Kultur

Kameleonens overflødighetshorn

Det er fristende å gi seg ende over og legge seg flat av beundring i møtet med Haugars gigantomane utstilling med Sverre Bjertnæs. Men det er mer krevende enn som så.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 3

KUNST

Sverre Bjertnæs

«Ikke alt som har vært, skal være med videre»

Haugar Vestfold Kunstmuseum, Tønsberg, 27/4 – 8/9

TØNSBERG (Dagsavisen): Det er liten tvil om at Sverre Bjertnæs’ utstilling med den lett brutale tittelen «Ikke alt som har vært, skal være med videre» har potensial til å bli sommerens store publikumsvinner. Haugar har gitt Bjertnæs frie tøyler til å fylle hele museet. Han har grepet muligheten, og utstillingen fremstår som et visuelt overflødighetshorn. Den er en kaskade av fargesterke installasjoner der kunsten i form av malerier, tegninger, skulpturer, tekstil, grafikk, dramatisk tekst og film lett kunne druknet i sitt eget mangfold. Men det skjer ikke, blant annet fordi han og kurator Tone Lyngstad Nyaas klokelig har sørget for flere pauser under vandringen gjennom museets mange rom. Utstillingen har en fin rytme og god variasjon, så dette blir aldri kjedelig.

Sverre Bjertnæs har fylt et museum før, i Stenersenmuseet i Oslo i 2014. (I parentes bemerket: Savnet etter det åpne og eksperimenterende museet er fortsatt sterkt.) Da var utstillingen en total manifestasjon, en invaderende bevissthetsstrøm som publikum kunne dykke ned i. Selv var jeg tilbake og så utstillingen flere ganger, og jeg oppdaget alltid noe nytt. Da var så å si alt nylaget til anledningen. Denne gangen er utstillingen et slags retrospektivt forsøk på å sette sammen tematiske glimt fra karrierens beste utstillinger. Det kan gå begge veier: Det kan bli overfladisk og grunt. Eller det kan bli suverent bra. Eller noe midt imellom.

Sverre Bjertnæs’ karriere kan synes som en eneste lang opptur. Født i 1976 fremsto trønderen tidlig som et vidunderbarn under billedhuggeren Tore Bjørn Skjølsviks veiledning. 17 år gammel kom Bjertnæs under Odd Nerdrums vinger, men han tok raskt selvstendige valg og beveget seg bort fra mesterens tradisjonstunge stil. Han startet på Kunstakademiet i 1996, og forholdet (og etter hvert ekteskapet) med Unni Askeland brakte ham inn i et miljø som ga ham friske impulser. Nerdrum-tiden er representert i utstillingen med et lite, men dyktig utført maleri. Selv om det blir en parentes i den store sammenhengen, avslører det en teknisk dyktighet som du fort skjønner er gjennomgående i alt Bjertnæs gjør. Derimot blir ungdomsportrettene han laget av Askelands barn og deres venner et tyngdepunkt i utstillingen. To av dem er store, og ett av disse malte han sammen med Askeland.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Disse maleriene vil bli stående i kunsthistorien som et vendepunkt i en langvarig og opphetet strid om ulike kunstsyn i det norske kunstfeltet: Samtidig med andre kunstnere åpnet Bjertnæs’ bilder for at figurativt maleri kunne være noe annet og mer enn Nerdrum-skolens ensidige dyrking av det klassiske.

Ungdomsbildene ble første gang vist på akademiets avgangsutstilling 1999 og i Sverre Bjertnæs’ første separatutstilling året etter, i Bjarne Melgaards kortlivede men viktige galleri NAF – Norsk Anarkistisk Fraksjon. Det ble innledningen på et samarbeid som har pågått siden. Bruddene har vært like mange og langvarige som samarbeidsperiodene. Men det er liten tvil om at det tette samarbeidet mellom de to kunstnerne har gitt begge flere oppturer. I Bjertnæs’ tilfelle har den ni år eldre Melgaard tilført ham en fandenivoldsk vilje til å gi slipp og eksperimentere. Bjertnæs’ kunst kan lett fremstå som kontrollert og temmet, men i møtet med Bjarne Melgaard har han lært seg å søke nye veier.

Det har resultert i at Sverre Bjertnæs er en av de mest varierte og teknisk dyktige billedkunstnerne vi har. Der Bjarne Melgaard grovt sett bare er seg selv (nok?), er Bjertnæs’ nytolkninger av den norske og internasjonale kunsthistoriens modernister (som Arne Ekeland, Balthus og Gauguin) et forfriskende pust inn i samtidens maleri. De senere årene har han funnet nye samarbeidspartnere ved siden av Melgaard. Samarbeidet med Håkon Bleken er kanskje opplagt, trøndere som de er begge to. Men nestoren har gitt Bjertnæs en ny vitalitet som han viderebringer til samarbeidet med yngre kolleger, som Christer Glein (født 1984) og Martin Schreiner (født 1989).

Les også: «Nasjonalmuseets utstilling kan bli veldig bra. Men det er noe veldig viktig de har glemt» (Dagsavisen+)

Det mest spesielle samarbeidet er med dramatikeren Arne Lygre (født 1968). Det startet med at han skrev en enakter til en skulptur Bjertnæs viste i en utstilling hos Galleri Brandstrup i 2016. Stykket ble fremført under utstillingen. Søndag fulgte de opp med en ny enakter til skulpturene Bjertnæs viser i Haugars borggård, alt med felles tittel: «Du finnes». Neste år vil Lygre fullføre med en tredje enakter, og trilogien skal settes opp ved Trøndelag Teater.

Lygres første enakter vises i utstillingen. Den er en skjebnetung familietragedie om et ektepar som har mistet sønnen ved drukning. Samarbeidet har inspirert Sverre Bjertnæs til å skrive sitt eget kammerdrama. Filmen har samme navn som utstillingen, og i den skjebnetunge tragikomedien eksponeres en livslede med enorme konsekvenser. Bjertnæs laget også en film til utstillingen i Stenersenmuseet, med skuespilleren Hanna Maria Grønneberg som han giftet seg med samme år. Denne gangen er filmen både mer stilsikker og dramaturgisk fengende.

Den vellykketheten paret i filmen sliter med kan lett projiseres over på Sverre Bjertnæs selv. Som mannen i filmen har han opplevd «alt», han er vellykket og har hatt all den suksessen du kan vente midt i livet. Han har vakt oppsikt i New York, han har stilt ut i Berlin og London. Hva mer er igjen å leve for? Men virkeligheten er selvfølgelig mer sammensatt enn som så.

Bjertnæs er åpen om sin alkoholisme. Han har vært tørrlagt i ti år. I den visuelt lekre boken som utgis til utstillingen (Arnoldsche) tolkes alkoholrusen som bakgrunn for visuelle markører i maleriene. Bokens forfattere, Joakim Borda-Pedreira og Knut Ljøgodt, har skrevet en grei oversikt over kunstnerskapet. Men særlig dypt stikker den ikke. Når det først skulle legges så mye penger i en slik bok kunne man ønsket en grundigere gjennomgang av kunstnerskapet.

Les også: Lars Elton om Y-blokka: «Vil vi ha ansvaret for å ha revet en del av verdensarven? Greier vi å bære skammen?»

Utstillingen fyller som sagt alle rom gjennom museets to etasjer. Utstillingen og kunstnerskapet preges av et mangfold av visuelle uttrykk. Det er tiltalende og stimulerende. Den visuelle kakofonien tar aldri overhånd. Virkemidlene er balansert, og de fleste vil synes at det aldri blir for mye. Tvert imot grep jeg meg selv i å ønske mer.

Selv om det universet vi presenteres for kan synes idyllisk og enkelt, finnes det mange nok markører som kan utløse irritasjon. En serie på 28 soloppganger og -nedganger, vakkert innrammet i gull, er malt én for hver dag han oppholdt seg på avrusningsklinikk. Og den korsfestede Kristus-figuren er malt i et komplisert regnbuemønster med klar referanse til HBTL-bevegelsen som vår tids undertrykte. Og Bjertnæs’ omgang med ungdommene blir et portrett av en generasjon.

Slik finner vi markeringer av kunstnerens følsomhet for samtidens kompleksitet gjennom hele utstillingen. De kommer tilbake i stadig nye forkledninger. Sist ut er en serie store malerier laget i fjor og i år. De er utført i en teknikk der et urolig mønster ligger i forgrunnen og (for eksempel) markerer hvor vanskelig det er å bryte gjennom mediestøyen og tre frem som sanne individer i verden. Tolkningsmulighetene er mange. Men i den nyeste skulpturen, vist i to versjoner med tittelen «Avholdsmenn», er det lite rom for tvil. Akkurat som i det gjentatte motivet «Utdrivelse» er demonene til stede som en uuttalt trussel. Andre steder er de penslet ut i klare bilder. Det er denne typen spenninger som gjør denne utstillingen så interessant.

Sverre Bjertnæs fremstår som en kameleon som tar opp i seg og forandrer uttrykk etter omgivelsene. Men i motsetning til kameleonen evner han å omdanne det som inspirerer ham til sitt eget. Midt i karrieren fremstår han som en uhyre interessant kunstner som stadig fornyer seg og evner å kaste nytt lys over mer eller mindre kjente fenomener fra den nære kunsthistorien. Han er en oppvakt tolker av samtiden og en følsom kommentator. Det store spørsmålet blir da om han – på linje med figuren i filmen – har ryggrad til å bære den suksessen han opplever? Det ville vært trist hvis livsleden vant.