourism» er tema for svenske Nadine Byrne. Hva er det i oss som gjør at vi trekkes til steder som har vært åsted for katastrofer og massakre? Vi har selv fått begrep om hva dette fenomenet er etter massemordene 22. juli 2011. Byrne tar for seg ett av ureksemplene på det voksende fenomenet ved at hun har oppsøkt ørkenområdet der gærningen Charles Manson og hans «familie» av likesinnede oppholdt seg den siste tida før de begikk en serie bestialske mord i 1969. Slike steder er blitt en makaber form for turistattraksjoner, og hennes fotomontasjer viser både stedene og medlemmene av sekten. I en serie beskjedne, men fascinerende keramiske objekter gjenskaper hun de fysiske omgivelsene. Men – kunsten som sådan er kanskje ikke like interessant som det avskyvekkende ved det fenomenet hun utforsker?

Da er det mer hold i amerikaneren Russel Nachmans bruk av maskekledde «metall heads» satt inn i ulike rammer, som klassiske, europeiske middelaldermanuskript eller illuminasjoner. Sammenhengen kan bli smått absurd. Satt sammen med svenske Danilo Stankovics detaljerte tegninger av gnomer og andre fenomener som peker mot det underjordiske spennes det opp en fascinerende forbindelse mellom samtidens fenomener og historiens rammeverk.

Virkelig interessant blir det når du kommer inn i finske Jarmo Mäkiläs installasjon. En serie malerier setter tonen for barndommens møte mellom natur og kultur. Her slår den underliggende trusselen fra det dyriske gjennom med undertrykt kraft, og det blir forståelig at kunstneren har plassert sitt eget kontrafei trygt og isolert inne i en spesiell miniatyrutgave av en merkverdig campingvogn. Han knytter bånd til (det lokale) publikum ved å inkludere plateomslag av Tønsbergs store sønn, Jahn Teigen, i en stor, skogslignende installasjon.

Insektene og fuglene til engelske Tessa Farmer er en opplevelse i seg selv. Hun nøyer seg ikke med å vise utstoppede fugler og tørkede insekter. Nei, hun monterer insektenes bestanddeler i nye, merkverdige former og setter dem sammen i formasjoner som skaper dramatiske, tredimensjonale historier i rommet.

Koblingen mellom natur og mystikk i de sistnevntes arbeider finner en resonansbunn i Sverre Mallings tegninger, som veldig ofte tematiserer møtet mellom natur og kulturelle etterlatenskaper. Enten det er en gammel hippie, en utrangert folkevognbuss eller – som i utstillingens signaturverk – en shabby hytte i fjellheimen, handler Mallings tegninger ofte om elementer fra kulturens utkanter som settes under press i møtet med naturen. I signaturverket «Norwegian Muskox» fyller en stor moskusokse nesten hele flaten i den store tegningen. Den er utstyrt med et mystisk smil som kan minne om «Mona Lisa». Det gir den en inviterende gest, samtidig som den veldige kroppens kompakte stillstand virker truende. Det er så vidt det blir plass til en hytte nede i hjørnet, men den er viktig – ikke minst fordi den er utstyrt med en rekke kulturelle koder som sier sitt om det samfunnet vi er en del av. Hva det er får du reise til Haugar for å se selv.