Kidman stiller skarpt

TEATER

«Photograph 51»

Av Anna Ziegler

Regi: Michael Grandage

Med Nicole Kidman, Stephen Campbell Moore, Will Attenborough, Edward Bennett

Noel Coward Theatre, London

LONDON (Dagsavisen): Skuespilleren kjent fra filmer som «Moulin Rouge», «Dogville» og «Eyes Wide Shut» er ingen hyppig scenegjest, men når hun en sjelden gang gir seg teatret i vold vet hun å velge roller som er innholdsrike, aktuelle og publikumsvinnende. Rollen i det nyskrevne stykket «Photograph 51» er ikke noe unntak, og minner oss på at historien ikke mangler eksempler på personer som ikke har fått fortjent anerkjennelse for det de har oppnådd. Årsakene til at de ble skjøvet til side, glemt eller fratatt sin posisjon er ofte sammensatt, men i tilfellet med Rosalind Franklin, den britiske forskeren som gjennom sin ekstraordinære kunnskap innen røntgenkrystallfotografi la grunnlaget for gjennombruddet i oppdagelsen av strukturene i DNA-molekylet, er det åpenbart at kjønn spilte en betydelig rolle for hennes skjebne. Det er denne skjebnen som utgjør handlingen i Anna Zieglers stykke «Photograph 51», og i teatergiganten Michael Grandages regi på Noel Coward Theatre i London står Nicole Kidman fjellstøtt i rollen som den plagede forskeren.

Går man forbi ærverdige King’s College sentralt i London i dag, henger portrettet av Rosalind Franklin på fasaden ved siden av Francis Crick og James Watson, som sammen med Maurice Wilkins mottok Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1962 – for øvrig den samme prisen Moser-ekteparet mottok i år. Franklin døde fire år før av skadene hun pådro seg av strålingen hun arbeidet med, men det er hevet over enhver tvil at hennes kunnskapsbaserte oppdagelser ga et ekstraordinært bidrag til verdenshistorien, og at hun ville fått prisen hadde hun levd. Det er også hevet over enhver tvil hvordan det etablert patriarkalske akademiske miljøet holdt Franklin nede på grunn av at hun var kvinne. Mens hennes mannlige forskerkollegaer spiste lunsj i King’s Colleges fasjonable klubb, ble hun henvist til fellesrommene og uteområdene. Senere biografier har påpekt hvordan hennes nøkterne klesstil, væremåte og utseende ble brukt mot henne, og det var heller ikke uproblematisk at hun var jøde i et miljø som i årene etter krigen hadde antisemittiske elementer. Dette førte til at hun ble trassig utilpass, mentalt presset og antagelig paranoid. Hun tok røntgenbilder av molekylene i en kvalitet ingen andre var i nærheten av å få til, holdt sine funn innelåst, men likevel ble de tatt til inntekt av kolleger som så sammenhenger hun på det tidspunktet selv ikke hadde trukket slutningen av.

Kvinneundertrykkelsen i de akademiske miljøene blir et hovedpoeng i Anna Zieglers tekst, selv om hun klokelig nok ikke unnslår at det også kunne være andre årsaker til at hun ikke passet inn. Denne tvetydigheten bærer Nicole Kidman fram med stor overbevisning i en komprimert teaterforestilling der Grandager med få virkemidler bygger det menneskelige dramaet rundt Franklin. Også den datidig konservative britiske holdningen til å vise følelser, til sympati og forelskelse, ulmer under en kvartett forskere som er like sammensatt som molekylene de forsker på. Skuespillerne Stephen Campbell Moore, Will Attenborough og Edward Bennett bærer sine roller som dels hauker, dels pusekatter som sirkler rundt dramaets sentrale personlighet, en kvinne som ikke var redd for å si hva hun mente, hva hun trodde og hva hun følte.

Sist Nicole Kidman sto på en scene i London var i den smått legendariske «The Blue Room», som gjorde furore hos stive britiske overlepper på grunn av hennes splitter nakne framtoning. Nå er scenetilnærmingen en ganske annen. Kidman spiller Franklin som tilknappet, stoisk, innimellom nærmest som et stillbilde, men de små nyansene i hennes mimikk, blikket, måten hun står på og beveger seg på utgjør et kraftsentrum på scenen. Konflikten hun med de små nyansenes geniale spill skaper mellom seg og de mannlige skuespillerne understreker tematikken, og hun formelig overvinner scenen og situasjonen.

Christopher Orams scenografi (sammen med de nøkterne, men sterkt understrekende kostymene) bidrar til den trykkende stemningen nede i «hvelvet» der forskningen finner sted. De moderne veggene, nærmest av gamle vollmurer som illuderer King’s College både slik bygningene framsto utbombet etter krigen, og det bestandige i de inngrodde dogmene og holdningene til det vitenskapelige miljøet, er en strek kontrast til Kidmans pulserende og lysende skikkelelse. Det er et løft av en rolletolkning som viser at det er i kraft av sin evne til fortolkning at hun har vunnet den naturlige plassen hun har blant vår tids fremste skuespillere. Og stykket? Det har tross sitt akademiske omdreiningspunkt akkurat passe dramatisk temperatur og skjematisk letthet til at vi garantert får se en filmversjon om ikke lenge.