Kultur

Klipper og limer i Ibsen

Operaen vier en helaften til de tre kvinnene Ibsen skrev i München som gikk under på grunn av medgang.

Å danse Ibsen er blitt Operaens varemerke og store eksportvare. Signaturverket «Ghosts – Ibsens Gengangere» har turnert verden rundt og «Hedda Gabler» ble invitert til Bolshoi-teatret i Russland. Likevel er ikke Operaens siste Ibsen-stunt synonymt med plankekjøring: helaftenskvelden «München-trilogien», som er basert «Rosmersholm», «Fruen fra havet» og «Hedda Gabler», består kun av to solister, noe som aldri har blitt gjort på Operaen før.

– Dette stykket er ikke bare fysikk, det er følelser. Idet jeg lukker øynene er jeg disse kvinnene, jeg tenker over deres valg som om de skulle vært mine egne. Når jeg selv ser ballett ønsker jeg å komme så tett på solistenes følelser som mulig. Med bare oss to på scenen, meg og Ole Willy Falkhaugen, får vi muligheten til nettopp det. Det er ingen forstyrrelser for publikum, og vi må selv sørge for dynamikken på scenen. Jeg må klype meg i armen av at vi får lov til dette! sier Camilla Spidsøe.

Les også: Billigere pensjonsordning har stoppet Operaens store underskudd (+)

Kraftfulle kvinner

Hun er solist i Nasjonalballetten, har før danset Fru Alving i «Ghosts» og skal nå danse seg gjennom fragmenter av de tre stykkene Ibsen skrev da han bodde i München.

– Hvis jeg skulle ha ønsket meg én ting etter en lang karriere som ballettdanser, så måtte det bli dette. En helaftens duett med den riktige partneren, uten masse staffasje og med desto større ansvar, sier Spidsøe.

Spidsøe danser henholdsvis Rebekka West, Fru Ellida Wangel og Hedda Gabler i kronologisk rekkefølge.

– Det mangler ikke kraft i disse kvinnene, for å si det sånn. Tenk at Ibsen skrev fram disse karakterene i sin tid! Selv om tiden har endret seg mye siden den gang, er det fortsatt enkelt å tre disse stykkene over eget liv. Vi er fortsatt fryktelig flinke til å sette regler for oss selv, fortelle hverandre hva vi burde og ikke burde gjøre, selv om vi egentlig bare vil følge hjertet. Det er det disse tre stykkene handler om. Som Ellida i «Fruen fra havet», som har valgt et trygt ekteskap, men blir fristet til å velge en annen, gå en annen og mindre trygg vei. Hun er kanskje den mest sårbare i stykket. Men egentlig viser det fram helt arketypiske situasjoner i livet – å bryte med det du har forpliktet deg til, å bli dratt mot noen andre, å bli eller dra, de fleste har stått overfor et slikt dilemma i livet, tror jeg.

Les også: «Vi må snakke om Faust»: En eksplosjon av teatermagi (+)

Maler over Ibsen

– Spesielt «Fruen fra havet» er så dansbart, det finnes så mange metaforer i denne mystiske og fremmede mannen hun en gang i tiden har lovet seg bort til. Hva er det som drar henne mot ham og gjør henne så misfornøyd med ekteskapet sitt? Hvordan finner hun frihet? Dette prøver vi å dvele ved i stykket, sier Ingun Bjørnsgaard.

Hun har koreografert stykket og er selv en ordentlig Ibsenkjenner i samtidsdans-universet. Før har hun koreografert «Rotating Nora», basert på «Et dukkehjem», «Hedda», basert på «Hedda Gabler» for Ballett de Lorraine og «Sjøen», basert på «Fruen fra havet» og nå München-trilogien, som hun og Spidsøe sammen ønsket å pitche for ballettsjefen.

Oppsetningen har vært et stykke klipp-og-lim-øvelse; replikker er sakset sammen og fragmenter av de tre stykkene vises på scenen. Stykket er akkompagnert med musikk av Joseph Haydn og Lars Petter Hagen, som en strykekvartett spiller på scenen. I tillegg har ambient-musikeren Biosphere, Geir Jenssen, bidratt med musikk til oppsetningen. Skuespilleren Andrine Sæther står også på scenen med en monolog, som er Ibsens egne ord, klippet og limet i.

– Dette er ikke Ibsen per se, vi har malt over ham og har vært inspirert av konfliktene i stykkene. Vi ønsket å jobbe med disse kvinnenes mørke sider, og samtidig vise hva som driver dem. Sigmund Freud skrev et essay om Rebekka West fra «Rosmersholm» som på norsk het «de som går under på grunn av medgang». Det har vi tatt utgangspunkt i, forteller Bjørnsgaard.

Hun forteller at det ikke er opplagt å gjøre Ibsen om til samtidsdans, til tross for at hun gjør det gang på gang igjen.

– Vi bryter jo med fortellertradisjonen når vi setter opp dette som samtidsdans, for på vår scene handler det ikke om å fortelle en hel historie. Det handler om å lage situasjoner, utdype følelser, lage landskaper og gå på undersiden av det som blir fortalt. I denne oppsetningen har vi valgt å dvele ved situasjoner som går fort over i Ibsens originaler. Vi ønsker å dvele ved de såreste punktene, sier hun.

«München-trilogien» spilles 25.-28. april på Scene 2 i Operaen.

Mer fra Dagsavisen