Annonse
Når Karl Ove Knausgård velger å legge ordene til side for å la bildene tale for seg, blir fortellingen litt vel enkel, mener Dagsavisens kunstanmelder Lars Elton om Munchmuseets nye utstilling «Mot skogen - Knausgård om Munch».

Kjendisens inntogsmarsj

Munchmuseet har fått mye tyn for sin maskuline vinkling gjennom de siste årene. Nå topper de rekken med forfatter Karl Ove Knausgårds valg fra museets samling. Har han noe å bidra med?

Annonse
Kultur

 

KUNSTUTSTILLING

«Mot skogen - Knausgård om Munch»

Munchmuseet, Oslo

Til 8. oktober

Debatten går høyt om kjendiskunstnere om dagen. En utstilling med dronning Sonja er hovedattraksjonen når Kode, kunstmuseene i Bergen, gjenåpner gamle Permanenten til Festspillene. Nyheten har fått blodet til å koke på Vestlandet. I hovedstaden er Vebjørn Sand ute med en utstilling som skriker etter en kurators oppklarende grep. Og mange vil mene at skjevfordelingen har nådd sitt toppunkt på Munchmuseet når enda en mann styrer utstillingsinnholdet. Den forrige utstillingen, «Emma & Edvard – Kjærlighet i ensomhetens tid», hadde kvinnelig hovedperson og kvinnelige kuratorer, men blir stående som en parentes i den lange rekken av menn, menn, menn.

Les også: Knausgård-sesongen starter nå

«Knausgård kaster nytt lys over Munch» er museets påstand. Vel, vel, sier jeg. Jeg liker «Mot skogen», det er blitt en både fin og annerledes utstilling. Men den store nyhetsverdien i forhold til Munchs kunstnerskap har den ikke. Men den forteller en del om Karl Ove Knausgård og om det å være kunstner som helst vil unngå å møte verden. Han snakket godt for seg på pressevisningen. Utstillingen har en klar struktur og en interessant påstand, men fortellingen kunne vært mer nyansert. Og til å være skapt av en forfatter er det en forbausende ordknapp utstilling. Det er så vidt at museets medkurator, Kari J. Brandtzæg, har fått overtalt ham til å lage noen veldig korte veggtekster.

Karl Ove Knausgård har skrevet en del om kunst tidligere, med stor innlevelse til min og andres glede. Men når han debuterer som utstillingskurator er han på ukjent grunn. Han har jobbet intuitivt etter en løst formulert idé. Hans ønske er (i følge museets pressemelding) å utforske «Edvard Munchs bredde som kunstner – hans skaperglede og villskap». Forfatteren har vært særlig opptatt av å trekke frem verk som er mindre kjent. Det siste er publikum blitt vant til de senere årene. Det at Munch har en stor produksjon der mye ikke har vært vist siden hans egen levetid er ingen nyhet lenger. Og selv om det gjøres et poeng av dette, er det av underordnet betydning i forhold til Knausgårds hovedgrep. Fremfor å heve kunstneren opp på en pidestall vil han fremkalle en følelse som påvirker og overvelder.

Les også: Knausgård: Vagant formet min litteratur

Det skaper han ved å dynge på med bilder. Han har, med to unntak, gått langt utenom ikonbildene som definerer den gjengse – og for mange klisjefylte – oppfatningen av Munchs kunstnerskap. I stedet dykker han ned i den brede produksjonen av malerier, grafikk og noen få skulpturer, og grupperer dem slik at hvert rom får sitt tema.

«Solen» er det første som møter deg, og dermed er tonen satt: I det første rommet presenteres motsatsen til den dystre og deprimerte Munch. Her er det en livsbejaende holdning som rår, gleden over de små ting og observasjon av hverdagslige hendelser. I det neste rommet tettes grepet, menneskene forsvinner ut av bildet, og naturen og skogen tar over. I midtrommet dykker vi ned i det indre og menneskesinnets mørke. Rommet preges av en totalt sort scenografi der bildene lyser som punktmarkeringer. Men det er et mykt teppe på gulvet, og opphopningen av bilder ga i hvert fall meg lyst til å bruke tid i dette intense universet.

Det siste rommet er fylt med portretter. Helfigurmalerier på den ene veggen, nære grafikkportretter på den andre. På endeveggene finner vi søsteren og et selvportrett av en ung Edvard Munch. Det er som de står ansikt til ansikt på stor avstand, preget av sin ungdoms drama og søsterens sykdom og død. Mellom dem er rommet fylt av alle dem som passerer revy gjennom et langt liv.

Les også: Pia Myrvold sikter mot solen

Det er en grunn til at Karl Ove Knausgård er blitt den forfatterkjendisen han er. Han gir uttrykk for en følelse i tiden som veldig mange mennesker kan kjenne seg igjen i. Når han velger å legge ordene til side for å la bildene tale for seg, blir fortellingen litt vel enkel. Bevegelsen fra orden, med bilder på rekke og rad, gjennom kaos og tilbake til den samme ordenen, byr i liten grad på overraskelser. Han sier at han i sine seneste bøker ønsker å gi objektene verdighet ved å konsentrere seg om, for eksempel, én kopp. Her forsøker han å få til noe av det samme gjennom en opphopning av bilder.

Spørsmålet er om denne utstillingen er så bra og annerledes at den rettferdiggjør museets invitasjon til Karl Ove Knausgård? Er kjendisstatusen nok til å trekke publikum til et museum strippet for ikonverkene? Slik jeg ser det er tendensen til at stadig mer i kunstlivet skal henges på en kjendis et deprimerende fenomen. Det mener jeg til tross for at publikumsfrieriet høyst sannsynlig vil trekke nye publikumsgrupper til museet. Men er det å fri til nye publikumsgrupper et formål som fristiller kulturinstitusjonene? Vil denne utstillingen gi publikum ny innsikt som de ikke kunne fått gjennom andre løsninger? Selv om Knausgårds utstillingsidé ikke er dum, og utstillingen er sobert laget, tror jeg at Munchmuseet setter seg selv på sidelinjen. Museet gir Nasjonalgalleriet en gavepakke i form av alle turistene som kommer i sommerhalvåret for å se Munchs hovedverk. Det jeg lurer på er hvor lenge denne utstillingen vil romstere i hodet mitt? Antagelig ikke så lenge.

Annonse