Klassehagen

To år har gått siden terrorangrepet på tvillingskyskraperne i New York. Et minnesmerke skal utformes, og en anonym arkitektkonkurranse holdes. Juryen diskuterer heftig, men ender til slutt opp med prosjektet «Hagen» som sin vinner. Fulle av spenning åpner de konvolutten med vinnerens navn. Og får sjokk.

For på lappen står det «Mohammad Khan» - et muslimsk navn. Og kan man egentlig la en muslim utforme et minnesmerke som skal hedre ofrene for muslimske terrorister? Juryen vakler, folket raser, og mediene tyner det de kan ut av det allerede sydende islamhatet.

Slik starter amerikanske Amy Waldmans debutroman «Den lukkede hagen», som nylig er oversatt til norsk.

- Jeg ville egentlig ikke skrive om 9/11, men om tida etterpå. Følgene, og alle spørsmålene som ble aktualisert av terroren. Hvem hører til i USA? Hvordan reagerer vi når vi føler oss angrepet? Hva er sorg? Hvordan blir avgjørelser tatt i et demokrati? Hva er forskjellen på hver enkelts individuelle identitet og gruppeidentitetene vi alle tilhører? Det er nerven i romanen, ikke terroren, sier Waldman til Dagsavisen.

Komplisert kunst

Svarene er mindre viktige enn spørsmålene.

- For meg er poenget med kunst å komplisere, ikke forenkle. Nøyaktig det motsatte av medienes rolle, med andre ord, sier Waldman, som har jobbet i mange år som nyhetsjournalist og utenriksreporter for sentrale amerikanske publikasjoner.

Flere av personene i boka, inkludert arkitekten og jurymedlemmet som skal representere de etterlatte, vingler mellom den ferdigdefinerte og tydelige holdningen de ønsker å vise utad, og den opprørte og forvirrede usikkerheten de føler inni seg. Hele tida.

- Sånn er det jo. Man vingler. Jobber for å holde fasaden, men er i opprør inni. At dette skjer for åpen scene, mens alle partene er under stort press, gjør alt ekstra komplisert.

Klassekamp

Flere av personene i boka tvinges til å spille rollen som representanter for store og uensartede grupper, uten dermed å føle seg spesielt hjemme i gruppa hvor de plasseres. Arkitekt Mohammad skal liksom representere alle USAs muslimer, jurymedlem Claire skal liksom representere alle de etterlatte.

- Klart de vegrer seg. Rike, velutdannede Claire har for eksempel fint lite til felles med en av de andre personene i boka, nemlig den bangladeshiske enka etter en illegal innvandrer som vasket toalettene i tvillingtårnene. Likevel skal hun være hennes stemme i juryen.

Dermed handler «Den lukkede hagen» også mye om klasse. Om rike, politisk radikale og kulturelt utdannede newyorkernes møte med den konservative, islamskeptiske middelklassen fra resten av landet.

- Ja, definitivt. Mange mil skiller Claire og den bangladeshiske enken. Samtidig ønsket jeg også å vise at noe er felles. Sorgen og tapet, og den gryende forståelsen av at de tidligere ble definert i lyset av sine ektemenn.

Usikre liberale

«Den lukkede hagen»s originaltittel er «The Submission», et uoversettelig spill på at «submission» på engelsk betyr både «konkurransebidrag» og «underkastelse». Sentrale spørsmål er om amerikansk-muslimske Mohammad bør underkaste seg folkets krav om å fornekte sin kulturelle bakgrunn, eller om juryen bør bende av for folkets krav om en ikke-muslimsk vinner.

- Det interessante er at også radikale og inkluderende amerikanere er ambivalente. Etter at jeg hadde skrevet ferdig boka mi, oppsto det diskusjon rundt oppførelsen av en moské i nærheten av terrortomta i New York. Islamhaterne ville selvsagt ikke ha den, og oppførte seg like rabiat som i «Den lukkede hagen». Men også de liberale sa ting som at «selvsagt støtter jeg muslimenes prinsipielle rett til å bygge en moské - men jeg skulle virkelig ønske de lot være likevel».

Framtidsoptimist

Igjen som i boka.

- Folk ønsker å være inkluderende, men klarer det ikke helt. Særlig ikke når den personen eller gruppen de ønsker å støtte ikke gjør stort for å selge seg inn heller, som arkitekt Khan i boka. Han er en sta og gåtefull type, steil mer enn forsonende.

Likevel, tross folks usikkerhet i møtet med islam etter terroren, er Waldman optimist på vegne av landet sitt:

- Historien viser at USA mange ganger har lurt på om en nyankommet gruppe er «amerikansk nok». Men svaret har alltid blitt ja, på sikt. Når tilstrekkelig tid har gått, svelges alle nye grupper opp og assimileres. Det vil også skje muslimene i USA, selv etter 11. september. Det tar bare tid.

Amy Waldman samtaler med Linn Ullmann på Litteraturhuset i kveld.