Kultur

Karl Ove Knausgård: – Jeg er en veldig dårlig journalist

Han fikk henge med verdensberømt kunstner i flere år. Til slutt måtte Karl Ove Knausgård gi opp og sette seg ved skrivebordet. – Jeg skriver om det pinlige, sier Karl Ove Knausgård.

Bilde 1 av 7

– Det er ille i London nå. Alt er stengt. Men jeg har det greit. Jeg skriver hver dag.

Dette sier forfatter Karl Ove Knausgård, på telefon fra London. Vi ringes i anledning utgivelsen av hans nye bok, «Skogen og elva: Om Anselm Kiefer og kunsten hans».

I sin ferske roman «Morgenstjernen» skrev Knausgård bl.a. om en kulturjournalist. I den nye boka er han selv kulturjournalist, på oppdrag for New York Times, en av verdens største aviser, for å skrive om tyske Anselm Kiefer, en av verdens største kunstnere.

Knausgård kommer tett på – han besøker kunstnerens gigantiske studio, de tar privatfly, drar på slottsfest, og til slutt tisser de i snøen sammen.

– Du får ikke vite hvem han egentlig er i boka. Jeg aner det ikke selv, sier Karl Ove Knausgård.

– Han er ekstravagant. Han tjener forferdelig mye penger. Men alt han vil er å jobbe med kunsten.

Den tyske kunstneren Anselm Kiefer sammen med Angela Merkel, 2010. Foto: Nestor Bachmann/AFP/NTB

Anselm Kiefer med Angela Merkel foran ett av sine verk, "Europa". Foto: NTB

Anselm Kiefer har gjort inntrykk på alle som har vært i Astrup Fearnley-museet i Oslo. Hans 24 tonn tunge bokhylle – «Zweistromland/The High Priestess» (1989), ett av museets sentrale verk, var plassert ved inngangen i det første Astrup Fearnley-museet, og var det første som tok plass i det nye Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen.

Det nyeste bildet av Anselm Kiefer i NTBs internasjonale bildebase viser Kiefer sammen med Frankrikes president Emmanuel Macron. Videre ser vi bilde av Anselm Kiefer sammen med Angela Merkel. Det er i disse sirklene vi er nå. Og det startet med at Knausgård skrev et fanbrev til den tyske kunstneren, og spurte om han kunne bruke noen av bildene hans som illustrasjoner i kortprosaboka «Om sommeren» (2016).

– Hvorfor ville Kiefer henge med deg?

– Det var fordi jeg skulle skrive for New York Times. Det var ikke på grunn av meg, det var på grunn av jobben min, sier Knausgård.

Det første møtet mellom Kiefer og Knausgård var i 2015. Den omfattende artikkelen kom på trykk i New York Times i februar 2020, og en utvider versjon kommer nå på norsk i bokform.

Bokanmeldelse: Karl Ove Knausgård «Morgenstjernen» - Død, hvor er din brodd?

– Jeg brukte forferdelig lang tid. Jeg fikk aldri snakket om det jeg helst ville snakke om. Etter fem år skjønte jeg: OK, dette er saken, dette er stoffet, dette er Kiefer. Det ville ikke komme noe mer uansett hvor lenge jeg prøvde. Men jeg ville gjerne reise til stedet han var født. Det tok lang tid å få istand. Jeg hadde gledet meg til å fly helikopteret hans, så ble det privatfly isteden. Det er heller ikke så verst, humrer Knausgård.

– Jeg liker veldig godt å være journalist. Men jeg er en veldig dårlig journalist. Jeg er lite sosial av meg, jeg er elendig på small talk, så når jeg er ute på oppdrag, blir det mye taushet og pinlige situasjoner. Da skriver jeg ofte om det ukurante, det pinlige. Slik jeg også gjør når jeg skriver mine andre bøker. De ukurante, det flaue. Jeg er ikke ute etter å gi et heltebilde av Kiefer. Jeg prøver å være nærværende, slik at leseren også kan være tilstede.

– Så selv om jeg er en dårlig journalist, liker jeg å dra ut på reise, oppleve ting og se folk – det er noe helt annet enn å sitte hjemme og skrive bøker. Plutselig er du i et helt annet miljø. Det synes jeg er gøy. Jeg setter på opptakeren og er tilstede, og så skriver jeg når jeg kommer tilbake. Det gjør jeg gjerne mer av når denne pandemisituasjonen er over.

###

Knausgård som kurator for utstilling på Munch-museet i 2017. Foto: Mimsy Møller

Ved siden av romanen har Karl Ove Knausgård skrevet jevnlig om kunst og kunstnere. I 2017 kuraterte han en internasjonalt anerkjente utstilling av Munch-bilder, og ga ut boka «Så mye lengsel på så liten flate», om Munchs kunst og liv.

– Jeg liker å gjøre sånne ting parallellt med romaner, jeg liker den lette formen. Boka er en blanding av journalistikk, kunstteori, fortelling – en blandingssjanger. For meg er det mye det samme å skrive litterært eller essayistisk. Sakprosa, skjønnlitteratur, kortprosa, essay – skillene er ikke så store. Det handler om å skrive, det handler om verden, det handler om å undersøke det samme på flere måter.

Anselm Kiefers "Zweistromland/The High Priestess", Astrup Fearnley-museet. Foto: Vegard Kleven/Astrup Fearnley Collection

Anselm Kiefer: Zweistromland/The High Priestess. Foto: TheAstrup Fearnley Collection

Amselm Kiefer lager kunst som er tung, ofte bokstavelig talt. Han dekker malerier med lag av bly, han lager overdimensjonerte og uhåndterlige bøker, verkene er ladet med mytologi, historie, krig, Holocaust og ødeleggelse. Men sånn var ikke mannen bak, forteller Knausgård:

– Anselm Kiefer er veldig eksentrisk, veldig morsom, det var en storm av vitser og morsomheter hele tida. Det var ikke det jeg hadde forventet i det hele tatt. Jeg hadde vel sett for meg en tungsindig, filosofisk eldre tysker. Men han var en glad mann. Det er et sterkt skille mellom det han lager og den han er. Så boka handler mye om forholdet mellom kunst og virkelighet, mellom kunsten og kunstneren.

Knausgårds mobiltelefon i ferd med å gå tom for batteri, dermed ber han Dagsavisen ringe opp på et annet nummer. Det gir anledning til å ta sats foran neste spørsmål:

Med «Min kamp» (2009-11) skrev Karl Ove Knausgård seg inn i verdenslitteraturen, ved å ta livet inn i litteraturen på nye og grenseoverskridende måter. Han skrev over 3000 sider der Karl Ove Knausgård ble sitt eget verk, og der verket fortsatte etter utgivelsen, gjennom opprivende debatt om framstillingen av virkelige personer i boka. Nå senest i fjor, gjennom ekskone Linda Boström Knausgårds omtale av ekteskapet i sin roman «Oktoberbarn».

Karl Ove Knausgård, her ved utgivelsen av "Min kamp 1", 2009.Foto: Anniken C. Mohr

Karl Ove Knausgård ved utgivelsen av «Min kamp», 2009. Foto: Anniken C. Mohr

Mens virkelighetslitteraturen etter «Min kamp» har vokst både kommersielt og kunstnerisk, har Knausgård erklært gjentatte ganger at han aldri mer vil skrive som i «Min kamp». I høst kom hans nye roman «Morgenstjernen» – «en retur til fabulerende romankunst», skrev Dagsavisens anmelder, med elementer av krim, science fiction, eventyr og myter. Dette er langt fra noen skildring av forfatterens eget liv – han er nå bosatt i London, med ny kone og nytt barn (2), det første av Knausgårds ekteskap og barn som han ikke har skildret i bokform.
Og i boka om Anselm Kiefer går han videre i å problematisere forholdet mellom verk og kunstner – Kiefer ligner jo ikke på bildene sine.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Er det å skille kunst og liv blitt ditt nye prosjekt?

– Når jeg skriver noe, når jeg lager bøker, er jeg aldri bevisst på hva jeg gjør. Det bare blir sånn, svarer Knausgård, og fortsetter med å dra paralleller til Anselm Kiefer:

– Noe av det som fascinerer meg med Kiefer, er at det er nesten ingen mennesker i bildene hans. Det er massive bilder av landskap fylt med kultur og historie. Men det er ingen han i bildene. Det gjør meg interessert i forholdet mellom kunsten og kunstneren - hvordan er han til stede i bildene sine? Da tenker jeg ikke på mitt eget forfatterskap, og forholdet mellom liv og litteratur. Men hvor verdifullt er det egentlig å skrive om Kiefer? Kan jeg ikke bare skrive om kunsten hans?

– Så vet jeg likevel at når jeg leser en filosof, er det lettere å forstå når jeg samtidig leser en biografi om vedkommende, noe som setter filosofien inn i en konkret historisk sammenheng, som viser at filosofen og filosofien ikke er løsrevet fra samfunnet og livet. Da jeg skrev boka om Munch, diskuterte jeg det mye på forhånd: Hvor viktig var det som skjedde Munch for bildene hans? Det er ikke direkte overført fra liv til kunst, men det er klart det var viktig. Erfaringene man gjør i livet finnes igjen i kunsten. Dette grenseområdet har jeg vært interessert i.

– Da jeg selv studerte litteratur, var det biografiske tabu. Verket var alt, det sto helt for seg selv, det biografiske hos forfatteren hadde ingen betydning. Men Anselm Kiefer har vært en av verdens største kunstnere hele livet. Hva gjør det med en person?

Kunstneren som lever i en boble

I boka kan Kiefer virke helt fjern. Han kaller Knausgård for Klaus, han kjenner ikke Knausgård igjen selv etter flere møter, han spør om New York Times har mange lesere. Var så fjern, eller var det bare skuespill?

– Det lurte jeg også på. Jeg tror nok han er så fjern, svarer Knausgård. 

– Han har jo et stort entourage rundt seg hele tiden, omtrent som en popstjerne. Han lever i en boble. Og boblen er det enorme atelieret hans, og de stadige middagene og selskapene. Det er lett å bli totalt isolert fra verden utenfor når man er så kjent som han. Du får ikke vite hvem han egentlig er i boka. Jeg aner det ikke.

– Om jeg kjente meg igjen i ham? Nei, det gjorde jeg ikke. Han er en generasjon over meg, for eksempel. Men mye av det han tenker, måten han jobber på, kan jeg identifisere meg med: Han bryr seg ikke så mye, han er veldig uvøren, det er mye tilfeldigheter som avgjør. Han jobber kontinuerlig, det enkelte verket er ikke så viktig. Han leter hele tiden etter noe, bildene er en del av letingen. Ikke at jeg har det helt sånn, men jeg har tenkt mye på det. Enkeltbildet er ikke hovedsaken. Bildet er en del av en prosess. Det tenker jeg på som et ideal.

– Litteraturen og billedkunsten kan ikke nødvendigvis sammenlignes på den måten. Men jeg skriver bøker, jeg gir dem ut, jeg holder på – noen bøker er gode, noen er dårlige, det er ikke så nøye. Du skriver og holder på. Kiefer er ikke sånn «å, dette bildet er mesterverket mitt». Han gjør det han gjør uansett – på et ekstremt høyt nivå. Det er en slags pønk-estetikk i det. Og det er en bra attitude når man har holdt på en stund. Er du opptatt av å skrive en veldig god bok og bruker all din tid på det og bare isolerer deg, da blir skriving noe sakralt. Og det kan være tungt. Nå er skriving noe helt hverdagslig for meg.

###

Karl Ove Knausgård, 2020. Foto: Nina E. Rangøy/Oktober Forlag

Nå i januar er Knausgård inne i en større internasjonal intervjurunde, siden essaysamlingen «I kyklopenes land» nå kommer ut i engelsk oversettelse. Den utenlandske pressen er også nysgjerrig på «Morgenstjernen» som ennå ikke er oversatt til annet enn dansk, der den har fått gode kritikker. I Norge har «Morgenstjernen» gjort det bra i julesalget, og til høsten kommer «Morgenstjernen 2». Han har skrevet 100 sider til nå, ifølge sist ukes L.A. Review of Books.

– Hvordan går det med «Morgenstjernen 2»?

– Det går bra, eller det vet jeg ikke. Men jeg skriver hver dag, det går framover, sier Knausgård.

«Morgenstjernen» er en slags kollektivroman, med flere forskjellige skikkelser som forteller, inkludert en bitter og alkoholisert kulturjournalist, så derfor:

– Blir det mer i del 2 om alles favoritt i «Morgenstjernen», kulturjournalisten Jostein?

– Det vil jeg ikke si noe om på forhånd. Vi får se. Det var gøy å skrive om ham i den første boka. Kjente du deg igjen?

– Jeg kjente igjen noen andre!

– Godt svar. Jeg ville skrive om en kulturjournalist som ikke liker kultur. Det er flere av dem enn man skulle tro.

Pandemien raser i London

Mens pandemien raser, isolerer Knausgård seg med romanskrivingen og familien i London. Husstanden teller nå ni personer: Knausgård, kona Michal Shavit, britisk forlagsredaktør, fire barn fra Knausgårds tidligere ekteskap, to fra Shavits, og ett felles. I dagene etter intervjuet – som fant sted mandag – økte de britiske covid 19-dødstallene til rekordnivå. Onsdag døde 1.564 personer av koronaviruset i Storbritannia, som har blant de verste koronadødsratene i verden, med 151 døde per 100.000 smittede.

– Det er ille i London, sier Knausgård.

– Det er ekstremt mye smitte hver dag, ekstremt mange døde og ekstremt mange på sykehus. Det er full lockdown. Og det føles som det er verre denne gangen enn i vår. Vi får bare håpe på en effektiv utdeling av vaksinen.

– Tynger det? Det er en eksistensiell trussel, nærmest?

– Jeg tenker ikke så mye på det. Det blir noe abstrakt over det. Men det er mange rundt her som er blitt sjuke, så det kommer nærmere.

– Jeg er ikke redd. Men det er en veldig ubehagelig situasjon, så hardt rammet som vi er her i Storbritannia. Hjemme går det helt fint. Barna har hjemmeskole. Det er jo ikke portforbud, jeg kan bevege meg fritt, men det er ingen steder å gå, alt er stengt.

– Er det bra eller dårlig for skrivingen?

– Det er jo ikke bra for jobbingen. Men det går fint. Det var bra i vår. Jeg fikk mindre tid til å skrive, men jeg jobbet mer konsentrert. Nå skriver jeg fire timer hver dag, og det er det som skal til for en romanforfatter.

Les også: «Det usedvanlige med boken om Nasjonalmuseet er at den gir arbeiderne et ansikt»

Mer fra Dagsavisen