Knut Haavik (1943-2019): Rampen i rampelyset

MINNEORD: Knut Haavik var en ramp i rampelyset, men ingen andre redaktører kunne matche hans tydelige rolle i offentligheten.

 

Tenk tilbake til lanseringen av Se og Hør i 1978 og fram til i dag. Kan du huske en redaktør som har vært tydeligere i sin kamp for eget organ enn den tidvis utskjelte redaktøren av Se og Hør? Selv har han sagt at han tok et ja for et ja og et nei for et kanskje. Det var det mange som merket, og det var nok også årsaken til at Knut Haavik lenge var selve redaktøren med stor R i norsk offentlighet. Ingen liten kunst for en ukebladredaktør, men Haavik var en kunstner på sitt felt, enten man likte det eller ei.

Knut Haavik var i det hele tatt ikke en type som gikk stille i dørene. At han skulle bli stående igjen som kjendispressens store far i Norge, er derfor ikke helt rettferdig eller et fullstendig bilde av hans virke. Haavik satte store fotavtrykk etter seg også politisk. Før Se og Hør-tiden var han en markant medarbeider i VG, der hans to sønner fortsatt viderefører familiens tabloide arv. Se og Hørs grunnlegger i Norge kunne sikkert nådd helt til topps i det avishuset også.

Hadde Knut Haavik fått ledertrøya i en av landets tabloidaviser i stedet for et kjendis- og aktualitetsblad, tror jeg vi hadde fått en avisredaktør som hadde formet landet mer enn noen annen aviskollega i moderne tid. I stedet formelig VAR han Se og Hør fra han lanserte det danske ukebladkonseptet i det norske markedet i 1978 til han gikk av som redaktør i 2004. Et av de første grep han gjorde, var at han innså forskjellen mellom Danmark og Norge. De nakne piker fra den danske utgaven, ble vraket i Norge. Og etter noen nummer med krim- og aktualitetsstoff som ikke solgte veldig godt på førstesiden, fant han et kjendiskonsept som alle i Norge i dag kjenner.

Knut Haavik fulgte rått det folket ville ha, og betale for, og ikke nødvendigvis det innholdet han selv brant mest for. Dermed skapte han ikke bare en økonomisk mediesuksess uten sidestykke nærmest i europeisk målestokk, med enorme overskudd som ble sendt med danskebåten til familien Aller i København. Han skapte seg også en talerstol for sitt samfunnsengasjement med flere lesere og tilhørere enn de fleste andre redaktører kunne matche.

Til tross for de kjendispregede førstesidene, var Knut Haavik mer synlig i TV-debatter enn på røde løpere. Han var ingen glamourfigur, men beholdt i stedet sitt samfunnsengasjement. Selvbiografien fra 2004, «En ramp i rampelyset», er lesverdig av mange grunner, for langt flere enn dem som utelukkende er opptatt av kjendiser, og den bærer en svært dekkende tittel for å beskrive forfatterens virke.

Lederspalten i et Se og Hør som på sitt meste oppnådde et ukentlig opplag på over 420.000 eksemplarer, ble lest av svært mange som så Haavik som sin egen redaktør. Han var ikke opptatt av å skrive for å få venner, og kanskje derfor var det slik han ble så populær i noen kretser og utskjelt i andre. Det er ikke mange som sitter med Se og Hør på en kaffebar på Grünerløkka, til det kan det oppleves for stigmatiserende. Alle hevdet en periode at de leste bladet hos frisøren. Sannheten er likevel at det mange andre steder i landet er mer stigmatiserende å sette seg ned med Morgenbladet eller Klassekampen enn Knut Haaviks gamle blad. Leser man de førstnevnte, tror man at man er noe. Leser man Se og Hør, er man folk flest.

Kanskje startet det ved at Knut Haavik i offentligheten framsto som Carl I. Hagens kompanjong og likeverdige populist. De hadde begge en helt egen evne til å engasjere folk. At Fremskrittspartiet deretter foreslo ham inn til en rolle i Norsk kulturråd, var derfor kanskje ikke så overraskende, men også der gjorde Haavik seg bemerket. På Kulturrådets nettside kan vi lese at Haaviks største utfordring i Kulturrådet var å bli akseptert av de andre rådsmedlemmene, men at han selv syntes tiden i Kulturrådet var den mest spennende perioden i karrieren hans.

Knut Haavik har lagt igjen etter seg et formidabelt livsverk og de overskudd som førte til at Aller-konsernet også berget hans gamle hovedfiende Dagbladet. Hver gang Dagbladet skrev «kjendisbladet Se og Hør», svarte Haaviks redaksjon med å skrive «kulturavisen Dagbladet». Jeg tror vi må innse at det var Knut Haavik som påvirket den norske kulturen mest.