Kaster menn på havet

Det er høysesong for ubåter, undertrykte følelser og testosteron i kulturlivet om dagen. Den tyske ubåtserien «Das Boot» ruller på NRK og historien om ubåtulykken 2000 K-141 Kursk, der 118 russiske sjømenn mistet livet, er snart å se på kinolerretet. På Den Norske Opera & Ballett er det 75 syngende sjømenn som fronter en av husets dyreste produksjoner, i ubåt-versjonen av Benjamin Brittens «Billy Budd». Produksjonen er storslått og kostbar; ingen operaproduksjon har huset så mange norske frilansere før, og den massive ubåtscenografien, som delvis har blitt produsert i utlandet, har tatt månedsvis å produsere.

– På papiret skulle du ikke trodd jeg var tiltrukket av en fullstendig mannsdominert opera. For opera har prinsipielt blitt skrevet av menn om menn, og vi har lite kvinnelig representasjon med virkelig dybde. Flere ganger har kvinnelige korister her på huset vist frustrasjon over hvor lite de har å bryne seg på musikalt, i forhold til mennene. Kulturelt er vi veldig over det faktumet, spesielt i operaverdenen. Disse samtalene finner sted i film og teater, og opera trenger å gjøre det samme ganske brennkvikt. Derfor er det viktig å nevne at Puccinis «Suor Angelica», som kun består av kvinner, avløser «Billy Budd», sier Miskimmon.

Les også: Mener mediene blåser opp konfliktene rundt Operaen

Maskulin storsatsing

– I operaens verden kaller vi dette for «mobiltelefon-problemet»: satt til vår tid kunne alle fatale misforståelser vært løst med en mobiltelefon, ler Miskimmon.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mannemann-problemet

At operaen stiller spørsmål ved hva det maskuline er, hva det rommer og ikke rommer, er det som forsvarer dens plass på Hovedscenen, ifølge Miskimmon. Operaen har ofte fått skeive undertekster, spesielt fordi Britten og librettisten E.M. Forster selv ble beskrevet som å skrive fra skapet. Det skeive elementet blir aldri eksplisitt tatt opp i operaen, mye fordi homofili var ulovlig på 1950-tallet, da den ble skrevet.

Miskimmon sier på sin side at samtalen om maskuliniteten er viktig å ta på både skeive og streite menns premisser.

– Dette er ikke en opera drevet av misogyni eller machokultur. Disse 75 mennene på scenen er en ekte representasjon av hvor komplekst det er å være mann; om alt det fantastiske, vanskelige og utfordrende som går opp i det maskuline. Dette er et stykke om kjærlighet mellom menn, ikke bare den homofile kjærligheten, men også kjærligheten i et brorskap. Et tema det ikke snakkes spesielt mye om det heller, sier Miskimmon.

«Billy Budd» er et freudiansk stykke i beste sort, og å «sublimere», altså å gå på akkord med deg selv, gjennomsyrer stykket.

– Å plassere «Billy Budd» i en ubåt har faktisk ikke blitt gjort før, så vidt vi vet. Det er en metafor for hva som skjer når du sublimerer og undertrykker din menneskelighet for å passe inn, sier Miskimmon.

Hun tilføyer at det ikke bare er det homososiale og -erotiske som er gjenstand for debatt på scenen.

– Det er også en opera som minner oss på hva krig krever av oss. Som kvinner blir vi født inn i en kultur der mennene skal ut i krig, og selv om det er kvinner i militæret i dag, gjelder det fortsatt. Hvorfor aksepterer vi det? Når det kun er menn på scenen blir dette aspektet veldig mektig, sier Miskimmon.

Saken fortsetter under bildet.

– På den aller første dagen min i dette huset sto jeg og så utover vannet og tenkte at dette var som et skip som bryter vannoverflaten. Jeg elsker sjøen, har vokst opp ved den, og håper å dø ved vannet når jeg en gang gjør det, sier Miskimmon om utgangspunktet for å sette opp «Billy Budd» på Operaen. Foto: Mimsy Møller

Les også: Operasjefen: Ingen kommer til å huske meg etter min død

Med krig i bagasjen

Miskimmon ble født i 1968 og har vokst opp i Nord-Irland, i den lille byen Bangor rett ved Belfast. En periode som er kjent som «The Troubles», mellom 1968 og 1998. Frykten som fant sted i barndommens gater har forduftet, men konflikten har hun nok alltid med seg i bagasjen.

– Jeg tror vi alle er ganske blinde for hvordan vi prosesserer og takler barndommen vår i voksen alder, det er jeg også. Men jeg dras ofte mot konfliktfylte stykker som har en form for forsoning. For dette er ikke bare historier for meg, dette er en annen måte å snakke om virkelighetens konflikter og traumer på, sier Miskimmon.

Hun opplever også at «Billy Budd» ligger ubehagelig nærme hjemlandet på noen områder.

– Å være homofil i Nord-Irland er fortsatt veldig vanskelig for mange, noe som gjør meg så fortvilet. Derfor blir dette stykket ekstra «close to home», sier Miskimmon.

– Både denne operaen og Lucia di lammermoor, din operadebut som sjef, nikker til Storbritannia og til deg på et vis. Er det viktig for deg, identitetsprosjektet?

– Nei, jeg tenker på husets identitet, ikke på min egen. Jeg har ikke én spesifikk kunstnerisk agenda som kan påføres på hvilket som helst operahus, og ønsker å rette meg etter det som passer for landet og publikumet, sier Miskimmon.

– Allerede de første dagene i dette huset tenkte jeg på «Billy Budd», og var sikker på at dere måtte ha satt det opp før. Operahuset er jo som et skip som bryter vannoverflaten, det lå sånn til rette for denne operaen, forteller Miskimmon.

Portrett: Sanna Sarromaa: - Norske kvinner er først og fremst mødre. Og så tar dere mannens navn. Det er som å gå med hijab (for deg som er abonnent)

På gulvet

For sin regidebut på Operaen kan det se ut som Miskimmon kjører strategien «go big or go home». Av Aftenposten ble det i våres beskrevet som vågalt, og at hun potensielt har mye å tape hvis operaen ikke står seg. Med 20 års erfaring som operaregissør tenker Miskimmon på sin side at det hadde vært et mye verre signal om hun valgte å ikke regissere. Men hun ville ta tiden til å bli kjent med huset først, forteller hun. Å være «på gulvet» har vært viktig for henne.

– I «Billy Budd» får vi se den komplekse lederen i Captain Vere, som er like sårbar som alle andre på båten. Før i tiden var dette helt vanlig for en leder, med disse middelalderkongene som red inn i stridens kjerne med sine menn. Det gjør vi ikke lenger, ledere sitter på kontorer og delegerer. På en bitte liten måte føler jeg meg som Captain Vere med «Billy Budd»-produksjonen, på dekk med dem som utøver dette. Det er viktig for meg, sier Miskimmon.

I året som har gått har det vært stille rundt operasjefen, og en kan spørre seg om det har vært en strategi. Svaret er i så fall nei, fra Miskimmon, som selv vil la kunsten snakke for seg selv.

– Jeg er her for å promotere kunsten, ikke meg selv. Jeg har også holdt meg stille fordi jeg visste at «Billy Budd» ville bli stort, det er det vi har ventet på! Dette er å være normal, for en operasjef skal ikke være viktigere enn huset hun jobber i.

Blant konfliktene som stormet før stillheten sto spørsmålet om antall faste solister på huset. Det spørsmålet er fortsatt helt åpent. Men under årets sesong bruker huset flere norske frilansere enn noen gang før.

– Jeg synes vi skal ha så mange norske frilansere som mulig på dette huset. Vi er de eneste som driver hundre prosent med opera på et internasjonalt nivå. Hvis et operahus har et for stort antall faste solistensembler er det for få muligheter for frilanserne i dette landet. Jeg tenker det er viktig, for hvor ellers skal de jobbe? Svaret er i utlandet, fordi det ikke er nok jobber her. Jeg synes det er for galt at de gjør det så bra i utlandet, men at det ikke er plass til dem der her hjemme. Dette skal være et hus for hele Norge, og da må vi finne plass til flere, sier Miskimmon.

– Nå handler det om å finne balansen mellom hvor mange faste og hvor mange frilansere vi skal ha. Heldigvis er vi i forhandlinger om dette nå med fagforeningen. Det er tross alt bedre å snakke med hverandre enn å snakke gjennom pressen. Mer kan jeg ikke si, sier Miskimmon.

Teateranmeldelse: «Oslo»: Politisk teater i verdensklasse