Kampen for tilværelsen

5

TEATER

«Hærmennene på Helgeland»

Regi: Eline Arbo

Med: Kjersti Tveterås, Erland Bakker, Heidi Goldmann, Bernhard Arnø, m.fl.

Nationaltheatret, Malersalen

Eline Arbos «hærmenn» er en brokete og temmelig sørgelig forsamling snytt ut av Ibsens galleblære og populærkulturens rammeverk. Dramaturgien er som en barnehage i voksenselskap og handlingen langt mer dødelig enn de sløve våpnene de svinger rundt seg med. Med en blanding av subtil og plump humor, latent aggressivitet, skarp samtidssatire og et eget grep om Ibsens klassiske familietragedie, har Arbo skapt en original, symbolmettet, voldsom, rabiat og humoristisk teaterleksjon for en metoo-tid. Hun har avkledd Ibsens ungdomsstykke (han skrev det som 30-åring) fra vikingtiden alle former for nasjonalromantiske omkved og det aller meste som kan minne om kvad, og kjørt det i blenderen sammen med store doser innful kynisme, et rått erotisk bakteppe, ulmende sinne og flirete melankoli.

Les også: Maurstads intense gamle Peer Gynt

Handlingens enkle sujett er beholdt, replikkene kløktig og uærbødig barbert og omformulert, men borte er stykkets opprinnelige strandhogg mot den gryende kristendommen. Nå handler det om overlevelse ut fra egne initiativ. Ørnulv fra Island kommer til Helgelandskysten for å kreve inn penger fra Sigurd og Gunnar for henholdsvis datteren Dagny og fosterdatteren Hjørdis, som de røvet med seg. Men bak kvinneranet ligger en kompleks hemmelighet fra et durabelig fylleslag tilbake i tid. Hjørdis lovet at den som drepte isbjørnen hun holdt fanget, skulle få henne. Gunnar var stormforelsket i Hjørdis, men hadde verken mot eller krefter til å drepe bjørnen. Sterke-Sigurd tok oppgaven for vennen og ga han æren for bjørnedrapet, men først tilbrakte han natten med Hjørdis. Fem år etter lever Hjørdis i den tro at det var Gunnar. Sigurd stakk så av med Dagny. Nå møtes de alle sammen og alt vil komme for en dag. Livsløgnene, sviket, rivaliseringen og vissheten om å ha tilbrakt et helt lite liv med en annen enn den de elsker. Det endelige oppgjøret er et ubønnhørlig renkespill av hevn iverksatt av Hjørdis.

Hjørdis. Foto: Øyvind Eide

Les også anmeldelsen av «Phantom Of The Opera»: Et monumentalt sceneløft

I rollen som Hjørdis sleper Kjersti Tveterås verdens største sverd over scenen, ravende ustabil, bitter, angstridd, forfylla og fortvila, torturert av egne demoner. Det smeller i veggene, i hjertene og i mørket, i lysglimt antydes misbruk og traumer. Nå har Hjørdis levd fem marerittaktige år med «helten» Gunnar. Hun er en kriger i kropp og sjel, higer etter å gjøre en manns jobb, kjempe med vikingsverd og etter å oppleve å bli favnet av en mann som elsker henne. For «er det sant at da brenner hennes blod, da banker hennes bryst – da får det henne til å svimle i selsom fryd?». Tveterås’ tolkning av Hjørdis, den første av Ibsens virkelig sterke og erotiske kvinneskikkelser og et vardøger i hans forfatterskap, er et valkyrieritt av et opprør og et hevndrama. Først og fremst mot de idiotiske mennene hun omgir seg med, men generelt et opprør mot ett og alt, mot «han, hun og hen» som hun sier, mot kjønnsnormer og utnyttelse, mot gamle konvensjoner og daterte kvinnesyn.

Les også: Dette kan du glede deg til på Oslos teaterscener i høst

Arbo er utdannet i Amsterdam og er i ferd med å etablere seg som en tydelig ny stemme. Hennes «Hærmennene på Helgeland» er da også en original og utagerende svir som fanger det utøyelige og den ungdommelige frekkheten som ligger hos den unge Ibsen, hvor Arbo like godt lar figurene på scenen sitere stykkets sceneanvisninger som replikkene i seg selv. Hun viser som instruktør en tydelig signatur som finner sin helt egen form mellom flyktig ironi og skarp iakttakelse. Hun finner Hjørdis-figurens indre kraft og kler hele stykket med den, og peprer så med dobbeltbunner og symbolikk, som at Olav Myrtvedts scenografi er et «Vildanden»-loft hvor Hjørdis higer etter begjær og innflytelse. Om Ibsen brukte Darwins «Artenes opprinnelse» som inspirasjon for de dyrene han plasserte på det Ekdahlske loft, er «loftet» i «Hærmennene på Helgeland» en tilsvarende slagmark i tråd med Darwins teori om et «naturlig utvalg».

Les også anmeldelsen av Ibsenfestivalens «Byggmester Solness»: Mørkt drama, lyse rom

Hjørdis er utstyrt med mentale våpen, egenskaper og tekstreferanser man eksplisitt finner igjen i for eksempel Hedda Gabler og i Nora. Tidskoloritten er smadret og alt er lov og alt er blandet. Hjørdis er den harde, uforsonlige, sterke og selvbevisste, framstilt som en kriger fra et fantasyspill, bredbeint som en actionfigur. Dagny (Heidi Goldmann) er motsatsen som den pusete, som ikke kunne drømme om å kjempe ved siden av sin mann fordi hun er da kvinne. Hun ville glidd rett inn i dagens realitydrømmer. Mennene er tilsvarende motsatser. Sigurd (Erland Bakker) blir en blanding av brødrene Dalton og Lucky Luke mens Gunnar (Bernhard Arnø) skjelver som ospeløvet og Ørnulv (Anders Mordal) er Ozzy Osbournes ukjente bror. Legg til Erik (Modou Bah), den fire år gamle sønnen i verdens skitneste onepiece og med gassmaske som vern mot en ødelagt verden. «Hærmennene på Helgeland» er som drama et puslespill der bitene aldri har passet sammen. I Eline Arbos versjon smadres alt til rufsete, tildels frastøtende perfeksjon med en Hjørdis uten nåde for verken seg selv eller andre.