Mangelen på kontakt mellom musikk og begevelse gjorde dansen flat og uinteressant, mener vår anmelder. FOTO: ERIK BERG/DNO & B

Kaosnatt i Operaen

Carte Blanche og Motorpsycho er ikke uten videre full klaff.

 

3

BALLETT

Carte Blanche: by Carte Blanche

Med Motorpsycho, dansere fra Carte Blanche

Operaen, Scene 2

Dansekompaniet Carte Blanche begir seg ut på et kunstnerisk vågestykke når de uten koreograf møter levende musikere på scenen uten andre forberedelser enn noen korte sonderinger timer i forveien. Møtet med de snart plateklare veteranene Motorpsycho under gjestespillet på Operaens Scene 2, som etterfølges av møter med blant andre Susanna (Susanna Wallumrød), viste utfordringene ved å skulle forholde seg til «ukjent» musikk i en uoversiktlig prosess, hvor nettopp den ukjente faktoren er avgjørende for resultatet. Motorpsychos musikk er ikke umiddelbar hjemmebane selv for Carte Blanche, som etter hvert er vant til å gå utenom tråkket. Kompaniets kunstneriske leder Hooman Sharifi har vært ytterligere opptatt av å utfordre de kunstneriske konvensjonene innen moderne ballett, og bare ideen i seg selv med å la dansere og band møtes på scenen for å utforske det umiddelbare og intuitive er et bevis på det. Ideen er prisverdig. Ikke dermed sagt at teorien enkelt lar seg omsette i praksis.

Hele kompaniet trer inn på den nakne scenen kledd i svart, og individuelt begynner dansen allerede før Motorpsycho i hjørnet og gitarist Snah fra sin stilleste side starter oppkjøringen til det som skal vise seg å bli en symptomatisk time med psykedelisk rock, krautrock og suggererende progimprovisasjon over kjent materiale. I etterkant kan man mistenke enkelte av danserne for å være forutinntatt og ha et fastlagt løp uavhengig av musikken som måtte komme. Andre angrep oppgaven med stor selvtillit, mens enkelte forvitret etter prøvende og nølende tilnærming til en voksende vegg av intrikat rock. Begynnelsen var snilt sagt forvirrende, med dansere som i liten grad framsto som om de viste vilje til å være i kontakt med det bandet spilte. Samtidig presser dette fram spørsmål rundt hvilke formasjoner som egentlig ligger i musikken, særlig når den er så grunnleggende organisk fundert i det intuitive og lagdelte som Motorpsychos komposisjoner er. Og hvorvidt musikerne tenker formasjon og bevegelse i sin avlevering. Skal man lese Carte Blanche-danserne bokstavelig så tolkes Motorpsychos musikk da også vidt forskjellig, fra det rent abstrakte og nesten motvillig abrupte, til det konkret aggressive eller ømt svevende. Et imaginert slagsmål mot slutten, samt enkelte partier hvor to-tre interagerende dansere på scenen, skapte inntrykk av kommunikasjon mellom bevegelse og musikk. Det var påfallende hvordan begrepet kaos mildnet etter hvert som flere av danserne satte seg selv på sidelinjen eller fant sin plass i rommet.

Motorpsycho framsto som en solid enhet, og kjørte et tilnærmet konsertsett inkludert vokallåter uten å skjele nevneverdig til danserne. Men selvsagt var det avgrensinger, og det bidro til at Carte Blanche i deler av forestillingen faktisk framsto som et kommuniserende kompani, uten å kollapse fullstendig. Det skjedde først ut i den siste halvtimen, da tilløp til ideer og gjennomføring fikk enkelte dansere til å skinne mot musikkens ru overflate. Som forestilling ble imidlertid Motorpsycho-invitasjonen en lettere frustrerende affære, preget av høye skuldre og lite løssluppen kreativitet. Mangelen på kontakt mellom musikk og bevegelse gjorde dansen flat og uinteressant og bandets framføring til en isolert konsert uten bevisst dramaturgi.

• Spilles i kveld med Susanna, deretter følger flere forestillinger og gjester i Bergen.