«Kirke-Kjersti» går i moskeen

Hun kom med spalte og bok om gudstjenester og ble kjent som «Kirke-Kjersti». Men fra nå av kommer antakelig Kjersti Opstad bare til å kalles «Moskè-Kjersti».

– Jeg skal besøke 25 moskeer over hele byen, og underveis skal jeg skrive om det jeg ser og opplever der. Det er mitt nye prosjekt, sier «Kirke-Kjersti», alias skribent Kjersti Opstad.

Opstad brukte et år på å gå i 52 gudstjenester i like mange kirker i Oslo. Hver søndag i 2018 satt hun på kirkebenken som en helt vanlig, anonym kirkegjenger. Etterpå skrev hun spalter om det hun så og observerte i avisen Vårt Oslo. Dette ble det også bok av. Nå tar Kjersti Opstad skrittet fra kirke til moské, og i går gjennomførte hun sitt første moskèbesøk. Hun gleder seg allerede:

– Hva foregår der inne, hva snakker de om, hva slags folk er det som er der? Det er det jeg gleder meg til å finne ut!

Les også: (+) Politiet vurderer terrorøvelse i moské

Lukket verden

For mange nordmenn er moskeene en lukket, mystisk verden. I kommentarfeltene hevdes det gjerne at moskeene er arnesteder for terrorplaner.

– Ja, dessverre, og det synes jeg er synd. Jeg skal gå inn i moskeen med et åpent sinn, og er ikke ute etter sensasjoner og tabloide avsløringer. Jeg vil skrive den kjedelige historien, den som ofte ikke får plass i media, sier Opstad, som legger til at hun denne gangen ikke kan forsvinne inn i mengden som vanlig moskègjenger. Hun er ikke muslim, må iblant ha med tolk, og hun følges av en fotograf.

– Min redaktør og jeg er enige om at jeg ikke bør ta bilder selv, smiler hun.

Les også: (+) – Pappa, vet du hvem som amputerte deg?

Støtte fra Fritt Ord

I fjor høst fikk hun 100.000 i støtte fra stiftelsen Fritt Ord til sitt nye, journalistiske prosjekt, som har arbeidstittelen: «Kirke-Kjersti går i moskeen».

Hennes siste kirkebesøk skjedde i desember 2018 i Grønland kirke. Nå står hun foran et annet gudshus på Grønland, nemlig World Islamic Missions moské i Åkerbergveien. Den er ikke valgt fordi det blir Kirke-Kjerstis første moské. Det ble Islamic Cultural Center Norway, også det på Grønland. Åkebergveien ble valgt fordi vi var enige om at det bygget er en av de peneste og mest «moskeete» moskeene i byen. Opstad skal antakelig hit seinere i prosjektet.

– Denne er fin! Mange moskeer er bitte små og kan ligge gjemt inne i lagerbygninger. Det er ofte ikke så lett å se at det er en moské fra utsiden, sier Opstad, som selv har vært innom et par moskeer tidligere.

– Men mest har jeg stått på moskètrappa og ventet på at folk skal komme ut, sier Opstad, som er gift med en muslimsk mann fra Gambia. I tillegg har hun studert livssyn og kan undervise i religion.

– Særlig på grunn av mannen min vet jeg nok mer om islam enn gjennomsnittsnordmannen. Men det er ikke slik at jeg vet mye om livet i en moské, sier Opstad.

Grønland kirke i Oslo. Foto: NTB scanpix Grønland kirke i Oslo. Foto: NTB scanpix

Les også: (+) Zeshan Shakar blir provosert av rasismedebatten

Skjelte ut misjonær

Det var Kjersti Opstads muslimske stesønn på 11 år som i sin tid satte henne på ideen om å besøke de 52 kirkene.

– Han syns det var så rart at jeg var medlem i en kirke, men aldri var der, sier Opstad, som i løpet av «kirkeåret» gikk fra å være et nokså likegyldig statskirkemedlem til å komme nærmere sin egen tro. Da hun skildret gudstjenestene, tok hun utgangspunkt i seg selv og egne refleksjoner, men skrev gjerne også om arkitektur, den enkelte kirkens historie, prestens preken, korgutter på Grønland og misjonærer på Grefsen. «De synger fortryllende disse guttene til Sankt Hallvard», skrev hun fra Grønland. Da hun overhørte en misjonær i Grefsen kirke snakke om de muslimske mandinakene i Senegal som «upløyd mark», «så er det som om han gir meg en knyttneve i magen», skrev Opstad.

Ekstrem variasjon

Like ærlig vil hun være i skildringene av sine besøk i moskeen, forteller hun.

– Jeg vil skrive om det jeg opplever, uansett om det er positivt eller negativt, sier Opstad, som ikke vil bruke tid på å ergre seg over at kvinner og menn sitter atskilt. Hun tar moskeen som den er.

– En ting som slo meg i disse gudstjenestene, var hvor forskjellige de var. Det var en nesten ekstrem variasjon. Nå lurer jeg på om bildet er like variert i moskeene. Er det forskjell på de store og de små moskeene? Finnes det store etniske forskjeller? Vi får se!