Kjærlighet og kaos

4

TEATER

«En midtsommernattsdrøm»

Av William Shakespeare

Regi: Jo Strømgren

Med: Fjerdeklasses produksjoner: Ine Marie Wilmann, Henriette Faye-Schjøll, Nader Khademi, Eldar Skar, m.fl. Riksteatret/Centralteatret

Jo Strømgren er enormt produktiv, både som koreograf og som regissør. Som regissør synes jeg imidlertid han er ganske ujevn. Den nye bearbeidingen av Shakespeares «En midtsommernattsdrøm» er heldigvis en av de mer vellykkede teaterproduksjonene hans. Allikevel synes jeg ikke denne oppsetningen tilfører stykket så mye ekstra. Den forenkler heller, og det kan kanskje falle i god jord hos et yngre publikum, som et første møte med midtsommernattsdrømmen. Har man sett stykket et antall ganger tidligere, er det lett å forvente noe mer.

Stykket, som har turnert landet rundt før det nå er å finne på Oslo Nye Centralteatret, spilles av Fjerdeklasses Produksjoner. Kompaniet består av kullet som gikk ut fra Teaterhøgskolen i 2011, blant dem flere skuespillere som har gjort seg gjeldende de siste årene, som Nader Khademi, Ine Marie Wilmann og Eldar Skar. Strømgren har valgt å la Shakespeares stykke utspille seg som en slags folkekomedie, der enkelte av karakterene får meg til å tenke på norske bygderevyer (om enn i en mer profesjonell tapning her). Oppsetningen mangler den shakespearske elegansen, bortsett fra i enkelte dansenumre som er sarte og fine i uttrykket. På scenen er det et salig, men ganske ålreit stilkaos: Antikke søyler, togaer og akantusranker har fått selskap av et nasjonalromantisk skogsmaleri. Musikken er så barokk som man kan få den. Og dersom man skulle ha glemt hva begrepet teatralt innebærer, ville et lite blikk på denne forestillingens kostymer og parykker sette en på sporet. Forestillingen er både uren og noe uvøren i uttrykket, men oppleves dermed også ganske tilgjengelig og nedpå.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er klippet ganske raust i teksten, og den som venter på midtsommernattsdrømmens velkjente «play in the play» må nok gå skuffet hjem. I Strømgrens bearbeiding av teksten kretses det i hovedsak om kjærlighetsforviklingene mellom firkløveret Hermia (Helle Haugsgjerd), Helena (Ester Grenersen), Lysander (Hanne Skille Reitan) og Demetrius (Jo Adrian Haavind), som virkelig kløner og fomler seg gjennom det hele. Og det er i møte med disse karakterene at mine nevnte bygderevyassosiasjoner dukker opp. Forestillingen er preget av mye komikk, men den ligger ikke hovedsakelig i formidlingen av Shakespeares tekst, snarere heller i festlige tilleggsreplikker hos skuespillerne. Det er festlig, og det manifesterer også oppsetningens preg av å ville være nedpå og litt folkelig. Samtidig mister man litt følelsen av Shakespeare, selv om dette vel også er en av de forestillingene jeg har sett hvor vekslingen mellom replikker med og uten rim er på sitt aller beste.

Budskapet i denne midtsommernattsdrømmen må ganske enkelt være at kjærligheten kan ramme hvem som helst når som helst, og nesten hele tiden. Til og med Puck (Nader Khademi), i skikkelse av en busk, finner kjærligheten med en annen liten busk til slutt. Kanskje er dette budskapet litt for enkelt med tanke på den rikdommen som finnes i stykket opprinnelig. Selv om dette er noe av det bedre jeg har sett av Strømgren, synes jeg altså ikke Shakespeare kommer helt til sin rett allikevel.